Foreningen Hedalsfjella – del 3

«Det udelte fjellet» – «Styret for Hedalsfjella» – «Fjellstyret»
«Foreningen Hedalsfjella»

Kjært barn har mange navn.

| Foreninga Hedalsfjella – del 1 | Foreninga Hedalsfjella – del 2 |

Fiskebuer og enkle hytter 

Det finnes flere fiskebuer i snaufjellet. Nedre Sautjern, Trevatna, Rennsjøen, Fjellvatna og Storausttjern er eksempler på dette. Alle antas å være bygd før Styret for Hedalsfjella ble etablert, men etter kartet synes alle å være oppført på grunnen til det udelte fjellet.

De nevnte vatna var kjente som gode fiskevatn, og det sies at særlig fra Storausttjern er det fraktet mang en fiskebutt til bygds.

Bua ved Nedre Sautjern

Brødrene Jon og Per Bruskerud og Ola Skimten bygde ei lita bu ved Nedre Sautjern. Hytta står der fortsatt, men er godt merket av tidens tann.

Den er ikke særlig stor. Det er i hovedsak plass til ei seng langs tre av veggene, og på den fjerde veggen er det inngangsdør med et lite vindu over.

Midt i bua er ovnen plassert, og over den går røykrøret gjennom taket og over mønet. Ola benyttet bua når han fisket og når han var «damvokter», slik jeg har beskrevet tidligere i artikkelen.

En båt ble oppbevart under skråtaket på utsiden av den ene sideveggen. Jon og Per var mest interessert i jakt, så for dem var dette ei jaktbu. Samme hvor tungvint det var å få byggematerialer til fjells, så fraktet de med seg ei flaggstang som sto høyt og fritt på en liten knaus bak bua.

Man skal huske at bua ble bygd ikke så lenge etter unionsoppløsningen og enda kortere tid etter den første verdenskrig. Kanskje nasjonalfølelsen var så stor at det var verdt å slite ei flaggstang til fjells?

Hytta ved Øvre Sautjern og Tipphytta er ikke det man forbinder med fiskebuer, da de ikke er anlagt i tilknytning til fiskevatn.

Særlig om Tipphytta

Tipphytta ble etter gamle papirer oppført på 1920-tallet, men de utenbygdsboende eierne hadde ikke hjemmel til tomta.

Ordet «Tipp» skal etter utsagn komme fra oppføringa av hytta, da den veltet overende i ei vindkule.                          

Eierne av Tipphytta synes å ha vært lite begeistret for naboskapet med Hedalsfjella. Det være seg Fjellstyrets holdning til fradeling av tomt, størrelsen av tomta, lagring av ved og påbygg.

Brev fra advokater samt stevning i forliksrådssak vitner om disse forholdene. Fjellstyret hevdet, som rett var, at de ikke var grunneier, kun forvalter på vegne av en eierkonstellasjon som ingen vet hva er. Fjellstyret kunne dermed ikke gjøre rettshandler som berørte eiendomsretten.

Samtidig fremhevet Fjellstyret at som forvalter av fellesområdet var det deres plikt å påse at ingen tok seg til rette.

Det er forståelig at det var frustrerende å være eier av Tipp. 

Alt fikk sin avklaring ved at Fjellstyret, som på dette tidspunktet hadde endret navn til Foreningen Hedalsfjella, kjøpte hytta til eget bruk. 

Pionerene

Det er risikofylt å framheve enkeltpersoner som særlige forkjempere for det udelte fjellet og det frie fisket. Gamle dokumenter inneholder mange navn som i regi av Fjellstyret hevdet felleskapssynet.  Det første styret besto av Ivar Sørli og Hans Nordby. Ellers går navnet Arne Grøv d.e. igjen i flere dokumenter.

For meg, i min alder, er det naturlig å trekke fram nedennevnte tre personer som sto opp for Styret for Hedalsfjella, dvs. fellesskapet. Valget er nok påvirket av at jeg kjente dem alle og vet hva de sto for.

Trygve Aspholt er én av disse, naturentusiast som han var. Selv følte han på nederlaget ved at Fjellstyrets primærstandpunkt i saka om retten til vannfallene i Vassfaret ikke førte fram.

Tvisten førte likevel til at hedølene befestet sin uskrevne rett til fritt fiske ut fra det juridiske begrepet «alders tids bruk», slik jeg tidligere har beskrevet. De nedtegnede vitneprovene som er en del av rettsdokumentene vil stå seg godt over tid om behovet skulle oppstå.

