Gamle bjørnehistorier fra Hedalen – del 6 av 6

I september, året etter Ellings bjørnejakt i Dytthølknatten i Vassfaret, kom han tidlig en morgen inn til meg på Jordet i nordre Hedalen med sin hund og sitt gevær og spurte om jeg ville bli med på elgjakt.

Ja, det ville jeg gjerne, for det var intet jeg heller ville enn å følge med en så dyktig jeger som Elling. Han kunne finne fram i skogen likeså godt som etter en landeveg, var en utmerket treffer når det gjaldt å skyte hurtig på et springende dyr og i alle måter et godt følge. Det var derfor med glede jeg tok geværet ned fra veggen, fant fram patroner, stakk litt niste i lommen og fulgte ham inn i skogen.

Jeg hadde nylig vært med og flådd en elg som Elling hadde skutt, og dette økte min jaktlyst så jeg følte som en der har fått blod på tann.

Vi gikk i retning mot Reinsjødalen gjennom store skoger, time etter time, uten å få los. Lykken var ikke med oss. Det hendte oss intet annet merkverdig enn at en gang vi stod og snakket sammen og lyttet, tok en hakkespett oss for to stubber og satte seg på ryggen min.

Ved middagstid begynte det så smått å regne, og skodda dreiv i kruller nordover Muggedalen.

Våte, trette og slitne kom vi fram til en seter i Reinsjødalen. Vi lengtet etter god varme, mat og kaffe, men ute var det ikke godt å sitte i regnet. Kunne vi bare komme oss inn i bua, ville vi hygge oss godt for en liten stund. Men ved nærmere undersøkelse fant vi at døren var stengt på innsiden med et veldig, heimsmidd lås. En måtte ha en særs svær nøkkel forsynt med mange underlige hakk og skorer, for å komme inn.

For oss kunne døren gjerne vært stengt med en fillelås, for vi var ikke av dem som ville bryte oss inn og gjøre folk skade. Kom vi ikke inn med lempe, og kunne gå igjen uten å etterlate oss spor, ville vi meget heller være ute.

Vi stod alt ferdige til å gå videre, da en tanke minte meg om at jeg hadde godt lag til å bli skorsteinsfeier. Lysten til å prøve det kom så sterkt over meg, at jeg et par minutter etter lot meg gli ned gjennom peispipa og landet på temmelig fast grunn så asken gauv. Så var det vare et øyeblikks sak å lukke Elling inn.

Snart hadde vi kveikt en frisk varme på gruen, hentet vann, satt kaffekjelen på glørne og tatt plass på hver vår krakk ved peisen. Kjelen begynte snart å spytte damp og bobler ut gjennom tuten, et tegn på at den snart ville gi fra seg noe av sitt innhold.

Elling stakk tolleknivsbladet under hanken på den, løftet den fram på peishellen, sprettet lokket av med knivspissen, hadde rikelig med kaffe på og flyttet den nærmere varmen igjen.

Så kom maten fram. Mens vi drakk kaffe, spiste flattbrød og spikket bjørnekjøtt av den bjørn Elling skjøt i Dyttholknatten, fortalte han blant annet litt om hunder han hadde hatt.

«Det er vanskelig å oppdra en jakthund slik at den ikke får en eller annen uvane i skogen», sa han. «Vi hadde en meget god elghund i Goplerud som ikke ville la skytteren røre dyret etter at det var felt. Det hjalp ikke hverken å lokke eller true. Jegeren eller jegerne måtte pent holde seg vekk fra elgen, dersom han eller de, ikke ville stifte bekjentskap med hundens tenner. Ja, den var så rasende, at jeg er sikker på at den ikke hadde gitt opp så lenge det var liv i den,

Da var det intet annet å gjøre enn å gå et stykke fra elgen, skyte et par skudd og rope: Mer elg! Mer elg! så kom hunden så fort den kunne og tok til å lete. En kunne da gå bort til elgen før hunden kom tilbake så var alt i orden. Om skytteren bare kunne nå dyrets ene fot med hånden eller kniven, så ga hunden seg og viste alle tegn på glede.

