Ble berget ut etter sju timer

På folkemøtet på Hedalen barne- og ungdomsskole onsdag 30. mars intervjuet redaktør Hilde Havro i «Valdres» Sigrid Haugen, Kjell Nybakke og Marius Omsrud om det de opplevde i forbindelse med stormen 19. november. I dette oppslaget er det Marius Omsrud, hans far, Magne, og hans søster, Mia, som kommer til orde.

• Les gjerne artikkelen Dramaet Sigrid og Levor opplevde 19. november.
• Se også artikkelen Heltemodig innsats for å berge gjester.
• Kjell Nybakke forteller hva som skjedde Da stormen rammet Begnadalen.

Frokost

Det var tidlig frokost i Omsrud fredag 19. november. Varsel om vindvær var familien kjent med. Kl. 06.30 reiste Marius til et område ved Aurdalssetra i Vassfaret der han skulle kjøre fram tømmer med lassbærer.

Vinden tar seg opp

Utover morgenen øka vinden på. – Trær begynte å dette ned i området der jeg arbeidet, men det var ikke farlig for meg, for jeg jobba i åpent lende, forteller Marius.

Han hadde kontakt med sin mor, Anne Britt, ca. kl. 12.00. Lassbæreren han kjørte, har eget nett, men etter hvert mista han kontakten med omverdenen. – Jeg hadde da ingen anelse om hva som skjedde i bygda, sier Marius.

Ca. klokka 14.00 bestemte han seg for å avslutte arbeidsdagen i Vassfaret. Marius satte seg i bilen og kjørte mot Hedalen. Underveis måtte han rydde vindfall unna for å komme seg fram. Dette problemet økte, og i bakkene nedover mot Vassfarbommen møtte han en vegg av vindfall som lå over vegen. På begge sider av vegen lå skogen mange steder paddeflat.

Voldsomt vindvær i Hedalen

Marius sin far, Magne, er daglig leder på Hedda hytter. Denne arbeidsdagen startet med et arbeidsmøte på Sør-Aurdal Energi sitt kontor i Begnadalen. Ca. kl. 10.00 begynte det å bli problemer med strømforsyningen flere steder. Det kom også melding om vindfall langs veger i Hedalen. – Vi valgte å avbryte møtet, og jeg kjørte til Hedda hytter via Nes i Ådal, forteller Magne.

Ved hyttefabrikken var det allerede mye vindfall, og vi besluttet å stenge arbeidsplassen. Arbeiderne kjørte i kolonner mot Nes og Hedalen. I hver kolonne var det motorsag med.

– Å komme seg langs fv. 243 til Hedalen viste seg å bli svært utfordrende. Her var det mye vindfall, og kolonna jeg var i, måtte kjøre Vestbygdvegen fordi fv. 243 var stengt nord for Gunderhuset. Det var imidlertid ikke mulig å komme seg opp igjen til fv. 243 ved Hallum, så vi måtte kjøre Engenevegen og opp ved Braka, forteller Magne.

Bekymret for Marius

Magne kom seg hjem, og nå begynte familien å bekymre seg for hvordan det stod til med Marius. De hadde mistet kontakten med ham.

Magne og dattera Mia kjørte derfor samme veg tilbake som Magne hadde tatt seg hjemover – til de kom til Vassfarvegen. Innover denne vegen var det flere steder vegger av vindfall.

Ca. kl. 14.30 tok Magne motorsaga fatt og kappa. Mia rydda unna. Magne måtte klatre på busker som lå i flere høyder. Slik holdt de på til det ble mørkt. Da tok de seg tilbake til Omsrud for å hente hodelykter og for å få i seg litt mat.

På gården var det mobildekning, og det lyktes å få kontakt med Herman Skogly. Han ble med tilbake til Vassfarvegen. Der møtte de to hyttegjester som hadde tenkt seg til Skrukkefyllhaugen. Nå var de fem som ryddet veg.

– Livsfarlig arbeid

– Egentlig hadde jeg fortjent juling, forteller Magne. – Motorsagarbeid i vindfall som lå på kryss og tvers og i spenn, var livsfarlig arbeid.

Han kom også til å tenke på at han hadde fått et glimt av brannvesenet og politiet da han tok av fv. 243 og ned til Engene. – I ettertid ser jeg at jeg burde ha varslet dem om utfordringene vi hadde.

Ryddeteamet forsterkes

Etter ytterligere timer med ryddearbeid kjente Magne et klapp på ryggen. Der stod Andreas Råheim, sjefen til Marius.

Andreas hadde blitt bekymret da han hadde mistet kontakten med Marius, og hadde vært innom i Omsrud for å høre om noen hadde hatt kontakt med ham. Anne Britt kunne da fortelle at de hadde mistet kontakten med ham for mange timer siden.

Andreas reiste da inn til Magne og resten av ryddeteamet, og ble med i det videre ryddearbeidet.

Marius blir funnet

Etter hvert så de lys fra en bil lenger oppe. Ca. kl. 21.00 var de framme ved bilen. Der ventet Marius, og nå kunne de sammen kjøre hjem.

– Jeg var helt utkjørt etter det svært krevende arbeidet, forteller Magne. Han retter en stor takk til dem som hjalp til under redningsaksjonen.

– Mens vi rydda veg, datt det trær rundt oss. Det var ekkelt, og jeg må innrømme at jeg var redd, sier Mia, som legger til at det hun var med på, var slitsomt. – Men jeg er svært glad for at vi fant Marius slik at han slapp å bli igjen ved inngangen til Vassfaret.

– Neste gang må jeg ta med mer bensin, sa Marius da han ble spurt om hva han hadde lært av opplevelsen, og kommentaren førte humring blant de frammøtte på folkemøtet.