Den 30. juni 1954

Denne dagen hendte det noe som ikke skjer så ofte på være kanter. En total solformørkelse passerte Sør-Norge.

Den passerte litt sør for Oslo og dermed også sør for Hedalen. Denne dagen var jeg, far og bror Svein oppe i skogen for å reise ved for vinteren. Det var et strålende vær med sol fra en skyfri himmel.

Oppe i skogen sørga bortimot en million småfugler for musikk til arbeidet. Det kvitra over alt. Jeg har aldri hørt noe lignende verken før eller seinere.

Ved en solformørkelse er det månen som kommer mellom jorda og sola og dekker sola helt eller delvis. Denne dagen var det nesten heldekning.

Månen kom glidende inn over solskiva ca. klokka halv ett, og ettersom den dekte mer og mer av sola, så ble det mørkere og mørkere.

Fuglekvitteret stilna mer og mer, og da det var som mørkest, var det nesten ikke et eneste kvitter å høre. Om lag et kvarter før to var det som mørkest, og deretter skjedde ting i motsatt rekkefølge.

Ved tretida hadde månen forlatt solskiva, og fuglekvitteret fortsatte som før. Det kan bli lenge til jeg opplever en lignende solformørkelse igjen.