Slik husker vi krigsårene – del 4

Fem medlemmer av Sør-Hedalen husmorlag hadde i 1990 en studiering om «Kvinners kår under krigen». De la størst vekt på egne minner og opplevelser, men samlet også en del stoff fra aviser, opprop med mer. Hedalen.no presenterer stoffet gjennom fire oppslag.

Følgende var med i studieringen:

• Målfrid Nordby, Hedalen
• Inger Stensrud, Hedalen
• Tove Grønningsæter, Oslo
• Anne Marie Ramstad, Senja
• Marie Syse Bråtehen, Ulvik

• Her kan du lese del 1
• Her kan du lese del 2
• Her kan du lese del 3

De to siste delene ført i pennen av Inger Stensrud.

Klær

Vi hadde tekstilkort og kunne kjøpe klær og stoff på merker. Cellullstoff var en blanding av bomull og cellulose, som vi kjøpte til sommerklær. Det var veldig slamsete og krøllet fælt.

Vi sendte ull til spinneriet og fikk igjen ullstoff, men vi måtte også da levere merker. Vi kunne sende ullfiller og få igjen ulltepper.

Redningen var nok alt vi kunne sy om av gamle klær. Og gjerne skjøte sammen av flere plagg. Folk var oppfinnsomme, og det var populært med lappeklær.

Ingrid sydame kom flere ganger i året. Hun var helt suveren til å få det til. Far hadde flere dresser som ble skoleklær til oss.

Det var nok verre med sko for oss som vokste. Vi fikk papirsko med tresåler, og fiskeskinnsko med tresåler. Men til vintersko fikk vi bereidd skinn, og en mann som bodde i Aspholt laget beksømsko.

De var klumpete og harde, så far hadde fast jobb med å smøre dem. Det hendte noen ganger at vi bytta med smør og kjøtt og fikk sko og klær. Anna Mikkelsen fra Porsanger laget «finnesko» av kalveskinn til oss.

Når far skulle ha nye klær, kom skredder Ole Brenden til oss. Vi var heldige som hadde sau, så vi spant mye garn. Det ble strømper, gensere og til og med undertøy. Det klødde fælt. Tante Pauline strikket på maskin til oss, og det gjorde Gunhild Bakke på Skogstad.

Vi onga var med og ”grøypte”, grovkardet ulla. Så laget vi både kvitt, grått og svart garn. Det var veldig populært å farge ting, da ble det et helt nytt plagg. Jeg kom i den alderen at jeg gjerne ville strikke, men da det var vanskelig med garn, måtte det helst bli noe opprekt.

En gang fikk jeg mast dem til å spinne garn til en modell jeg så i et ukeblad. Det var første genseren jeg strikket mønster, og den genseren har jeg enda. En annen genser ble opprekt tre ganger, og dermed ble det tre modeller.
Det ble laget papirstoff. Innslaget var av tynn, tynn hyssing. Arne hadde en slik dress, som var en slags erstatning for dongeri.

Under krigen hadde mange kaniner for maten skyld, men skinnet ble bereidd, og kaninskinnjakker var topp mote. Mor fikk laget kåpe av kalveskinn.

Da jeg skulle konfirmeres i 1946, fikk vi laget kåpestoff på spinneriet mot merker. Kjolestoffet fikk vi gjennom bekjente i Oslo mot smør. Underkjolen var av kvitt fallskjermstoff.

Skoene kjøpte vi i Hønefoss på merker. Og tenk så hadde jeg nylonstømper! Det var ikke vanlig her enda. Men far sendte «Valdres» til en gammel skolekamerat i Canada, Kristian fra Storrustebrenden, og han sendte noen småpakker til oss jentene, deriblant nylonstrømper.

Senere kunne vi få masket opp igjen slike strømper når de raknet. Divantepper ble ofte til fine kåper. Og dynetrekk til sommerkjoler.

Sykdommer

Sykdom som kom spesielt i krigsårene var gulsott, difteri og brennkopper. Nabojenta vår fikk difteri, og da ble hele familien isolert i flere uker. Jeg hadde både brennkopper og gulsott, og måtte skofte skolen en stund.

Aktiviteter og tilstellinger

Som skolejente i krigsårene var det ikke så mye å være med på, bortsett fra det vi laget oss selv. Vi kunne ikke feire 17. mai, men som regel var det en juletrefest 2. dag jul. Det var ikke lov å ha offentlige tilstellinger.

Siste dagen på skolen hadde vi stor fest. Da kom alle foreldrene med masse bevertning. En uke i året var det sløyd- og handarbeidsskole, og da kom også foreldrene og så på utstillingen. Når en i klassen hadde gebursdag, var alle bedt i selskap.

En gang om vinteren hadde vi skoletur. Jeg husker best den gangen vi var med skolen i Åsli til Søbekkseter for å se på reinen.

