Elling Goplerud

Gamle bjørnehistorier fra Hedalen – del 4 av 6

Publisert av Elling Goplerud / nedskrevet for flere år siden av G. O. Lien. 22.04.2024. Sist oppdatert 08.04.2024.

Hare og skogsfugl som tyr inn på Goplerudjordet, synes ikke å være det minste redd ham. De har vennet seg til at han ikke er farlig. Tiuren spiller hver vår på Vatneberget innen skuddvidde fra husene, og røya ruger gjerne under en busk på innmarken.

Både dyr og fugler har under Ellings årvåkne øyne funnet et fristed, og de samler seg gjerne på det fredete område. Ve den skytter som våger å forstyrre dem der; for Elling er ingen smågutt når det gjelder å opptre for sine umælende venner.

Men nå vet han også i rette tid å belønne dem som er god imot dem. Det bekrefter denne lille tildragelse som jeg her skal fortelle:

En elgjeger lenger nord i dalen var på elgjakt i Vassfaret. Etter en del leting fikk han endelig se en elgku som stod ganske stille, i passende skuddhold fra ham. Han så straks at den ante fred og ingen fare, og tok derfor god tid til å ta sikte, så kan kunne legge den død på stedet med ett skudd.

Men nettopp som hans fingre holdt på å presse avtrekkeren bakover, kom plutselig to små elgkalver tilsyne og begynte å patte mor sin, en på hver side. Dette uventede syn midt i villmarken rørte jegeren slik at han senket geværet, slo sikringsfløyen over og lot elgkuen rusle sin veg med kalvene. En vil forstå at denne jeger hadde stor selvbeherskelse, når han kunne overvinne seg selv slik i det øyeblikk han var sikker på sitt bytte; for han var en som trengte det.

Da Elling fikk spurt dette, kjøpte han hos en gullsmed den største sølvskje han kunne finne, forsynte den med inskripsjonen: «For human og hensynsfull elgjakt»; og overrakte den høytidelig til jegeren som sikkert setter stor pris på den.

*

Det var mange år siden sist jeg så Elling, og vi hadde begge to forandret oss meget av utseende på den tid; men jeg merket straks at han hadde bevart uforandret både sitt gode hjertelag og sitt humør.

I de to hyggelige dager jeg var hans gjest, beså jeg Vatneberget, oldsaksamlingen og meget annet rart som Elling hadde forstått å sette på sin rette plass.

Hans fars bjørnebørse med bajonett på, som hadde fått sin hedersplass ved sia av en bjørneskalle, fikk tankene til å vandres langt tilbake i tiden. For ens indre blikk svevde grov skog og bjørn, skyttere kledd i sidtrøye, knebrok, sølvknapper i vesten, koll-lue, blå hoser og store spenner i skoene. Skytteren sikter, fengkruttet brenner, skuddet braker i skogen og kruttrøyken hvirvler, mens bjørnen enten stuper eller såret angriper skytteren —

Jeg spurte Elling om han ville fortelle meg litt om sine bjørnejakter. Han svarte med å la meg avskrive et par historier som han selv hadde forfattet, og som handler om hans jakt.

Her er en av dem:

I desember året 1897 gikk jeg og Ole bror til Vassfaret for å se etter bjørn. Første dagen lette vi i Aurdalsberga, og der så vi meget åvirke etter den, fra om høsten. Den hadde bitt i stykker små trær, helst selje og rogn; men før vi hadde lett riktig godt allesteds, ble det mørkt, så vi måtte ned til Aurdalsdammen for å køye.

Men året etter, om høsten på samme tid, var vi der igjen, og da viste det seg at bjørnen hadde ligget under en steinskut bare 30 alen fra det sted vi hadde sluttet å lete forrige høst. Hadde det vært litt lenger lyst av dagen den gang ville vi sikkert ha funnet den.

Dagen etter gikk vi på vestsiden av Vassfaret og opp i nordre Dytthølknatten, like opp for Aurdalsdammen. Vi hadde lette over hele knatten og intet tegn eller åvirke sett etter bjørn.

Så skulle vi ned igjen. Ole gikk litt lenger vest der det var fint å komme ned. Jeg gikk rett bort i knatten for å lete iblant bergflagene. Da jeg var kommet ned i bergflagene, trodde jeg at jeg hadde berggått meg.

