Elling Goplerud

Gamle bjørnehistorier fra Hedalen – del 1 av 6

Publisert av Elling Goplerud / nedskrevet for flere år siden av G. O. Lien. 08.04.2024. Sist oppdatert 07.04.2024.

Den staute og bekjente bjørneskytter Peder Goplerud, som det her skal fortelles om, var en hedersmann i alle måter, en som folk kunne stole på. Et vennlig ord hadde han til alle, både voksne og barn. Var det en som var narraktig eller være bedre enn de andre, fikk han sitt pass påskrevet på stående fot av Peder.

Når han reiste til Branes – Bragernes i Drammen – sine to eller tre turer i året, hadde han alltid nisteskreppa med. Da som sedvanlig, når han var ute på reise, var den stappet med spekekjøtt og annen kraftig kost. Når noen av nysgjerrighet eller for å ha ham tilbeste kom bort til ham, mens han satt og spiste av sin niste, bød han dem alltid å smake på maten sin. Sa de nei takk eller viste tegn til at de var for fine til å spise sammen med ham, fjellbonden i rundtrøye, og med skreppa foran seg til matbu, sa han alltid: «Bøin køst æ tært». Dermed mente han, at tilbudt mat som ikke blir mottatt og spist, betraktet han som allerede fortæret.

Peder Goplerud hadde alltid brennevin stående og brukte det som medisin. Han tok seg en dram når han mente han trengte det, men aldri to. Beruset eller bare påvirket av berusende drikke, hadde folk aldri sett. Han var tvert imot en hater av alle som drakk seg fulle.

Småkårsfolk og forsvarsløse hjalp han så meget han kunne, og hans sambygdinger elsket og så opp til ham.

En av hans sønner sa engang: Når vi var med far på høykjøring fra engene, kom vi nesten aldri fram, og vi frøs meget. Det ble ofte svarte natta på oss, så vi hadde det ondt. Folk møtte opp, stanset oss på vegen og ville ha far til å greie med alt mulig, eller få råd for uråd som det het.

Peder var meget religiøs, og holdt fast på sin barnetro – den lutherske lære. Folk sa, at han kunne sin bibel og sine postiller utenad. Flere prester hadde moro av å høre hans bibelkunnskap, men gikk de utenom ordet for å prøve ham, oppdaget han det straks og gav dem ren beskjed om det.

Han holdt like gjeve alle mennesker, fra den fattigste stakker til den rikeste gubbe, såfremt de var ærlige og bra folk. Var de ikke det, likte han dem ikke og kunne være nokså streng mangen gang. I godt humør var han bestandig. Det var alltid liv og moro for dem som fikk være med ham på jakt og ellers i daglig arbeid. Han ville alltid de skulle følge moro med det ham tok seg fore.

Det sies om Peder at han i all sin ferd var rettskaffen og godhjertet som sine fedre, hvis navn står hugget inn i en ættestein reist på Vatneberget i Goplerud av hans sønn Elling.

Skjønt Peder alltid hadde det travelt med å drive sin store eiendom, tok han seg tid til å gå på jakt iblant, og da helst etter bjørn; for gården Goplerud har fått sin plass i et av landets rikeste viltstrøk.

Vakker, naturskjønn og omkranset av skog ligger garden ved søre enden av Fesjidalen, rett overfor munningen av Vidalen, på østsiden av selve Hedalen i Valdres, omtrent en kilometer oppe i skogen fra hovedvegen. Nord- og østover fra garden strekker seg store skogvidder, helt til Begnadalen og Nes i Ådalen, med enkelte setrer inn iblant. Vender man seg mot syd og vest, ser man et av naturens storslagne billeder. De mektige Vidalsfjell med den mørke skog i dalen under seg, får en straks til å tenke på elg og bjørn.

