Jeg blar i minneboka

Nå er jeg 91 år gammel, og det er litt av hvert som står i minneboka, eller glemmeboka, som jeg heller kaller det. Det meste er nok best at det står der.

Jeg husker fra barneskolen at det ble skrevet minnebøker. Har dere jenter en minnebok enda? Det var bare jenter som skrev minnebok. Ta vare på den, den er jo et minne.

Det som er kommet med av mine personlige minner, har bare betydning for meg og har det best i glemmeboka. Men det er jo noe som har forbindelse med bygda, og som ikke burde bli glemt.

15. juli 2022 ble det delt ut medaljer til de som deltok i Tysklandsbrigaden. Det var tre fra Sør-Aurdal som enda levde som fikk medalje. Det var Ivar Lie, Ivar Bakke og jeg.

Vi nevnte på at det var nokså ufortjent. Det var jo 15 fra Hedalen som deltok. Tilfeldigvis var det vi som levde att. Det er nokså merkelig at de ventet så lenge!

De fleste av de som jobber på Hedalsheimen, er fra 30 til 60 år. Hvis jeg spør om de vet om ting som har hendt i bygda da min aldersgruppe var barn og ungdommer, så er det få som kjenner til det.

De har aldri hørt om det. Dette tror jeg er tilfelle med de fleste i bygda. Årsaken er antakelig at vi som er eldre, ikke er så flinke til å fortelle om det.

Det er nok ikke bare gamle ord som forsvinner, men mye av bygdekulturen. Mye blir hemmeligholdt i Hedalen. Vi er kanskje redde for å si ting som kan ramme bygda.

Hva med ting som hendte under krigen? Hvor gammelt skal det bli før det kan fortelles? Jeg vil fortelle om noen minner fra krigen som jeg finner i «glemmeboka».

Det er barndomsminner, for jeg var 8 år da krigen kom, heldigvis for meg.

Jeg gikk i 1. klasse på Ildjarnstad skole (Solheimen nå). Det var Kristine Klemmetsrud og Hans Nordby som var lærere.

Den 9. april kom Kristine inn om morgenen, helt grå i ansiktet. – Nå er det krig i Norge, sa ho. – Tyskerne er kommet for å ta landet vårt. De voksne var flinke til å ikke skremme oss.

Da vi kom heim, så tror jeg ikke engang ho mor hadde hørt om det som hadde hendt. Vi hadde verken radio eller telefon. Det sier litt om tidas informasjon blant folk.

Far arbeidet i Begnadalen og var borte hele uka. Det var Andreas på sentralen som formidlet nyheter.

Jeg husker videre fra den våren at huset vårt ble fylt opp av slekt fra Begnadalen. De måtte flykte fordi de ikke kunne bo ved hovedvegen. Dette varte i ca. en måned.

Sommeren 1940 flyttet vi til Begnadalen og fortsatte på skole der. Det var spennende for en gutt å komme dit det var så mange soldater.

Vi bodde like ved et verksted til min onkel Olaf Granheim. Det var både spennende og farlig. Det var jo nære på flere ganger.

Norge hadde kapitulert, så det var bare tyske soldater som kom for å få reparert bilene sine. Det var ikke mange biler de hadde. Det var mest fotsoldater som hadde teltleir nede ved Begna – der det seinere ble kalt Veigårdsstranda.

Vi smågutta fikk litt penger for å gå til butikken for dem. Kanskje var vi de første som arbeidet for tyskerne.

Det var også spennende å besøke far som arbeidet på Piltingsrud. Far hadde en radio under senga si på Brakka.

Rasmus Piltingsrud var proviantansvarlig for Heimefronten. De forsøkte å finne lure gjemmesteder for mat som ble brakt videre til dem.

Far hadde tre hundrekilos-sekker med sukker i vognskjulet på Gran. De lå ganske åpenlyst, bare med noen plagg over.

Det var trykt på sekkene: DETTE TILHØRER NORGES KONGE. DEN SOM STJELER AV DETTE, BLIR SKUTT. Jeg forsvant ganske fort derfra. Jeg ønsket ikke å bli skutt.

Skole for de som var født i 1932, var ikke enkelt. Det var bare de som hadde foreldre som kunne hjelpe til, som kom seg videre på realskole og gymnas.

Jeg var så heldig at presten her fikk i gang realskole på Ildjarnstad. Det ble bare én gang på grunn av økonomi og vansker med lærerkrefter. Vi måtte gå opp som privatister i alle fag ved Ringerike videregående skole.

Det var veldig vanskelig for ungdom i Hedalen. Som Gudmund Stugard sa: «Krigen tok ungdommen vår.»

Oddvar Gran