Slik husker vi krigen

Slik husker vi krigen – del 1

Publisert av Arne Heimestøl 05.05.2021. Sist oppdatert 03.05.2021.

Fem medlemmer av Sør-Hedalen husmorlag hadde i 1990 en studiering om «Kvinners kår under krigen». De la størst vekt på egne minner og opplevelser, men samlet også en del stoff fra aviser, opprop med mer. Hedalen.no presenterer stoffet gjennom fire oppslag.

Følgende var med i studieringen:

  • Målfrid Nordby, Hedalen
  • Inger Stensrud, Hedalen
  • Tove Grønningsæter, Oslo
  • Anne Marie Ramstad, Senja
  • Marie Syse Bråthen, Ulvik

De to første delene er ført i pennen av Målfrid Nordby.

Innledning

9. april 1940 var jeg knapt 10 år. Mine minner fra krigsvåren er en følelse av stadig angst. Jeg føler at jeg våknet til et helt annet liv, ved mors ord gjennom en tårestrøm, da hun fortalte at krigen var kommet til Norge.

Bestefar Granheim hadde ringt og fortalt henne det, da vi ikke hadde radio selv på denne tiden. Han hadde dessuten rikstelefon på Begnadalen, der kom alle ting fort inn, og derfra er svært mange av mine minner fra disse 5 år.

Jeg gikk ut da mor hadde fortalt oss denne nyheten. Tok på meg skiene og kjørte nedover jordet. Da skaraskorpa knaka under meg, kvakk jeg så til at jeg følte hele jorda skalv. En følelse jeg kan huske ennå. Jeg var så spent i kroppen, at alt føltes så sterkt. Det begynte også å høres bombefly i det fjerne.

Neste morgen, da jeg våknet, var bestemor og en tante kommet fra Begnadalen om natten. Utover dagen kom det stadig nye folk fra Begnadalen.

Det begynte å gå mye militære langs dalen, og det var tydelig at her ville det bli mye trafikk. Alle hus og plasser ble oppfylt av folk rundt om på gardene, og snart så syntes nok vi unger at dette var spennende.

For oss unger på avsidesliggende garder ble dette på mange måter en spennende tid. Det kom jo mange unger til oss, og vi lekte oss vel også gjennom mange av de tyngste dagene. Da vi hørte om krigshandlinger i Bagn, ble alvoret nærmere oss, og vi fulgte nok med på hva de voksne snakket om.

En dag pakket far en stor ryggsekk. Jeg kan huske mors fortvilelse og redsel. Alt dette var jo også for henne ukjente og fremmede ting. Far ville da inn i Muggedalen, for å se om det kom militære opp fra dalen som trengte hjelp. Far var ikke selv utkalt til krigshandlinger.

Etter som krigen skred frem ble alle lager av mat tømt. Snart var den en kamp for å få fatt på det nødvendigste. Her oppe i dalen hadde de fleste litt av hvert på gardene, men til fullt behov var det nok bare få som hadde.

Etter som årene gikk, ble husmødrene helt utrolig flinke til å finne på oppskrifter på mat som smakte veldig godt den gangen. I brød kunne de prøve alt, og poteter ble en veldig godt egnet erstatning i mange ting. Den ble blandet i brød, grøt og smør. Stekt i panna kunne den jo bli rene biffen, noe som kålrot og rødbeter også ble brukt mye til. Alle slags grønnsaker var jo gode reserver.

Jeg husker en gang ved bordet heime at en sa. «Dette var god suppe». Mor svarte: «Neimen ble denne god, jeg som bare hadde igjen en gulrot å koke på». Dette var kanskje noe overdrevet, men situasjonen var nesten slik noen ganger. Jeg beundret de som stod for matlaging gjennom disse årene.

Det brødmelet som vi fikk, var det ikke lett å få høye fine brød av, så den som hadde funnet ut en måte å få de stekt på var heldig.

Tobakken tror jeg var noe av det verste for dem som var vant til det. Jeg kan huske far fikk snuserstatning, som nok smakte fælt. På dette brukte han å slå romessens. Jeg tenker ennå på det når jeg kjenne lukten av rom.

Potetmel var ikke å få. Det skulle vi prøve å lage en gang, og det var en lang prosess. Vi malte først poteter på kverna. Deretter fylte vi vann på dette og skyllet melet ut av massen ved å kjøre det gjennom en spesiell kvern, som lånte i Lia. Det ble ikke mye ut av dette, og det var et forferdelig arbeid.