Den største seieren innkasserte likevel Trygve da vassdraget i Vassfaret ble vernet mot kraftutbygging. Hvorvidt saka om fallrettighetene hadde betydning for vernevedtaket, vet jeg ikke, men det er rimelig å anta at departementet var kjent med rettsdokumentene og at de var en del av beslutningsmaterialet.

Den andre jeg vil nevne er Edvard Elsrud. Edvard hadde autoritet, men med humoristiske bemerkninger som kunne ta brodden av tilspissede situasjoner. På 60-tallet var han formann i en periode.  En senere formann berømmer Edvard for hans imøtekommenhet og en person med gode historiske kunnskaper.

Edvards forfatterskap, med mange historier om mennesker og hendelser i Vassfaret, har hatt stor betydning for å gjøre dalføret og fjellet kjent for omverdenen.  Ordkrigen mellom forfatterne Elsrud og Per Hole var morsom og underholdende, og Herb sin tegning var illustrerende.

Edvard var ikke nødvendigvis den som beundret akademikere mest. Hans ordveksling med vitenskapsmannen Kåre Elgmork var fornøyelig lesning. Alt i alt var dette god reklame for villmarka, selv om villmarksfølelsen i Vassfaret etter hvert bleknet. 

Den tredje pioneren er Gunnar Storruste. Han var dessuten en ekte pioner. Hans navnetrekk er påført dokumentet fra 1933. Gunnar var logn og stillfaren, men som likevel ble hørt når han først sa noe. Alle de tre nevnte hadde forskjellige midler, men samme mål, – samhold om felles verdier! 

Noen år etter at vi flyttet tilbake til Hedalen, kom Gunnar på besøk. Han begynte å dra på åra, og hans ærend var å fortelle om bakgrunnen for etableringen av Styret for Hedalsfjella og fellesverdiene som fjellet og det frie fisket har vært for folk i Hedalen.

Hvorfor han kom akkurat til meg, vet jeg ikke, men en god grunn kan jo være at vi hadde møtt hverandre mange ganger under røyefiske i Nevlingen. Han fortalte om gleden han hadde hatt av å fiske i Vassfaret i mer enn to mannsaldre, men hovedbudskapet hans den søndagskvelden var at disse fellesverdiene burde den yngre generasjonen verdsette og odle videre.

Utfordringer og framtid

At 95 % av de stemmeberettigede i 1934 bifalt etableringen, tilsier også at 5 % var imot. Dette forklarer at det har vært enkelte forsøk på å avvikle eller tilsidesette ordningen, og at området måtte skiftes (deles).

Et av mine intervjuobjekter kunne fortelle om en grunneier i Hedalen som rundt år 1950 gikk rundt i bygda for å få underskrifter om reising av jordskiftesak om deling av fjellet. Hans oppfatning var at skogene på Hedalssida gikk rett over fjellet og ned i vassdraget i Vassfaret. Noen sak ble det ikke, da han antakeligvis ikke fikk nok gehør for sitt syn.

På 80-tallet kom et forsøk på å få Fjellstyret med på å skifte fjellområdene. To grunneiere var særs interessert i å få sine egne biter av arealet for utnyttelse i egen regi.

Daværende styreleder forteller at en grunneier til en tilstøtende skog hadde satt opp grensemerker langt innover fjellet. Grunneiernes initiativ ble blankt avvist.

Også rundt 1990 og i 2010 framkom ønske om utskifting, men initiativene rant ut i sanden uten at Fjellstyret ble noen egentlig part.

I tilknytning til et juridisk spørsmål (1986/87) knyttet til eiendomsretten til grunnen hvor Tipp-hytta er bygd, skriver Fjellstyrets egen advokat om eiendomsforholdene til Hedalsfjellet slik:

• «… dette fjellområdet har en temmelig uklar rettslig status og at man enten står overfor et sameieområde som er knyttet til bestemte bruk i Hedalen eller en bygdealmenning der kretsen av de berettigede er adskillig videre».
• Og til slutt: «Ut fra det materialet jeg har er det umulig å si noe nærmere om dette spørsmål.»