Mens jeg stusset litt på dette, fikk jeg se en liten mosedott i et hull under en bergnabb. Jeg tenkte: der har den vært. Jeg gikk bort til bergnabben, tok mosedotten ut med hånden, stirret inn i hullet og stakk hodet inn like på siden av en bjørn. Den lå stille.

Jeg gikk noen skritt tilbake, satte børsepipa like inn til den og skjøt. I det samme det smalt stakk den hodet ut av hiet, så på meg, og det blikk den ga meg nesten slo meg der jeg stod. Men jeg skjøt igjen og traff bare dens hode under øynene, da den holdt skallen oppunder bergkanten.

Da snudde den og sprang ut av en stor åpning bak den. Jeg skjøt på ny; men i det samme skuddet gikk, hoppet den rett til værs så jeg traff den i ene framfoten. Men så skjøt jeg det fjerde skudd, og da stupte den steindød.

Dette skudd gikk inn bak bogen og knuste ryggen fullstendig over en halv alen langt.  Det viste seg at det første skudd hadde gått midt i hjertet og revet det i filler, så bjørnelivet må være seigt. Mine skudd falt så fort som jeg med stor øvelse var i stand til å skyte med Krag-Jørgensen rifle.

Ole bror ropte og spurte om hva jeg skjøt på. Jeg svarte at nå var bjørnen skutt. Ole kom klyvende opp en gran, som jeg hadde tenkt å klyve nedetter da jeg fikk se mosedotten. Han spurte om han kunne få skyte på bjørnen, men jeg svarte at den var død for lenge siden, så det var ikke nødvendig. Vi skjøt skrelleskudd og ropte hurra for at folk skulle høre oss, men det var ingen som hadde hørt skytingen.

Vi rullet bjørnen utover bergflaget, og den trillet omtrent som en vanntett sekk fylt med vann. Så krabbet vi nedover etter den, til vi kom ned knatten. Der la vi bjørnen på ryggen og satte en tøm omkring ene foten på den og likedan omkring overkjeften. Slik drog vi den bort på Fjelldalselven og nedover på denne til Knutønningen.

Så lenge det var bratt gikk det bra, men da elven ble flat, ble det for tungt. Vi drog den derfor på land ved Knutønningen; for dit gikk det an å kjøre. Der gikk vi fra den.

Nord i Hildeskogen var det en del tømmerhoggere, og en av dem var John Aspholdt. Han hadde sagt til oss, at fikk vi skutt bjørn ville han kjøre den heim. Vi gikk da nordover for å ta ham på ordet.

Det var en lørdag, og om kvelden skulle det være dans i Bjørke. Der samledes vi alle for å more oss.

Søndag kjørte vi bjørnen heim. Ikke et liv i bygden, fra det største til minste fugl på kvist, visste om at bjørnen var skutt før vi kom heim med den. Da var far glad.

Denne bjørn var en ganske liten binne eller hunnbjørn; men den var feit som en gjødd gris, og flesket på lårene var nesten fire tommer tykt.

Skinnet av denne bjørn er det fineste noen har sett, sier gamle folk og pelshandlere. Jeg har gjort en sledefell av det og den skal ikke brukes før jeg får en å ha den omkring som jeg kan kalle min.

Her slutter Ellings første historie.

Publisert i «Valdres» i januar 1968.

Les også..

Hilde Lysengen Havro

Avisa Valdres går frå tre til to papiraviser

Frå og med 2. juli vil "Valdres" koma ut i ...
Logo HIL

Dugnad stadion, grusbanen og aktivitetsparkBEKJENTGJØRELSE 

Hedalen idrettslag trenger din hjelp! TIRSDAG 28. mai fra kl. ...
Hedalen barne- og ungdomsskole. Foto: Dagfinn Heimestøl

Kom på basar!BEKJENTGJØRELSE 

Kom på basar på Hedalen barne- og ungdomsskole mandag 3. ...
Bautahaugen

Dugnadssesongen er ikke over!BEKJENTGJØRELSE 

17. mai på Bautahaugen ble fantastisk flott! Finere ramme rundt ...
Kviss

Valdresmål – kviss – 5

Håkon Bakkene, Synnøve Fjelltun og Marianne Granheim Trøyflat har sammen ...
Pendling

Attraktiv kommune å bo i?

Ved nyttår var det 2 836 innbyggere i Sør-Aurdal. Det ...