Noen jenter av oss hadde syklubb. Jeg fikk være med i et bryllup, og det er noe jeg minnes godt. Alle måtte gifte seg hos sorenskriveren den gang. Ville de ha noe i kirken etterpå, måtte det ordnes helt utenom.

Ja, tenk bare å få kjøre bil helt til Aurdal. Den vielsen var rask. Men så skulle vi inn i kirka på Bagn etter et annet brudepar. Det ble en stund å vente, så vi gikk på kafe hos Sigrid Foss. Det var heller ikke så vanlig.

Etter kirka bar det til Hedalen igjen til bryllupsmiddag. Der var mye godt. Var det et eller annet lag under krigen, brukte folk å ha med seg sending. På den måten hjalp de hverandre.

Husarbeid

Vi brukte parafinlamper, og den parafinen var helt brun, så lampene oste og det ble svart i taket. Senere kom karbidlyktene. Det lyste veldig godt, men fryktelig mye søl. Vi måtte tømme ut den brukte karbiden hver kveld, og den luktet vondt.

Vi støpte noen lys av dyretalg, men de også rauk og oste fælt. Det ble mye vask, men lite vaskemidler å få.
Vi fikk kjøpt B-såpe og noe vaskepulver på merker, men vi kokte også mye såpe selv av dyrefett, salmiakk og soda. Den brukte vi til handvask, klesvask og husvask.

Vi kunne få noe maling som vi kalte krisemaling. Den var visstnok av sildeolje, og veldig dårlig. Alle skulle ha blendingsgardiner, så vi fikk laget svarte rullegardiner til vinduene. Men vi var nok ikke alltid så nøye med den blendingen da vi bodde langt fra veien, og så lyste det dårlig av parafinlampene.

En måtte ha tillatelse for å bygge hus. Mange bygde ulovlig. Det ble en del byttehandel for å få til spiker osv.
Skulle du ha noe i gull eller sølv, var det å bytte inn tilsvarende gammelt i gram.

Annet arbeid

Som husmor på en gard, med dyr i fjøset og mange folk i kosten, var det ikke vanlig med arbeid utenom. Vi hadde tjenestejente og tjenestegutt på den tiden. Jenta var i fjøset og inne og gjorde alt forefallende sammen med husmora.

Jenta hadde fri søndagene, men det var ikke lørdagsfri den gang. Vi gikk på skolen om lørdagene også. Om vinteren når det var mindre å gjøre, spant og strikket de.

Det var noen som «gikk borte på arbeid». Det kunne være husvask, klesvask og fjøsvask. Gamle Olea Moen som bodde her på garden, gikk på lefsebaking til hun var langt borti 80 år. Det hadde hun og søster hennes gjort i alle år. Det var ikke uvanlig at de gikk til Nes, 13 km, bakte lefse og gikk heim igjen.

Olea var også «heimelært» jordmor, og hadde tatt imot mellom to- og tre hundre unger i si tid.

Det var lokale dyrleger også. Vi brukte som regel å hente Anders Andersen i Storrustehuset hvis det var trøbbel i kalvingen.

Tyskera satte i gang med flere anlegg under krigen, bl.a. i Årdal. Det var flere kvinner og menn som jobbet der i perioder.
…
Det var tvangshogst av tømmer og ved i skogen. Og stor produksjon av knott til generatorbilene. Oreved ble brukt til det.

Kullbrenning var det flere steder. Den som passet en slik mile hadde en liten hytte i nærheten, for mila måtte passes dag og natt. I søre bygda ble det brent kull på fire steder, forteller Tidemann Ruud:

• Raudikje ved Storrustedammen
• Kjennsbråtån nord for Skogly
• Navarhaugen i nordre Storruste skog
• Gamlebråtån i søre Storruste skog

Det måtte brukes rett og fin gran. En brenning kunne ta opptil 4 uker. Brenningen gikk fra slutten av august til juni. Siste brenning hadde Ole og Tidemann Ruud våren 1945.

Transport

Vanlig folk fikk ikke bruke biler under krigen. De måtte levere dem inn. Doktor, dyrlege og drosjer, samt busser og noen lastebiler hadde «løyve».

Men da det ikke var bensin, måtte bilene bygges om til generatordrift. Det var en stor dunk /»ovn» som ble montert bak på bilen, og fyrt opp med knott.

Den ble laget av oreved, som ble kuttet opp i små knupper og fylt i sekker. Det ble jo en slags industri å lage knott, og å brenne kull. En ble pålagt å hogge mye ved som skulle inn til byene, og til tyskerne. Den ble kjørt på lastebiler. Men alt tømmeret ble fløytt i elva.

Skulle vi ha en sykkel, var det å søke om kjøpetillatelse. Og de syklene som var å få, var av dårlig kvalitet. Særlig dekk og slanger.

