Telegraf og telefon i Sør-Aurdal – del 5 – Reinli

I Reinli var det talestasjon og privattelefon på Høve fra 1893. Det året åpnet Bagn Telefonsentral, og på Høve drev Mikkel Hoff pensjonat og hadde derfor nytte av telefon og var den eneste i Reinli som hadde telefon så tidlig.

Han har trolig bygd privat linje ned til Bagn. Fem år seinere var han fremdeles eneste abonnent i Reinli.

I 1910 katalogen er ingen navn fra Reinli oppført, men i katalogen for 1921 står det 16 abonnenter i Reinli.

Det var:

Ut fra disse telefonnumrene kan en se at det er blitt strekt 5 nye tråder fra Bagn til Reinli, i tillegg til den ene til Høve som hadde vært i drift i mange år.

Numrene i Reinli var 17, 25, 38, 43, 47 og 48 med opptil tre apparater på hver linje.

Utover på 1930-tallet ville flere og flere ha telefon, og det ble behov for egen sentral i Reinli. Det var upraktisk å ha mange ledninger ned til Bagn, når en heller kunne ta linjene ut fra en sentral mye nærmere abonnentene.

Noen var også lei av å ha mange på samme linje, for det ga en del frustrasjoner. På Kvål drev Hermann Kvaal ungdomsherberge, pensjonat og senere også hotell.

Kvål ligger sentralt i Reinli og telefonsentralen ble lagt hit. Hermann ble bestyrer og var det til den ble nedlagt i 1978. 

Syver Kvaal

Syver Kvaal (f. 1938), sønn av Hermann, forteller fra telefonvirksomheten på gården.

Sentralbordet sto i kammerset i hovedbygningen. Bordet ble skiftet ut med et mer moderne, husker Syver. Det hadde vært mye kluss med det gamle.

Ute i hagen sto telefonstolpen med 36 telefontråder på. Fra stolpen og inn til sentralen gikk trådene i kabel. Alle som var på kjøkkenet eller kammerset, betjente sentralen.

Men å ha sentralen krevde jo at noen til enhver tid måtte være inne. Syver forteller at det mest var moren Dorthea som var ansvarlig for sentralbordet, og at folk ringte til alle døgnets tider.

Oppringing ble besvart 365 dager i året og hele døgnet, selv om det egentlig var faste åpningstider.

På sentralene var det vanlig å ha et telefonapparat som folk kunne komme og bruke. Med bare de tre linjene ned til Bagn var det ofte folk satt på kjøkkenet og ventet på ledig linje.

Dette kunne Dorthea bli mektig lei, husker Syver. Når noen hadde ringt rikstelefon fra sentralen, måtte Dothea ringe ned til Bagn for å høre hvor lenge samtalen hadde vart.

Der hadde de telle-ur de satte i gang når samtalen begynte. Deretter regnet Dorthea ut hva samtalen hadde kostet og ringeren måtte betale.

Pengene ble lagt i ei egen kasse og gjort opp hver måned. I denne kassa lå også betalingene for lokalsamtalene. Abonnentene betalte regningene til Hermann som så sendte pengene videre. Var det noen som ikke betalte, måtte han stenge telefonen.

Det var ofte telefonbeskjeder til naboer, og Syver og søsknene hans var løpegutter. Søstrene Dagny og Tøren var ei tid sentralborddamer på sentralen på Bagn. De hadde nok god erfaring hjemmefra.

I 1963 ble sentralen flyttet til sidebygningen som da var ungdomsherberge, og den var der til den ble lagt ned i 1978.

Telegram

Telegrammene var mye arbeid med. Moren skrev opptil 100 festtelegram, minnes Syver. Men av og til ble Georg Sandvigen hyret inn til å skrive, for han hadde så veldig pen håndskrift.

Særlig til Reinli Pensjonat som ble brukt som festlokale hadde Syver mange turer med telegram

Krigen

På begynnelsen av krigen kom Gestapo inn på sentralen og skulle ha Hermann til å fortelle hva han hadde hørt folk hadde sagt i telefonen om krigen og hendelser rundt den.

Hermann var selvfølgelig godt orientert om alt som foregikk. Han ble nok presset av tyskerne, men han sa ingenting.

På slutten av krigen hadde hjemmefronten bærbart telefonapparat. De klatret opp i telefonstolpene og koplet seg på trådene der.

Når de ringte opp, spurte de hvor de var kommet for å være sikre på at de hadde tatt riktig tråd, og for sikkerhets skyld ga de seg ut for å være reparatører av linja.

Brann

Ved brann ringte den som satt på sentralen rundt til mannskaper og ba dem dra til brannstedet. Dette var ikke pålagt, men ble gjort som en selvfølge.

En gang det var låvebrann hos Waldemar Haugerud, organiserte Dorthea mannskapene. Hun sendte Syver (16 år) og tvillingbroren Erling dit med traktor.

Så ringte hun alle langs veien og ba de møte opp med bøtter, og sa at traktor og henger var på vei så de kunne sitte på.

Det ble et stort mannskap, og det var bøttestafetten som reddet hovedbygningen på gården tror Syver.

Fjøset ble også reddet, men en gris som hadde vært inne i det, var så varm at en nesten ikke kunne ta på den. De slo over han ei bøtte kaldt vann.

Søre Fjellstølen og Liagrende

Jensen het eieren av hotellet på Søre Fjellstølen. Han ville gjerne ha telefon, og han strekte en privat telefontråd til sentralen på Kvål.

Etter Jensen overtok Krohn hotellet. Syver kan huske han kom gående på ski helt ned til sentralen for å finne en feil på linja. Krohn fant feilen til slutt. Det var slyng på linja helt nede ved sentralen.

Olav Sukke var pådriver for å få telefon til Liagrenda, og det første bruket som fikk telefon var Hauge (Tølleivshaugen) sist på 1940-tallet.

Automatisering

I 1978 ble sentralen automatisert med 90 nummer. Automatsentralen ligger like nedenfor Kvål.