Min 17. maiYTRING 

I kveld er salen tom. Intet er så tomt som en tom teatersal, var det en kjent skuespiller som sa en gang. For andre året på rad er Lokalet tomt for publikum.

Etter 30 år som aktør på scena begynner jeg å savne den lette nervøsiteten foran premiere på 17. maikvelden. Siste finpuss på replikker går gjennom hodet mitt i toget te Bautahaugen, der je alltid går under HUL sin fane.

Jeg har aldri blitt skikkelig flink til noe, men hadde et ønske om å bli god til å spille skuespill, eller som Cato sa det: stå på scena og gjøre meg til for folk.

Allerede som liten gutt hadde jeg en drøm om bli westernfilmskuespiller, inspirert av Matt Dillon i Krutrøyk som gikk på fjernsyn på 70-tallet. Jeg var fast bestemt på på lære meg amerikansk og dra over dammen for å fullføre drømmen, men sånn gikk det ikke.

En annen drøm jeg hadde, var å bli sanger, inspirert av Eivind Løbergs Rattiti, men sangtalentet var det fetter Osvald som fikk, jeg fikk pannelugg i stedet.

Jeg har hatt veldig mange gode kvelder og helger på Lokalet sammen med dyktige folk på hvert sitt område, mange timer hjemme med pugging av replikker, for å gjøre noe jeg elsker og samtidig gi noe til publikum.

Jeg er litt stolt over å ha vært med Cato ifra han debuterte på Lokalet 12 år gammel, og frem til profesjonell skuespiller. Det toppet seg da jeg fikk spille et rollebilde mot han på Isfolket i 2010/11. Det er nok det nærmeste jeg kommer stjernehimmelen.

Noe av det fineste jeg har vært med på, er å spille mot barn/unge i diverse oppsetninger som vi har hatt på Lokalet, dyktig ledet av ‘ho Gunn’. Spesielt moro var det også at mine barn ble glad i stå på scena. Jeg glemmer aldri at jeg spilte far te Torunn i Ronja Røverdatter da hun var 12 år.

Det var nok ikke alltid like velkomment for Mari at jeg og unga dro på Lokalet etter at det var over på skolen. Skulle ønske vi kunne dra te Nes og kjøpe oss middag som vanlige folk, var ei melding jeg ofte fikk. Jeg tenker litt på hva familie til de profesjonelle skuespillerne må forsake.

Selv om det ofte var slitsomt å dra på Lokalet for å øve etter en lang arbeidsdag, så gav det tross alt energi.
Har mang en gang tenkt for meg selv rett før en premiere: Hvorfor gjør jeg dette? Når sluttapplausen går, skjønner jeg hvorfor.

Da aktiviteten på Lokalet har vært minimal det siste året, og de løpende utgiftene går som vanlig, håper jeg at bygdefolket støtter opp om huset, slik at vi snart får muligheten til å gi dere litt belønning i form av sceneshow.

Planen vår er å sette opp Den spanske flue neste 17. mai, med så mange som mulig av de skuespillerne som var med i -92
Gratulere med dagen alle sammen!