Slik husker vi krigen

Slik husker vi krigen – del 2

Publisert av Arne Heimestøl 07.05.2021. Sist oppdatert 08.05.2021.

Fem medlemmer av Sør-Hedalen husmorlag hadde i 1990 en studiering om «Kvinners kår under krigen». De la størst vekt på egne minner og opplevelser, men samlet også en del stoff fra aviser, opprop med mer. Hedalen.no presenterer stoffet gjennom fire oppslag.

Følgende var med i studieringen:

  • Målfrid Nordby, Hedalen
  • Inger Stensrud, Hedalen
  • Tove Grønningsæter, Oslo
  • Anne Marie Ramstad, Senja
  • Marie Syse Bråtehen, Ulvik

De to første delene er ført i pennen av Målfrid Nordby.

Reiser

Jeg kan nesten ikke huske at vi var ute og reiste disse årene. Så langt som til Hønefoss fikk jeg ikke lov til å reise, så der var jeg min første tur våren 1945.

Da fikk jeg følge min onkel og niese; onkel kjørte godsrute. Jeg kan godt huske hvor forfalt veien og alt var. Telefonstolpene stod i alle retninger etter Ådalen, og veien var smal og kronglete. Det var lange strekninger der to biler ikke kunne møtes.

Slik var veien også til Bagn, men dit kom jeg mange ganger. Til Bagn måtte vi til doktor og tannlege. Men Dr. Nafstad, som også var utdannet tannlege, installerte et lite tannlegekontor på Tollefsrud i Begnadalen.

Han hadde møter der, og når vi da var hos tannlegen allikevel, kunne vi jo også prate med ham som lege. Jeg husker godt at jeg la frem mine medisinske problemer i tannlegetimen.

Men til Bagn reiste vi jo allikevel. De første årene kunne vi reise dit uten reisetillatelse, men så ble også det innskjerpet. Reisetillatelse måtte skrives ut; jeg tror det var for reiser over to mil. Jeg skrev mange slike, da min onkel, som da hadde postkontoret og rikstelefonen, ble gitt denne jobben.

På rikstelefonen ble arbeidet veldig vanskelig. Vi ble stadig tatt fra utgående linjer. Tyskerne koblet sammen linjer på rikstelefonen og brukte de direkte over lange strekninger.

Vi hadde jo en manuell betjening av det meste, og bestillingslistene våre var svært lange. Det ble derfor lang ventetid for mange. Enkelte tider på dagen måtte vi innskrenke taletiden, og dette var lite populært for de fleste.

Rottenikken var en person som spilte på folks sinnstilstand under de omstendigheter som da var. Han kom til distriktet her i slutten av krigsåra. Han tok seg frem skogleies fra bygd til bygd. Her stasjonerte han seg i Åsli, og vi hørte ganske fort «hysj-hysj-historier» i bygda. Alle visste at denne fyren var kommet, som vi hadde hørt om fra Telemark og andre kanter av landet.

Så en dag kom det sterke rykter om at han var på vei sørover dalen. Han hadde lagt seg i en grisekasse, og fått han Elling Heiene til å kjøre seg. Ja, fått er vel ikke rette ordet. Han befalte alle folk de han ville de skulle gjøre, og skremte med kniv og børse om noen «mukka».

Vi heime fikk beskjed om at han hadde forlangt å bli kjørt til oss, fordi vi var siste gården før Begnadalen. Men han … hadde heldigvis fått overtalt han, for han tenkte på ungene.

Han gikk med på å bli kjørt til Gjermundsplassen, naboen vår. Her ble han arrestert, men da hadde han forvoldt mye nervepåkjenninger i bygda. Grisekassa brukte vi om våren da vi flytta på setra.

Kølabrenning

Kølabrenning fikk jeg se like inn på oss. Far var sjef på et retortanlegg. Det var vel kanskje et rensligere arbeid enn det så ut for, for disse karene ble svarte.

