Villmarksleirskole i Vassfaret

Ekteparet Harry og Grete Østerås var leirskolelærere på Søbekkseter leirskole fra 1974 til denne leirskolen ble lagt ned i 1997.

De hadde et sterkt ønske om å fortsette leirskoledrift i Hedalen, og en ny mulighet åpnet seg. Hedals-familiene Mona og Hans Næss og Målfrid og Thomas Strandbråten hadde kjøpt Vassfarfoten for å starte opp igjen med turistnæring.

Harry og Grete fikk tilbud om å leie lokalene utenom i helgene. Dette takket de ja til, og dermed var grunnlaget for Vassfaret leirskole lagt.

Alle bildene i dette oppslaget er tatt av enten Harry eller Grete.

• Se artikkelen 23 år som leirskolelærere på Søbekkseter.
• Les også artikkelen Vassfaret leirskole.

Pionerer

Harry og Grete Østerås er sentrale figurer i norsk leirskolehistorie, spesielt knyttet til Søbekkseter leirskole og Vassfaret leirskole i Hedalen. De har bidratt til å gjøre leirskoleopplevelser til en viktig del av norsk friluftsliv og undervisning for skoleelever.

I flere tiår drev de leirskolevirksomhet med fokus på naturopplevelser, sikkerhet og kulturhistorie.

Grete fortsatte driften etter Harrys død i 2009, til hun pensjonerte seg i 2017. Begge ble utnevnt til æresmedlemmer i Norsk Leirskoleforening for sitt betydelige bidrag til leirskolebevegelsen​.

I dag huskes de som pionerer som skapte varige minner for tusenvis av barn og unge gjennom sine mange år som leirskolelærere.

I villmarka

Harry og Grete videreutviklet den vanlige leirskolen til også å omfatte villmarksuker.

– Slike tilbud ga nye og spennende utfordringer. Ønsket om å være ute i naturen med enkelt friluftsliv hele døgnet, var motivasjonen, forteller Grete.

– I mai/juni i åra 2001–2005 la vi ut tilbud om å ha all undervisning, opplegg, matlaging, sosialt samvær ute og å sove i telt eller under åpen himmel i Vassfaret. Friske, kalde morgenbad i elv/vann erstattet morgendusjen, og tannpussen med kaldt vann ble også en tilvenning.

– I noen av disse villmarksukene hadde vi også hjelp av assistentene Anne Ingunn Grønhaug, Berit Perlestenbakken og Karin Heiene. Slike uker ga elevene nye opplevelser, og de utviklet ny kunnskap og praktiske ferdigheter.

Enkelte skoler etterspurte slike uker, samtidig som det i noen år ikke var nok tilgjengelige uker for Vassfaret leirskole på Mystic Mountain (Dharma Mountain), tidligere Vassfarfoten.

– Dette siste førte også til at vi leide oss inn med elevene på Ildjarntunet (Solheimen) noen våruker i 2002 og 2005 og drev Vassfaret leirskole derfra, forteller Grete. 

– Sammen med familiene Oddvar og Odny Lund og Marit Helene og Per Harald Grøv tilpasset vi nytt leirskole-/villmarksopplegg, og stedet og vertskapet der la godt til rette for leirskoledrift, de også!

Det ble også laget en ny variant der med først halv uke på Ildjarntunet og deretter halv uke med uteliv og lavvoer i Vassfaret. 

Villmarksleirene varte gjerne fem dager, og noen tre og fire dager. Slike tilbud ble gitt til elever på 5.–10. trinn.

De fleste av villmarksukene ble lagt til leirer i Vassfaret, mens noen også startet med vandring over Hedalsfjellet og ned i Vassfaret og videre gjennom Vassfar-dalen – med ny leirplass for hver natt.

I Vassfaret

Grete forteller at elevene ganske raskt etter ankomst til baseleirene på Melodden ble delt i samarbeidsgrupper og fikk utdelt en stor «kjøkkenkasse» som inneholdt bl. a. stormkjøkken, rødsprit, nødvendig kjøkkenredskap, bestikk, oppvaskvaskutstyr, tørrmat, suppeposer og vannkanner med mer. 