Busser gikk det, men på grunn av generatorer ble det mye trøbbel, og alltid forsinkelser. Hedalsbussen gikk bare til Nes, og Ottar og Kristoffer måtte da vente på Nes hele dagen. Skulle vi til Hønefoss en tur, måtte vi ha reisetillatelse. Alle voksne måtte ha legitimasjonskort.

Midt i krigsårene kom det beskjed at vi skulle levere hester til tyskerne. Vi hadde heldigvis bare Brunen, som var gammel, og slapp møte. Hedalen og Begnadalen møtte på Nordre Garthus, og det var mange som måtte sende hestene sine.

De ble sendt på båter nedover i Europa. Men hit til Norge kom det også hester fra andre land, som tyskerne innførte. I Hønefoss husker jeg vi så tyskere som red på noen store hester, som de sa var belgiske bryggehester.

Etter krigen var det mange som kjøpte «tyskerhester». Vi kunne ikke greie oss uten hest her under krigen. Alt arbeid på jorda måtte gjøres med hest, alt tømmeret ble kjørt med hest, og vi brøytte om vinteren med hest og treplog.

Arne hadde en liten motorsykkel som han fikk beskjed om å levere inn. Det møtte flere på Granheim for å levere sine sykler, både fra Hedalen og Begnadalen. Om en stund fikk han beskjed at de ikke ville ha den, men han kunne få den igjen mot et kilo smør. Så han dro utover med hest og slede, pakket den godt inn og kjørte den heim igjen. Kanskje var det en «tjenestemann» som så en anledning til å få seg litt smør?

Det var ikke så godt å få kjøpt seg ski heller. Men heldigvis hadde far flere par gamle, og Erik Fagerheim, som var en tusenkunstner i snekkerstua si, laget fine ski av de gamle til Guri og meg.

Parade på Hønefoss torg 20. april 1941

En gang i året var vi til Hønefoss til tannlegen. Det var lengste reise vi la ut på i krigsårene, så selv om vi gruvde oss til tannlegen, var det en stor opplevelse for oss å komme til byen.

Først var det å skaffe reisetillatelse, og håpe at den knottdrevne bussen kom fram tidsnok. Vi overnattet alltid hos fru Haanes på Hotell Fønix, så lenge hun hadde igjen 3–4 rom til privat. Ellers hadde tyskerne tatt hotellet til hovedkvarter, og kommandanten bodde her.

I øverste etasje var frimurersalen som ikke har vinduer, og her lå vi på flatsenger. Og det var bra vi slapp å blende, for en gang hadde vakten på torvet sett lys, og det ble et rabalder. Men Ruth tok dem med til salen uten vinduer, og da ga de seg med det.

Vi stod ofte oppe i vinduet og så tyskerne marsjerte over torget. Glemmer aldri den flotte sangen, og smellet i asfalten da de slo hæljerna nedi. Noen ganger red de på kjempestore hester som de sa kom fra Belgia og Polen. Jeg merket meg de helt kortklipte rompene.

Det var ofte kontroll på bussen, for å se om folk hadde med seg noe ulovlig. Byttehandel var jo veldig vanlig. Husker en gang en mann som hadde lagt ryggsekken sin på hylla i bussen. Plutselig så vi det drysset sukker ned, det hadde nok gått hull på posen.

Vinteren 1944 kom det evakuerte fra Finnmark. På Storruste skole hadde vi to gutter. Ingvald som kom sammen med tanta og onkelen sin, bodde i søre Storruste. Ingvald var en blid og trivelig gutt som fant seg godt til rette blant oss.
Sigurd kom sammen med mor si og to mindre søsken. De bodde i søre Landsend. Sigurd var trist og stille.

De trodde faren var omkommet, da de ikke hørte noe fra han. Heldigvis, langt om lenge fikk de høre at han levde. Da ble Sigurd en helt annen gutt.

Anna Mikkelsen var enke, og bodde sammen med to voksne barn i Øvervollen. Hun spant for folk, og laget kalveskinnssko.

Dessuten hadde vi Eva og Stein i klassen vår. Faren var doktor i Oslo. Han ville at familien skulle bo på landet, så de leide hus i Goplerud.

Krigsvintrene var spesielt kalde. Vi hadde rundt 30 grader i langer tider. De heimlaga lærskoa var helt stive når vi kom på skolen, så det var å få av seg og sitte ved ovnen. Melkeflaskene var bunnfrosne, så de stod i rekke og rad etter brannmuren, husker jeg.

De som holdt med tyskerne, var nazister. De som var imot, var jøssinger. Var de litt av hvert var de «stripete». For å markere at en var jøssing kunne en f. eks. ha rød lue med dusk (ofte med masse knappenåler i dusken), binders på jakkeslaget eller høneringer på fingeren.