Slik husker vi krigen – del 3

Fem medlemmer av Sør-Hedalen husmorlag hadde i 1990 en studiering om «Kvinners kår under krigen». De la størst vekt på egne minner og opplevelser, men samlet også en del stoff fra aviser, opprop med mer. Hedalen.no presenterer stoffet gjennom fire oppslag.

Følgende var med i studieringen:

• Målfrid Nordby, Hedalen
• Inger Stensrud, Hedalen
• Tove Grønningsæter, Oslo
• Anne Marie Ramstad, Senja
• Marie Syse Bråtehen, Ulvik

• Her kan du lese del 1
• Her kan du lese del 2

De to siste delene ført i pennen av Inger Stensrud.

Slik husker jeg krigsårene

Jeg var åtte år da krigen kom, og den 9. april husker jeg godt. Det var første året mitt på skolen, og akkurat den dagen gikk Emma og jeg til Bakkeholmen for å kjøpe gebursgave til Gunnar, som skulle ha gebursselskap dagen etter.

På veien heim kom det store, svarte fly over oss, og heime kunne de fortelle at det var krig i Norge. Jeg skjønte nok ikke der og da hva det egentlig betydde, men de svarte flyene var jeg redd hele tiden. Og var jeg på skoleveien, stakk jeg til skogs og gjemte meg.

Allerede samme kveld kom det evakuerte, helst fra Hønefosskanten. Anders og Thora Hansen fra Hofsfoss med tre døtre og svigersønn fikk gamlestua.

Det var sein vår og mye snø og sørpe, men den ene av jentene kom i noen høyhælte lakksko. Jeg syntes jeg aldri hadde sett så fine sko, men hun måtte nå få et par støvler av mor.

Så var det en gammel morfar som hadde vært sorenskriver i Tvedestrand. Han kom med barnebarnet sitt på 3 ½ år. Morfar var litt senil, og Tor var ikke renslig enda. Så det var litt av en jobb for mor.

Ikke hadde de fått med seg noe klær heller, så Tor måtte gå i jenteklær for oss. Et annet problem var at han var enebarn og bortskjemt. Mor skulle være bare hans, og farlig for søster mi som var på samme alder.

På de andre gjesteromma kom fru Haanes, Ruth og Knut fra Hotel Fønix i Hønefoss. Så det ble mange i husholdningen, pluss at det kom andre og hentet egg og melk.

Etter hvert kom vel alt mer og mindre i gjenge, og de dro heim igjen. Men Tor og morfar ble til langt ut på sommeren.

Vi begynte på skolen igjen. Men jeg var alltid redd for å møte tyskere på veien. Alle årene krigen varte. Vi så ikke så ofte tyskere i Hedalen. Men de hadde stasjon på Nes, og tok seg noen turer.

To ganger kom det tyskere på garden til oss, og begge gangene for å se skinnet av den bjørnen far hadde skutt. Den ene gangen ville de endelig ha far med seg på bjørnejakt, og han skulle få gevær og alt han ba om. Dette var midt på vinteren, men de ville nesten ikke tro at bjørnen lå i hi den tiden.

Når deg gjaldt mat under krigen, hadde vi det bra med tingene vi produserte selv. Andre ting som sukker, hvetemel og kaffe var det lite og ingen ting av. Det var stor stas etter krigen da vi fikk appelsiner og bananer.

Vi ble pålagt å levere slakt, poteter, smør, egg, korn og høy. Det var jo masse fremmede folk i landet som skulle ha mat også.

Ja, vi måtte altså ha maksimalt med husdyr, og dyrke alt som kunne dyrkes. Hos oss er det ikke skikket for korndyrking, da det er frostlendt. Men vi bygde opp miler av sagflis (gøyver) som ble tent på når det var fare for frostnetter.

De røykla åkeren. Potetavlingene var store i krigsårene. Far har notert at vi leverte 1298 kg poteter i 1941, og 2900 kg i 1942. Vi hadde kålrot, turnips og gulrot så mye vi trengte. Noen sukkerroer prøvde vi også, som vi kokte sirup av.