Før middag ble fersk mat som skulle stekes eller kokes, og friskt matvann fordelt. 

– Gruppa fordelte oppgavene selv. Frokosten laget vi oftest sammen ved en felles bålplass, forteller Grete.

– Hygiene ble sterkt vektlagt når 40–60 personer skulle leve tett sammen i flere døgn. Det var svært viktig å unngå smitte og epidemier, så reglene for håndhygiene ble gjennomgått grundig før elevene slapp ut av bussene. Og vi var heldige. Ingen ble noen gang syke på disse villmarksleirukene.

Program for en villmarksleir i 2004

Denne leiren varte fra tirsdag 8.6.–fredag 11.6. og var for 7.–10. trinn for ca. 60 elever og lærere fra den internasjonale skolen Skagerak Primary and Middle School fra Sandefjord.

Etter tidlig ankomst på Melodden på tirsdag formiddag ble de eldste og yngste elevene delt i to aldersgrupperinger.

De rigget så leir på hver sin side av odden. Disse storgruppene ble igjen fordelt på små matgrupper som selv organiserte matlagingen etter grundig innføring i trygg bruk av stormkjøkken.

På ettermiddagen stod tur til bjørnehiet Festningen og til topps på Sørbølfjellet på programmet. Storgruppene vekslet på å gå i terrenget hele veien opp og å padle over fjorden – og så gå resten opp til hiet.

Dette må ha vært en tøff utfordring for en del av elevene med lite fjellerfaring, for her er det ei bratt oppstigning. Utfordrende var det nok også for flere å padle over Aurdalsfjorden.

Kvelden ble avsluttet felles med steking av «Berteboller» og bananer på leirbålet.

Det ble tidlig på natta før ungdommene, mette og slitne, etter en lang dag med aktiviteter, kunne sige ned i soveposene sine – og det under en mørk og gnistrende stjernehimmel.

Onsdagen

Onsdagens program bød på emnene førstehjelp, flåtebygging og orientering. Førstehjelpskurset inneholdt temaene brudd, bruddtegn, spjelking/immobilisering, å lage og å bruke båre, hva man kan gjøre når det oppstår blødninger og hjerte- og lungeredning.

Flåtebygging

Flåtebygginga gikk ut på å lage flåte, hovedsakelig av tau og stokker, og så padle en viss strekning på Aurdalsfjorden.

– Noen flåtelag fikk til solide farkoster som bestod oppgaven med glans. Hos andre løsnet tau og stokker, og det ble noen våte padlere, forteller Grete.

– Elevene erfarte at det er krevende å bygge flåter som holder. Blant annet er det nødvendig å kunne lage solide tauknuter.

Orientering

I orientering bestod undervisninga av innføring i kart og kompass, kursuttaking og å orientere seg i naturen uten kompass – med praktiske øvelser torsdag kveld og natt.

Nina og Øyvind deltok i undervisninga.

Torsdagen

Torsdagens program omfattet rappellering ned en fjellvegg i Begnadalen for de yngste elevene.

De eldste ungdommene deltok på rafting i en vårstor Begna – med innlagt hopping ned i elva fra Fønhusbrua – for de som ville det.

– Til hjelp med disse litt tøffe aktivitetene fikk vi i tillegg hjelp av autoriserte og erfarne instruktører, blant annet fra «Begna elv», forteller Grete.

Tilbake i leiren ble det etter middagslaging forberedelser til natt-tur. De yngste elevene skulle gå til fjells for overnatting under Hansesprangkollen og til soloppgang mot Seterknatten.

De eldste ungdommene skulle ta i bruk kompasset og i smågrupper finne fram, delvis i mørket etter hvert, til en felles rast etter den svært bratte oppstigningen mot Hansesprang.

Fredagen

– Alle gruppene greide å finne fram dit innen midnatt – stolte og fornøyde. På rasteplass ble det leirbål, avslapping og vassfarhistorier med utdrag fra Fønhus-bøker fram til to-tida om natta, forteller Grete.