Ja, slik har det vært, og slik er det fortsatt. Noen avklaring av eierforholdet har så langt ikke blitt en realitet, kanskje fordi omfavnelsen av Styret for Hedalsfjella, nå Foreningen Hedalsfjella, er så vidt massiv at det vil bli en sosial belastning for enkeltpersoner å bryte ut av fellesskapet.

I årsmøteprotokollen fra 2010 heter det:

• «Møtet har en klar oppfatning om at dagens ordning er viktig å beholde»

Det området som er regulert av vedtektene er i hovedsak omfattet av allemannsretten. (Retten til fri ferdsel i utmark).  Deler av området ligger i Vassfaret og Vidalen Landskapsvernområder, og er dermed i praksis fredet.

Hva framtida vil bringe vet ingen.  På den ene sida kan den globale oppvarmingen medføre at fjellstrekningene igjen blir skogkledd. Noen titalls tusen dekar skog vil kunne ha en verdi. På den andre sida krever storsamfunnet større og større arealer til fri bruk for allmennhetens fritidssysler.

At ordningen sporadisk har vært satt under press, er et faktum. Hvilke holdningsendringer, samfunnsendringer og politiske bevegelser som måtte komme, er umulig å forutsi.

Per i dag er nok avkastningsmulighetene så vidt begrenset at det kun vil bli advokater som vil tjene stort på en omfattende jordskiftesak med påfølgende rettsprosesser. Til sammenligning er det kjent at en noenlunde tilsvarende sak verserte for rettsapparatet i 9 år.

De aller fleste hedøler vil nok stemme i at forvaltningen av det udelte fjellet har tjent bygdesamfunnet på en god måte.

Dokumentasjon

Dokumentasjonen fra et snart 100-årig liv er til dels fragmentert og av varierende kvalitet. Det eneste som er godt dokumentert, er rettsakene om vannfallene i Vassfaret. Her finnes det kilovis med dokumenter.

En bursdagsgave som Foreninga Hedalsfjellet kan koste på seg er å få en eller flere kyndige til å påta seg å samle, systematisere og digitalisere materialet.   

Ja, kjært barn har mange navn.

Et nærmest unikt fenomen som «Det udelte fjellet», «Styret for Hedalsfjella», «Fjellstyret» eller «Foreningen Hedalsfjella» – var og er, fortjener at historia blir bevart.

Ei oppfordring

Som forskjellige styrer og årsmøter har vært klare på, – dette er en ordning som vi må ta vare på, oppfordrer jeg til lokalt engasjement, særlig blant yngre generasjoner, som bidrar til å styrke vernet av Foreningen Hedalsfjellas eksistens og virksomhet.

Med tanke på at foreningen snart er 100 år, venter et nytt sekel som vil kreve samhold og samarbeid for at Vassfaret og Hedalsfjella forblir unike områder for mennesker med natur- og friluftsinteresser.

Kildebruk

• Samtaler med noen personer som er om lag like gamle som foreninga selv
• Samtale med andre som representerer den nyere tids oppfatning av hva Foreningen Hedalsfjella var og er
• Egen deltakelse på noen årsmøter
• Egne erfaringer og opplevelser
• Sognestyrets vedtektsutkast av 1933
• Minireferat fra konstituerende møte i 1934
• «Oversettelse» av skogdelingsdokumentene fra 1768
• Skogdelinga i Hedalen og Vassfaret av Prof. Mikjel Sørlie (1965)
• Utskrift av jordskifterettsbok nr 77 for Hallingdal domssokn 1962
• «Eiendomsforholdene i Hedalen og Vassfaret» (av Sigurd Landsend?)
• Orientering fra Hedalen Fjellstyre, trykt i avistrykkeriet, om forholdene i Hedalsfjellet¨ (antakeligvis fra 1965)
• «Søknad» om grensegang» av 10/7 1965,
• Saksdokumenter i rettsaker om vannfallene i Vassfaret, både for lagmannsretten og Høyesterett
• Domsavsigelsene i samme sak  
• En rekke enkeltdokumenter som i det vesentlige er fra 1960-tallet
• Forvaltningsplan for verneområdene i Vassfaret og Vidalen
• Driftsplan for fiskeressursen i Hedalsfjella 1999-2004
• Chat GPT
• Norgeskart
• Styre/årsmøteprotokoller etter 1999

Etterord

Dersom protokollene fra 1934 og fram til 1999 blir tilgjengelige, vil jeg ved bruk av disse ajourføre og korrigere artikkelen der dette synes nødvendig og/eller naturlig.