Storrustefjellet er ikke mindre imponerende å se til. Det er høyere enn sine granner og står lik en delestein mellom Vidalen og Vassfaret – «de tusen hjem for bjørn». Dette herlige rundskue fryder ikke minst en jegers øyne. Hvor man vender seg hen ser man innbydende jaktterreng både for smått og stort vilt. Intet under at Peder, eieren av Goplerud med sine store skoger, var jeger og det en som det stod ry av lang lei. Det er om noen av hans jaktopplevelser det her skal fortelles.

Elling Goplerud, hans sønn, som også nå er død for flere år siden, har nedskrevet opplevelsene nøyaktig etter sin fars beretning slik som de foregikk. De har således ikke gått fra munn til munn og blitt forandret, som det ofte skjer med det som blir fortalt om og om igjen; men er i ett og alt pålitelige. De gir et meget godt innblikk i den tids bjørnebestand og hvordan jakt og fangst av bjørn foregikk.

Nåtidens jegere med sine moderne jaktvåpen vil sikkert lese med interesse hvorledes Peder Goplerud greide å legge så mange bjørner i bakken med sitt knall-låsgevær. Man unngår ikke å legge merke til hans store koldblodighet når han skjøt på bjørnen på kort skuddhold. Stupte den ikke for første skudd, kunne han vente seg litt av hvert før han fikk ladd børsa igjen.

Men Peder var et av de mennesker som synes å bli dyktigere og modigere når det gjelder. Han kunne hold geværet stillest og ta sikte rolig når bjørnen var nærmest. Derfor var han alltid den som skulle gå i spissen og lede jakten når det var flere i følge. Han hadde også uten tvil den største erfaring, den støeste hånd og det skarpeste øye når det gjaldt å skyte på en bjørn. Hans lange skoletid med viltet i skog og fjell som lærere, hadde gjort ham til den dyktigste blant de dyktige når det var jakt om å gjøre, enten det var smått eller stort vilt.

Helt fra småguttdagene var han jeger og begynte å ferdes i skogen på fugleskytteri. Han så da ofte spor etter bjørn både i både i blaut snø og på skaren om våren. Ja, det kunne hende at den var så nærgående at han hørte den gikk over tiurleiken mens han stilte på tiuren.

Før 19 årsalderen var det fuglen Peder ofret sin største oppmerksomhet. Mangen spillende 20 merkers kvitnebb måtte dumpe i bakken for hans beinrifle – ladd med hagl.

Etter den tid kom bjørnen for fullt alvor inn i hans jakttanker og stod alltid siden først på listen når det det var tale om jakt. Det varte da heller ikke så lenge før han skjøt sin første bjørn. Da han endelig hadde fått blod på tann, falt den ene bjørn etter den annen for hans sikre skudd.

Nå skal vi altså her nærmere få høre om disse bjørners endelikt.

Elling Goplerud har nå ordet

Min far Peder Goplerud ble født den 17. februar 1823 her på Goplerud, hvor han levde alle sine dager, og døde den 30. mars 1900, altså 77 år gammel. Han skjøt 15 bjørner alene, og 27 bjørner var han med andre og skjøt i det hele.

Far tilegnet seg aldri æren av å ha skutt andre bjørner enn de han skjøt alene. Vinterdagen (14. oktober) 1822, omtrent fire måneder før far ble født, drepte bjørnen en ku inne på Goplerudjordet, nordi Rantebekken.

Far fortalte, at da han var liten, hadde bjørnen ofte vært inne på jordet om natta og lagt igjen lort i forkvarva. At bjørnen som sommeren drepte både hester og kuer, hørte til det alminnelige.

Gjesleungene hadde med seg flintelåspistoler i skogen, skjøt skremmeskudd og slo på trommer for å skremme bjørnen. Svovelfett og krutt gnidde de på manken eller over bogene både på stort og smått fe og hester, for at bjørnen skulle skremmes av lukten og smaken og la dyrene være i fred.