«Mila» var ved som ble lagt opp på en spesiell måte, rundt og rundt i en stor haug. Den måtte legges veldig tett, for kom det falsk luft til, så kunne hele mila brenne opp til bare aske. En flink milelegger fikk mye kull ut av en slik mile, og da ble det drivstoff til mange biler.

Vi fikk en prest her, Riise Hansen, han måtte rømme fra tyskerne og ble på Piltingsrud, der far brente køl. I «kølabua» til far kom han hver kveld. Han hadde alltid ei avis i handa, og var det noen andre der, la han avisa på bordet og gikk igjen. Ellers tok to karene fram radioen som lå under golvplankene, og fikk de siste nyheter.

Milorg

Milorg var noe som var svært nær oss, men som vi unger ikke visste noe om. Vi ble holdt helt utenom, men etterpå har jeg forstått mange ting som jeg syntes var rart den gangen.

Jeg husker en sykkeltur på Begnadalen. Da hadde vi nok kommet til sommeren 1944. Kari og jeg syklet utover, og vi nærmet oss Hougsrud bru. Der fikk vi se en lastebil med tente lykter, og tyskere som gikk frem og tilbake ved bilen.

Vi hoppet av og smelte syklene sammen så vi ble dobbelt redde, og så fort har vi nok aldri syklet. Da vi kom til Granheim, var flere ungdommer samlet i «Steinsetstua». De dansa etter musikk fra en grammofon. Vi stupte inn der og fortalt hva vi hadde sett, og til min store forundring var nesten alle borte med en gang uten at vi merket det.

Da freden kom forsto jeg resten. Da kom de fleste ut fra skogen med uniform og børse.

Freden

Freden ble jo en stor fest. Men en angst som hadde bitt seg fast i meg for alt fremmed, ville nok ikke slippe taket så lett. Vi kunne ikke tro det var sanne og gode rykter som da kom, selv om vi kunne dra frem radioen og sette den på bordet mens vi lyttet.

Igjen fikk jeg mine første meldinger gjennom rikstelefonen. Jeg var på vakt den 7. mai på kvelden, og da ryktene begynte å spre seg rundt i bygda, stod hele sentralbordet i kok.

Alle klaffene datt ned i ett sett, og jeg klarte ikke alle fort nok. Da vi senere på kvelden stod med radioen og lyttet til Øksnevad og Nygaardsvold fra London i den vesle kassa som vi syntes det låt så fint i, da var det både gråt og latter i stua. En vinflaske kom også frem.

Men det hendte både glede og sorg i dagene som fulgte; mange vådeskudd falt. Ikke alle kunne håndtere våpnene de fikk, så den sommeren forløp ikke uten dramatikk. Jeg husker godt at Edvard Elsrud fikk et skudd i magen, men det gikk heldigvis bra.

En vassfarkar skjøt gjennom taket på Søre Lokalet den 13. mai 1945; det var fest for «gutta fra skogen» den kvelden. Det var de eneste som skjedde av dramatikk, og ingen ble såret den kvelden.

Les også..

Valdres kontorpark, Hedalen

Ledig vikarstilling som renholder i Valdres kontorparkANNONSE 

Ca. 3,5–4 timer i uka. Fleksibel arbeidstid. Mulighet for fast ...
1. klasse og deres lærere

Refleksvester til 1. klasse

Det har blitt en tradisjon at Lions Club Vassfaret deler ...
Wafer Bang

Nes legekontorANNONSE 

Nes Legekontor, lege Wafer Bang, holder stengt uke 40. Vikar ...
Kaffe og kaker på Joker Hedalen

– Vil gjerne ha Veidekke AS på flere besøk

Asfaltarbeidene på fylkesveg 243 nærmer seg fullført. Omtrent to dagers ...
Sauer hentes hjem. Foto: Grete Skogly

Vil du være med på sauesanking?

Det kan du gjøre ved å melde fra med én ...