En gang vi hadde jaget en elg hele dagen opp og ned, syd og nord i alle fjell og lier, fikk vi endelig skutt den ytterst i Vidalen, i skumringen om kvelden. Hunden var da så trett at den ikke ville forlate elgen, men la seg rolig for å passe på den. Vi skjøt skudd på skudd, hujet, skrek og ropte mer elg! men hundenflyttet seg ikke av flekken.

Vi visste til slutt intet mer å foreta oss for å komme bort til elgen, og ble derfor stående en liten stund som tilskuere. Men så fant vi på å tenne opp varme, en på hver side av elgen, og flytte den litt om senn nærmere og nærmere den, inntil det ble så varmt for hunden av den måtte vike unna, så meget av vi fikk ta i elgen. Således gikk det til den gang», sluttet Elling i det vi reiste oss etter et godt måltid.

På en stokk i veggen ved døren hadde budeia skrevet et lite vers med fin skrift og satt sitt navn under det. Verset fortalte ikke så meget, men en kunne lese den unge pikes framtidsdrøm, lengsler og håp mellom linjene. Det for en skjelm i Elling da han så dette. Han tok en blyant opp av vestelommen og satte sitt navn ved siden av hennes, som om de begge hadde vært enige om å skrive det. Men til denne dag skal budeia grunne på hvorledes dette hadde gått for seg, når intet innbrudd var skjedd og intet tegn var til at det hadde vært fremmede mennesker i bua.

Så slukket vi varmen, satte stoler og krakker på plass og utslettet alle spor etter oss.

Den neste akt var å lukke Elling ut, låse døren igjen på innsiden og gå ut den samme besværlige veg som jeg var kommet inn.  Da jeg stod på jorden igjen, måtte jeg smile ved tanken på hvorledes budeia ville ha sett ut etter at jeg, slik som jeg nå så ut, hadde omfavnet henne.

Etter enda en lang sving nordover åsen måtte vi til slutt vende heimover uten å ha fått los den dag, og uten å få løsne skudd på annet enn en furu, da vi endelig hadde oppgitt alt håp om å treffe elg.

*

En annen bjørnehistorie som Elling lot meg avskrive, foregikk også i Vassfaret og er noe eldre enn den første. Det var bare et tilfelle som gjorde at han ikke selv ble med på denne spennende jakt:

I 1890-årene var det tre bjørner som drepte mer enn 40 geiter og sauer på en natt oppe på fjellet der Brunbakk-bekken stuper utover fra fjellet i Vassfaret. Småkreaturene var fra Aurdalssetra og tilhørte Bruskerud, Kulterud og de garde som lå der omkring. Kreaturene gikk ugjætte, men seterfolkene fant valplassen hvor det lå igjen levninger av sau og geit. Alt åt bjørnen opp like inntil hud og hår.

Disse tre bjørner hadde året før drept en lignende flokk småfe på Sørbølsetrene tilhørende Tromalgardene Lier i Flå. Bjørnene var til stor skrekk for folk og fe, og det var mange som ønsket å få skutt dem.

Gamle bjørneskytter Peder Bruskerud var en dag oppe i Bogen overfor søre Dytthølknatten, og om kvelden fikk han se alle tre bjørnene på lang avstand tett nedenfor Fekjærfønna. Han skjøt visstnok et skudd på dem, men uten å treffe.

Edvard Elsrud gikk en dag over Bogen og fjellet gjennom Ve-skogen ned til Aurdalsdammen. Da han kom opp i fjellet mot Fekjærfønna, fikk han se de samme bjørner springe ned mot et granholt omtrent 7 – 8 hundre meter borte. Han skjøt et skudd på dem, men uten å treffe, og bjørnene sprang ned i et søkk og gjemte seg.

Om høsten, sist i november, kom det et par tommer snø, og alle tenkte at nå kunne en finne spor etter disse tre bjørner. Jeg satte min børse og patroner i god stand, for om tirsdagsmorgen skulle jeg, Kristoffer og Ole gå til Bogen for lå se etter bjørnespor og om mulig finne bjørnen. Om morgenen da vi stod på tur kom Anders Nerstad med beskjed at det var ei klein ku i søre Storruste og om jeg ville komme og slakte den.

Jeg syntes det var harmelig å oppgi bjørnejakten, men jeg syntes også det var ille om de i Storruste skulle miste kua si.