Da far var i 19 års alderen skjøt han sin første bjørn. Han hadde bjørneåte i Fesjidalen, i Omsrudskogen. Samtidig som han gikk på fugleskytteri, passet han bjørneåta. Han bar da med seg to børser, en grovkalibret vindrifle med kule i for bjørn, og en beinrifle med hagl i for fugl. En morgen som han ingen fugl fikk, gikk han på bjørnestillingen, og bjørnebørsa hadde han sjøsagt med som sedvanlig.

Han listet seg bort til skyttergraven og fikk se en bjørn som lå og åt på åta. Far la børsa oppi skytterglugget på garden, tok sikte på bogen til bjørnen og klemte skuddet løst.

Illustrasjonsbilde
Foto: Svitlana Tkach

Bjørnen tok øyeblikkelig flukten i retning mot der far var og kom tett forbi ham. Far trodde den ville ta ham, greip skoene sine i den ene hånd for å bli lettere på føttene, børsa i den annen og tok spretten like hjem med en gang; for det var ikke så langt borte.

Guri Goplerud, mor hans, var sint da han kom hjem, fordi han gikk slik og slang på skytteri, heftet seg bort og intet fikk. Far svarte: «I dag har je sett fugl». «Du har vel alder sett bjønn?» spurte hun. Hun så på far at det var noe som hadde hendt ham den morgen, mens han var ute i skogen.

Så fortalte far hvordan alt hadde gått for seg med bjørnen, skytingen på den og flukten hjemover. Som rimelig var, vakte dette oppstuss, for dette var noe som ikke hendte daglig. Alle var spent på å se hvorledes det hadde gått med bjørnen.

Så drog en hel flokk med far i spissen nordover for å se etter den. John farbror tok med seg en liten rifle, om det skulle hende at han fikk bruk for den på turen.

Da de kom dit far så bjørnen sist, hadde den stupt og lå stille. De torde ikke gå helt bort til den med en gang, og kunne derfor ikke forstå om den var død eller levende. John ville skyte på den, men skuddet brant ikke. «Det behøves inte å skyte på den hella, for den ligg der inte for ingen ting», sa far. Og det viste seg også å være riktig. Den hadde stupt død.

Den uken skjøt far seks tiurer og en bjørn. Da var bestemor tilfreds og ikke lenger sint på far fordi han heftet seg bort med skytteri.

Denne teksten ble publisert i «Valdres» 4. januar i 1968. Takk til Sigrid Haugen som har gjort teksten digitalt tilgjengelig for Hedalen.no.

Hvem var G. O. Lien?

Han het Gustav Anton, f. 1859 på Leirskogen. Se Gard og bygd i Sør-Aurdal, b. b, s. 513 og 519.

«Gustav var ei tid fotograf. Han reiste to gonger til Amerika, andre gongen i 1903, og kom attende etter om lag fem år. I 1908 vart han vandrelærar for Norges Jeger- og Fiskeforening, og budde i 1929 på Eina». Se også 70-årsomtale i  «Valdres» 12.12.1929.

Les også..

Hilde Lysengen Havro

Avisa Valdres går frå tre til to papiraviser

Frå og med 2. juli vil "Valdres" koma ut i ...
Logo HIL

Dugnad stadion, grusbanen og aktivitetsparkBEKJENTGJØRELSE 

Hedalen idrettslag trenger din hjelp! TIRSDAG 28. mai fra kl. ...
Hedalen barne- og ungdomsskole. Foto: Dagfinn Heimestøl

Kom på basar!BEKJENTGJØRELSE 

Kom på basar på Hedalen barne- og ungdomsskole mandag 3. ...
Bautahaugen

Dugnadssesongen er ikke over!BEKJENTGJØRELSE 

17. mai på Bautahaugen ble fantastisk flott! Finere ramme rundt ...
Kviss

Valdresmål – kviss – 5

Håkon Bakkene, Synnøve Fjelltun og Marianne Granheim Trøyflat har sammen ...
Pendling

Attraktiv kommune å bo i?

Ved nyttår var det 2 836 innbyggere i Sør-Aurdal. Det ...