– Etter det ble det videre felles vandring opp til Hansesprangkollen og litt videre mot Seterknatten for å oppleve soloppgangen – under 15 minutters fullstendig stillhet.

– Det ble en fin og spesiell fellesopplevelse i snaufjellet. Derifra fikk elevene i smågrupper ta ut kurs og ta seg alene ned fra fjellet, gjennom skogen og tilbake til leiren på Melodden.

I sjutida fredag morgen var alle trygt tilbake.

Utover formiddagen ble det litt hardt tiltrengt soving etter et langt døgn med aktiviteter og en hel natt uten søvn.

Etter hvert ble det nedrigging av begge leirene, rydding, pakking og felles evaluering før hjemturen til Sandefjord.

Fritidsaktiviteter

Innimellom øktene disse dagene var det tid til kanopadling, matlaging på stormkjøkken, bållaging, spikking av blant annet seljefløyter, sosialt samvær rundt kveldsbålet med gitarspill og sang – og også fortelling fra både Fønhus og Elsruds bøker fra Vassfaret.

Vi legger til at elevene også fikk orientering om vær og varsel om værforandringer, også gamle værtegn og opplevde eksempler på værtegn og varsler som stemmer.

Gode tilbakemeldinger

På villmarksleiren i juni 2004 hadde både Harry og Grete, dattera Nina og sønnen Øyvind, oppgaver. Og elevene fra Skagerak i Sandefjord kvitterte med en grundige evalueringer. Her tar vi med utdrag av to av tilbakemeldingene:

De fire fikk i den første evalueringen ros for både god planlegging og gjennomføring av villmarksleiren i Vassfaret. – De var alltid i godt humør og utfordret oss til å teste grenser. Og vi kvitterte med å være positive, skriver 10. klassingen.

Maten som ble laget, fikk også god omtale. Denne eleven satte også pris på historiefortellingene om Vassfaret som var lagt inn i programmet.

– Utedoen var ren, og jeg var lykkelig for at vi hadde en slik!

Den andre eleven roser førstehjelpsopplegget og trekker også fram natt-turen. – Å få se soloppgangen var fantastisk. Det hadde vært enda mer spennende om vi hadde fått sett en elg eller en bjørn (på avstand).

Eleven legger i sin egenvurdering til at det hadde vært krevende å komme seg opp på fjelltopper. Med god støtte fra Grete i baktroppen av gruppa hadde dette gått bra.

– Høydepunkt fra ungdomsskoleår

Lærer Ellen Krogh-Hansen var med på villmarksleirskoleopphold i Vassfaret i 2003 og 2004. Dette skriver hun i e-post til Hedalen.no:

«Som internasjonal skole var det jo ingen selvfølge at elevene våre fikk noe leirskoletilbud, og vi syntes vi var ekstra heldige når vi fikk villmarksvarianten.

Lærerne som var med, var fra både Canada, New Zealand, Sør-Afrika og Scotland, og jeg som er norsk.

Likevel var det relativt mange av lærerne som hadde mye friluftserfaring, blant annet vår canadiske matematikklærer som er geolog. Hun fikk Harry til å bære en ganske stor og tung stein hjem på en av de lengre turene, og denne ble med tilbake til Canada da hun reiste hjem. 

Siden vi var en ganske liten skole, fikk vi med oss hele Middle Year Programme (MYP)-gjengen, altså det som tilsvarer 7. –10. klasse på tur.

Jeg vil tro vi var omtrent 60 elever. De aller fleste elevene var vanlige norske skolebarn og -ungdommer, selv om noen også kom fra andre land.

Uansett bakgrunn skapte leirskoleoppholdet mulighet for nye opplevelser, samhold, kreativitet og vennskap på andre måter enn den vanlige skolehverdagen.

Harry og Grete var selve nøkkelen til disse friluftsopplevelsene, med sin rolige væremåte og kloke fremtoning, og rikt sammensatte program, fikk de alle med seg på en vennlig og tydelig måte.

Jeg er sikker på at mange av Skagerak-elevene husker disse turene som høydepunkt fra sine ungdomsskoleår, selv om dette nå er om lag 20 år siden.»