Ole og Kristoffer kom således til å gå alene for å se etter bjørnen. Ole tok børsa mi, et dobbeltløpet gevær. Jeg gikk til Storruste, og der hadde de ikke ventet meg. Kua var frisk igjen, men de ville allikevel at jeg skulle slakte den.

Ole og Kristoffer skiltes, men gikk ikke lenger fra hverandre enn at de kunne se den annen til enhver tid. Det gjaldt å kunne varsle hinannen med tegn, om de fikk se noe mistenkelig som kunne lede dem på nytt spor etter bjørn.

Da de var kommet noe sydover og opp i kraket, fikk Ole se noe som lignet en bærestig. Han kalte Kristoffer til seg med tegn og de begynte begge å undersøke dette, med den kyndighet som kun jegere der har stor erfaring kan gjøre det.

Det fulgte dette tråkket tilbake mot det sted de var kommet fra, og de forstod straks at det var sporet etter de tre bjørner de hadde funnet.

Da Ole og Kristoffer kom dit, skjønte de at det var baksporet de gikk, og de gjorde derfor helt om og fulgte sporet sørover. De fulgte de over nordre Fjellelv-greina og opp imot Ørneflag.

Rett opp for Nyseteren, tett nedenfor Ørneflag er der en kolle som er dannet ved en seil  i selve flaget. På denne kolle hadde bjørnene ligget for å speide, være og iaktta sitt bakspor om det var noen som forfulgte dem.

Da de således hadde hatt det omliggende terreng under observasjon en stund og intet mistenkelig oppdaget, gikk de ned i hellingen på søre siden av kollen og smatt inn i et stort jordhi, som de hadde laget for lang tid siden. Åpningen inn til hiet dyttet det igjen bak seg med lyng.

Guttene gikk nedover hellingen i en jordsøkk. Ole foran og Kristoffer etter, og kom således stille gående bare seks meter nedenfor hiet.

Da de fikk se hiet med lyngdotten i åpningen, gjorde han tegn til Kristoffer, pekte på hiet og hvisket: «Der inne er de!»

Ole var da kommet omtrent seks alen forbi hiet. Kristoffer, som var ganske rett nedenfor det, skrek samtidig: «Her er ingen bjørn!»

Men med det samme det var sagt, kom binna ut i åpningen og brølte fryktelig. Begge karene skjøt og traff binna i hodet eller halsen, men ikke dødelig.

Rasende over å bli urodd på en så voldsom måte, kom hun settende ut av hiet for å hold oppgjør med sine angripere, like utenfor sin stuedør.

Ole, som hadde rundkule i haglløpet, ga henne med det samme et skudd i brystpartiet, men hun enset det ikke og løp like mot Kristoffer, som var ganske rett nedenfor hiet, og reiste seg på to bein for å ta ham. Da skjøt han henne i brystet, så hun stupte på skrå forbi ham og rullet utover et berghufs nedenfor. Det var bar så vidt den ene labben nådde borti ham da skuddet gikk, men den likesom skjenet forbi.

Da dette var gjort og begge guttene hadde fått ladd igjen, kom den største bjørnungen ut av hiet. De skjøt den og utover berget bar det med den,

Mens de stod og glante etter den, fikk de høre et fælt skrik bak seg, oppe ved hiet. Det var den minste bjørneunge som kom ut av hiet og fikk se disse karene istedenfor sin mor og bror, som ga seg til kjenne på denne måte. Begge guttene skjøt og den datt på flekken, men spratt opp igjen, sprang nedover berghufset og stupte først for alvor da den var kommet forbi sine nære slektninger. Binna lå enda og blunket og glante på skytterne, som måtte gi henne flere skudd før den endelig døde.

Således endte altså denne bjørnefamilie sine dager. Binna veide omkring 25 bismerpund, den største ungen åtte og den minste seks og et halvt bismerpund.

Dagen etter kom gutten og flere med dem kjørende med alle bjørnene hele, på stutting.

…

Året etter var jeg ved hiet, og så hvor Ole og Kristoffer hadde stått da de skjøt bjørnene.

Det gikk en glede gjennom bygden da folk fikk høre om de rovgjerrige bjørnenes endelikt.

Publisert i «Valdres» i januar 1968.