KommunikasjonYTRING 

På folkemøtet i Hedalen forrige uke fremkom det hele veien et stort og og tiltakende problem: Kommunikasjon – i den forstand – SENDE og MOTTA  i tillegg til å INFORMERE.

Jeg er navigatør – og bruker radio til å kommunisere mellom land/sjø og motta livsviktig informasjon.

Det skjer gjennom flere kanaler:

I kystnære farvann, VHF radio Nødmeldinger – værmeldinger  annen kommunikasjon Lengre ute, på MF-båndet – Nødmeldinger – værmeldinger annen kommunikasjon Ute i storhavet, på HF båndet, Nødmeldinger – værmeldinger  annen kommunikasjon Utenfor radiodekning: Inmarsat satellitt – fax og epost – Nødmeldinger – værmeldinger  annen kommunikasjon.

For 82 år siden startet 2 verdenskrig.

Før dette, hadde alle radioprodusenter laget batteriradioer og nettradioer – (I hovedsak batteridrevne bordradioer). Dette skjedde siste del av 30-tallet.

I tillegg opprettet Staten på et tidspunkt på 50-tallet, en rekvisisjonsordning, slik at alle som IKKE hadde elektrisk strøm, fikk fri rekvisisjon på batterier, for de var relativt kostbare, for alle skulle ha tilgang på radio, i den minste avkrok.

Da krigen brøt ut, så sendernettet omtrent slik ut –  og det var litt Langbølge og litt Mellombølge. Med denne sendeteknologien gjorde at stort sett hele landet var dekket.

2. august 1941 kastet derfor nazimyndighetene kortene i propagandakrigen over eteren ved å kunngjøre at samtlige radiomottakere i visse deler av landet skulle innleveres til politiet. Det var bare ei eksklusiv gruppe NS-medlemmer som fikk beholde radioapparatene sine. Tyskerne opplyste at 538 000 radioapparater ble levert inn,  men mange hadde litt ekstra utstyr, og gjemte bort i stabbur og låver over det ganske land, slik at de fleste kunne få hørt om nye hendelser, direkte eller via andre – eller via håndskrevne eller maskinskrevne nyhets bulletiner.

Allerede 24. juni 1940 tok Koth opp spørsmålet med britiske myndigheter, men BBC nølte med å slippe fritt dette, da mange land maste om å få egne frekvenser fra BBC. 14. august kom Toralf Øksnevad omsider over til England , han var budsendt et par måneder tidligere.

Den 28. august 1940 møtte Sommerfelt og Øksnevad ledelsen av BBCs utenlandstjeneste sammen med representanter for Ministry of Information, og her ble den endelige avtale trukket opp:

1. BBCs norske sendinger fortsatte som før, men med Øksnevad og Rytter som attachert til BBC under ansvar overfor den britiske programledelse og betalt av NRK. Øksnevad var leder av den norske tomannsgruppen.

2. BBCs nyhetsredaksjon skulle fortsatt klarere alle enkeltnyheter som var aktuelle å bruke, også slike som kom til den norske gruppen fra legasjonen i Stockholm.

3. BBCs ansvar for nyhetene som helhet og for den endelige utforming av nyhetsbulletinen ble slått fast, mens Øksnevad ble gitt stillingen som rådgiver for foredrag og nyhetskommentarer på norsk.

4. Et norsk tilbud om å honorere talere og andre opptredende over NRKs budsjett ble avvist: BBC måtte av rettighets- og andre grunner selv finansiere sine sendinger på norsk.

5. En mulig utvidelse av tiden for kveldssendingen ble forespeilet.

6. Nyhetene på sen kveldstid ble besluttet beholdt, til tross for at innføringen av tysk sommertid i Norge ville forskyve tiden til 01.20 norsk tid.

7. Øksnevad sa seg villig til å forsyne BBC med alle tilgjengelige data om lytterfrekvens og lytterforhold i Norge.

8. De 15 min. norsk musikk som ble sendt etter morgennyhetene, ble i prinsippet åpnet for verbalprogram.

9. BBC ba om at mulig uenighet av innenrikspolitisk art ikke skulle påvirke arbeidet innen staben, og Sommerfelt forsikret at så ikke ville skje.

Med dette var det norske standpunkt  snudd helt rundt. I stedet for full kontroll eller fri tid gikk London-myndighetene etter denne avtalen inn for å påvirke BBC gjennom et samarbeid i den daglige programdriften, mens BBC beholdt den fulle kontroll over sendingene.

Ihvertfall – sendingen kom igang, og sannhetsgehalten ble etterhvert oppfattet som meget etterrettelige.  Mere kan leses på Nasjonalbiblioteket i boken «Dette er London.NRK i eksil 1940-5»

Det var litt historikk i Norge.

Noe av det første som skjedde 19. november 2021 var at mobilnettet forsvant, så gikk fasttelefonnettet/internett, og deretter fibernettet, så forsvant Nødnettet og noenlunde samtidig forsvant også DAB-radio.

Hele samfunnet totalt isolert fra absolutt alt, kanskje for første gang siden tyskerne overtok NRK aprildagene i 1940 – 82 år siden. All informasjon ble heretter KUN det tyskerne ville skulle komme ut, frem til NRK London var på lufta i løpet av august  1940.

Aktører – med NRK og Telenor i spissen – (Telenor som eier og drifter av samtlige radiosendere Norge har hatt siden 30 tallet) har etter hvert lagt ned:

LB-MB sendere

FM senderne som avløste disse.

Kortbølgesendere som ble brukt til utlandsendinger.

Deretter har vi fått DAB.

Men – DAB er ikke radio i den forstand som vi forestiller oss. Det er en Digital datastrøm (som i en computer) som sendes ut via fibernett til sendere over hele landet og derfra ut på 174 – 240 MHz. og som må synkroniseres med satellitter for å beregne rett sendetidspunkt. Senderne mates med  FIBER kabel – og ethvert utfall i dette nettet stoper sendingen.

AM- og FM-sendere ble matet av sendere – og derfor var det kun strømbrudd som tok ned senderne, ikke tele/data kabler.

Nødnettet er også Digitale signaler (som data) og som sendes ut på fiberlinjer til sendere over hele landet  på frekvenser 380–400 MHz.

Samme svakhet som DAB-radio.

Det eneste sikre nett som finnes i landet, er Radioamatørene; NRRL – som bruker kortbølgesendere med  enormt lang rekkevidde, disse har mulighet for å opprette samband på tvers av landegrenser.

Så – det som skjedde da vinden i Sør-Aurdal kom opp i 35 m/sekund – tok den livet av all kommunikasjon for hele vårt område – og vi sto helt tomme tilbake.

Ja – digitale lukkede nett med enorm sikkerhetskoding er sikre slik at ingen utenforstående skal høre noe, men den sikkerheten og funksjonaliteten er der KUN når nettet fungerer – i alle andre tilfellet eksisterer ikke nettet.

Når det skjer en stor naturkatastrofe – eller en krig – er det første som blir tatt ut: Alle kommunikasjonskabler, mobilnett, fibernett, telenett, alt som går på linjer, og strømmen, ikke minst. Dersom DAB/Nødnett mot formodning skulle overleve noen timer, er det slutt etter 5 timer, da er alle batterier tomme, og innen den tid er det heller ingen kabler igjen og stillheten inntar samfunnet.

Våre styrende organer, har latt Justisdep. – og NRK destruere all sikker overføring av tale alle veier, i alle «unormale situasjoner».

Hva slags tankegang finnes i Direktoratet for sivilt beredskap (DSB) og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet(NSM)?

Hva skal samfunnet gjøre for å bygge opp igjen noe som virker?