Potetmel laget vi selv. Potetene ble raspet eller malt på kvern. Og med langvarig vatning i butter, ble det til slutt potetmel på bunnen, om enn noe mørkt i fargen. Potet og kålrot var en stor ressurs som reddet mange. Folk var oppfinnsomme til å lage retter. Kålrotbiff med løk var godt.

For å kunne ha så mange kyr, sauer og hest ble det mye arbeid med jorda, og flere folk i onnene. Alle teiger ble tatt i bruk, og vi lauvet hundrevis med kjerv.

Det var nesten ikke noe kraftfor til dyra, men vi kjøpte baller med cellulose og tønner med melasse. Melasse var en tykk, mørk sirup av sukkerroer, urenset. Cellulosen ble bløtt i vann, og servert med melasse på. Det så ut som dyra likte det godt.

Det kom kontroll i fjøset for å telle dyra, og i kjelleren målte de opp potetbinga. Kontroll var det også om høsten når vi treska. Kanskje var en så heldig å få slengt unna en kornsekk eller to, og så en tur til Husekvenna og få malt sånn hemmelig.

Alle knep og fantasi ble tatt i bruk. Det var som tillaget at det ble gode avlinger av alle slag de årene. Aldri har det vel vært så mye tyttebær som da. Plukkingen var datobestemt til 1. sepember, og det var stor valfarting til de store gruppene ned mot Nes.

Folk kom fra alle kanter, enten for å plukke til seg selv, kjøpe eller selge. Det var mye bær rundt garden også, så da tyvplukket vi gjerne før tiden. Tyttebæra kunne oppbevares uten sukker. Og vi brukte den som «lokk» på annet syltetøy.

Det var rasjoneringskort på mel, sukker, smør, klær, sko, såpe og flere ting. Husker de gangene vi fikk sjokoladerasjonen vår. Prøvde å drøye den så lenge som mulig.

Noen ganger laget vi «knekk» i panna. Litt sukker, smør, havregryn og mandeldråper som ble varmet opp i panna.

Brødmelet var et kapittel for seg. Mørkt og tungt. Brødene ble råe under, så et tomrom, og et lokk på toppen. Da jeg hadde gulsott, fikk jeg anvisning på kvitt mel, og aldri glemmer jeg den loffen.

Kaffeerstatning var det mange slag av. I noe vi kjøpte i en pose en gang, fant vi en halv humle. Brenne korn og erter ble mye brukt, og var da i alle fall rein vare. Mor hadde gjemt noen grønne kaffebønner på stabburet. De var nesten gull verdt, og ble brukt i helt spesielle anledninger.

Tørrfisk, klippfisk og sild var mye god mat. Vi kjøpte hele kasser med sild, som for det meste ble til sildekaker. Tørka fiskemel i poser kunne vi kjøpe. Mor laget grateng av det. Og den ble god, for vi hadde jo egg til å ha i. Men en gang smakte jeg kaker som var stekt i tran, det var fælt.

Vi laget matfett når vi slaktet, og brukte det til å steke i. For å drøye smøret ble det laget flere typer krisesmør.
Poteter ble brukt i mye. Kokte poteter i vaffelrøra, fyrstekake med poteter, potetterte med havregryn og så videre.
Krisekrem var pisket skummet melk med tragant.

Det var vanskelig å være husmor, særlig med mye folk i kosten. Ikke var det godt å kreve rasjoneringsmerker av folk heller, om de var noen dager i arbeid. Det måtte bli grøt av heimmalt mel en eller to ganger om dagen.

Far fisket mye, og rakefisk ble brukt til middagsmat. Det var ikke alltid så populært. I dag er det selskapsmat!

Til hverdagkake bakte mor «saupkake». (Kjernemelkskake i panna). Vi prøvde alltid å spare litt sukker, så det kunne bli litt ekstra bakst til jul og andre spesielle anledninger. Vi fikk sakkarin og krystallosetter som kunstig søtstoff, men de ga en bismak.

Far dyrket tobakk på en lun åker under Bakkekollen. Plantene ble mannshøye med store blader. De ble hengt opp på et luftig sted til tørk. Noen knuste bladene og brukte dem slik de var. Ellers kunne de sendes til fabrikk og få laget sigaretter, røyketobakk og skrå. Men det ble nok røkt blader av mange slags trær og busker.