Preken i Hedalen stavkirke 21. juli

Joh 8: 2-11

2 Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. 3 Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram 4 og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. 5 I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» 6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. 7 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» 8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. 9 Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. 10 Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» 11 Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»]

Vi skal synge salmen av Liv Nordhaug ‘Har vi sten i våre hender’ om litt (Salmeboken nr. 673).

Hva svarer vi til dette spørsmålet om vi er ærlige?

Vi liker nok helt sikkert best å tenke at svaret er «nei». Vi kaster ikke stein. Men er vi så sikre på det? For hva betyr det å kaste stein egentlig? Kan ikke det forstås akkurat slik salmedikteren fortsetter når hun spør:

«Har vi dom i våre øyne, så vårt blikk blir hardt og kaldt? 

Har vi glemt vår egen krise og vårt eget nederlag og det regnskap vi må vise på vår egen oppgjørsdag?»

Vi er nok ofte for raske til å dømme eller fordømme våre medmennesker og bare ser splinten i vår brors øye, ikke bjelken i vårt eget (Matt 7). Det smerter å se bjelken i eget øye. Det kan være en grunn til dette. En annen er at vi kanskje tror vi selv er bedre enn vi er eller fornekter egne dumheter.

Det er ikke uten grunn at dagens evangelietekst er en veldig kjent tekst. Den inneholder en viktig påminnelse om holdninger vi både bør og ikke bør ha til våre medmennesker.

Det handler, som vi hørte, om da de skriftlærde og fariseerne kom til tempelet der Jesus underviste en stor folkemengde. En kvinne var tatt på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. De førte henne frem for Jesus og sa hun skulle steines for å ha brutt Moseloven, noe vi kjenner til som straffereaksjon fra ulike steder i verden den dag i dag.

Teksten innbyr til en masse spørsmål og gir rom for spekulasjoner.

Vi vet for eksempel ingenting om de øvrige omstendighetene rundt anklagene som ble fremført mot denne kvinnen. Det forteller ikke Johannes noe om. Hadde hun virkelig vært utro, eller hadde noen vitnet falsk? Var hun blitt giftet bort til en gammel gubbe i 12 års-alderen, noe som var ganske vanlig på den tiden? Hadde hun nå blitt forelsket?  Hadde hun blitt voldtatt og dermed ansett som skyldig? Eller var det noe annet som hadde skjedd? Det hadde noe med seksualitet å gjøre, det var opplagt. Et livsområde som gjennom alle tider og i mange kulturer, inklusive vår egen, har vært kontrollert av menn. Bibelhistorien er intet unntak.

Men legg merke til det: Vi hører ingenting om at noen mann bringes frem og anklages. Hvor er mannen hun hadde vært sammen med? Hvis det virkelig handlet om utroskap slik kvinnen beskyldes for, da er også han skyldig etter Moseloven. Men det er kvinnen det fokuseres på. Det er kvinnen som skal stilles til ansvar. Det er kvinnen i patriarkalske samfunn – da som nå – som er bærer av familiens og samfunnets ære og moral. Skyldig eller uskyldig. Hun skal steines. Hun skal dø.

Men hvorfor dras kvinnen frem for Jesus? Jo, fordi de skriftlærde ville sette ham på prøve. Dette visste Jesus. Hva gjør han? Han gjør slik Jesus alltid gjør; slik vi også hørte fra Davids salme 145 som det ble lest fra litt tidligere, han «støtter alle som faller og reiser alle nedbøyde opp» (v 14) og (v 16) og «åpner sin hånd og metter alt som lever, med det gode».

Først bøyer han seg ned og skriver i jorden. Men hva han skrev er noe kirkens menn og kvinner har diskutert  gjennom alle tider. Det finnes ulike teorier. Men ingen vet. For det står ikke noe hos Johannes om det. Bare at han gjorde det. Men vi vet at når de skriftlærde dømte noen som ble ført frem for dem i tempelet, da bøyde de seg og skrev det straffebudet de mente skulle anvendes, i støvet på gulvet i tempelet. I støvet for at det skulle bli borte. Har Jesus dette i tankene? Hva skriver han i så fall?  Skriver han det sjette bud «Du skal ikke bryte ekteskapet»? Eller skriver han det som han sier når han reiser seg opp?

Han sier, når han henvender seg til de skriftlærde og fariseerne som sto der med den sikkert alvorlig redde og ulykkelige kvinnen: «den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne».

Så bøyde Jesus seg enda en gang og skrev noe på jorden.

Ingen kastet noen stein. De gikk bort én etter én.

Da henvendte han seg til kvinnen og sa at heller ikke han fordømte henne og at hun ikke skulle synde mer. Jesus anerkjenner med andre ord at det hun hadde gjort er i strid med loven.

Men Jesus tilgir.   

Jesu mildhet, tilgivelse og kjærlighet er det vi bør strebe etter å lære av. Det går an å passe både munnen og tankene. Det går også an å vise forståelse og raushet. For livet går ikke alltid på skinner.  

Guds ord kaller oss til å leve i kjærlighet og tjeneste for hverandre så la oss ta med oss denne visdommen ut i verden. Hver handling av godhet er et skritt mot en bedre fremtid for oss alle. Og i dag tenker vi spesielt på dåpsbarnet Lucas Leander og alle barn på jord.

Kristus Herre for de fattige og lengtende, tenn i mitt hjerte en ild av kjærlighet

For naboen min, for fienden, for vennene mine, for all min slekt.

For alt, fra det minste som lever til Navnet som er høyere enn alle navn,

Tenn i mitt hjerte en ild av kjærlighet

(Keltisk bønn)

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, en sann Gud fra evighet og til evighet.