Vi fikk rasjoneringskort på det utroligste av mat, tobakk, sjokolade, drikkevarer, klær og sko. Jeg husker godt at far fikk anvisning på en sykkel. Den sykkelen fikk jeg, da han selv hadde en gammel som kunne repareres. Den sykkelen var førkrigsmodell, så så fin sykkel tror jeg ikke det var mange av i den tiden.

Selskap var det ikke lett å lage. Noen begynte å ta med seg mat selv for at folk kunne møtes.
Til min konfirmasjon i 1944 hadde vi nok noen gjester til middag. Det ble servert kjøttkaker, og jeg kan også huske at det var bløtkake til dessert.

Klær til konfirmantene var det heller ikke lett å få fatt på. Jeg hadde vært heldig og fått et kjoletøy på merker. Det var nok mye cellull i det, men veldig pent mønstervevet. Problemet mitt ble et annet. Dette var sommeren 1944. Jeg hadde fått en sydame fra Nes som skulle komme til oss og sy.

Men tyskerne kom til hennes søster og arresterte både søsteren og svogeren. Agnes, som sydama het, måtte reise dit og ta seg av ungene og dyra. Når jeg ser på dette i dag, så ser det jo ut for meg som om det måtte gått an og fått en annen til å sy. Vi ble nok lammet på mange måter, og jeg tror dette var grunnen til at vi reagert på en annen måte den gangen.

Problemene løste seg imidlertid, da en tante av meg hadde en mørk blå blondekjole som jeg fikk bruke. Jeg ble veldig fin i den nesten fotside kjolen. Skoene mine fikk jeg fra Oslo, kjøpt gjennom svigerinnen til den samme tanten. Som dere skjønner så løste det meste seg da også, men det tok så lang tid før alt falt på plass.

Lek og alvor

Barnelek kunne ofte bli tatt svært så alvorlig av «herrefolket». Inger, søstera mi som var mye yngre enn meg, var i sin beste lekealder. En dag hun hørte at det var 17. mai, hadde hun klart å finne fram et lite norsk flagg som hun satte på dukkehuset sitt.

Jeg husker «søster Olava» kom til bestemor den dagen, og ble så redd da hun fikk se dette. I panikk fikk vi gjemt det bort igjen. Inger kom opp og fortalte at «Sørter Olava» hadde snakket om «spion asjet». Dette skulle være spionasje.

Rykter

Folk ble veldig nyhetshungrige under krigen. Alle nyheter kom jo fra mann til mann. Vi hadde ingen radio eller aviser. Her i bygda tror jeg ikke folk syntes vi var okkupert. Her hadde aldri tyske tropper vært, men vi hørte stadig om hvor fælt disse soldatene for fram blant folket.

En gang kan jeg huske at vi fikk beskjed om at det kom tyskere oppover her. Dette var nok ut i krigsåra en gang. Mor begynte å gjemme unna mat og ting hun var redd for. Litt sølv og andre ting ble i all hast pakka ned og båret ut av huset.

Jeg vet ikke om var denne gangen dette hendte, men jeg hørte om den ryktespreder. Det var i en butikk i bygda at to karer på skøy snakket sammen: «Har du hørt noe mer», sa den ene.

«Ja, nå er de kommet til Bakkeholma», svarte den andre. Da var det gammel mann som la ut gjennom døra. Ingen hadde sagt et ord om tyskere, men da mannen kom utom døra, sa han til den første ha traff at tyskerne var på veg oppover, og at de var ved Bakkeholma. Dette var et eksempel, men slik ble nok mange ganger «en fjør til ti høns».

Les også..

Pilegrimsvandring

Pilegrimsvegen

Etter å ha sett skadene etter vinden under store deler ...
Formannskapet 23.11.2021

Vil ha samme prosentvis lønnsvekst som andre

Tirsdag 23. november var det formannskapsmøte. Ordfører Marit Hougsrud forteller ...
lysfest

Lysfest 4. desemberBEKJENTGJØRELSE 

Det blir noen endringer i det tidligere annonserte programmet. Se ...
Rasert skog på Storrustemoen

Må ha forsikring for å få erstatning

Søndag var Inge Såvi Fjalestad innom Storrustemoen sør i Hedalen. ...
Høye lesertall

2 912 brukere søndag

23. november publiserte vi artikkelen Mange lesere. Til tross for ...