Telegraf og telefon i Sør-Aurdal – del 3 – Hedalen

Ole Nerby var en foregangsmann i Hedalen, og han fikk bygd egen telefonlinje over åsen fra Begnadalen. Han knyttet seg til sentralen hos Martin Hagene på Granheim, og han står i katalogen der i 1898 (se Begnadalen).

I 1910 var det 4 abonnenter fra Hedalen på denne sentralen. Det var fortsatt Ole Nerby som drev skysstasjon og utførte budsendelser, det var landhandler A. Flaten, landhandler Sørli og gårdbruker Nils Huset.

Det kan antas at det var ei linje med fire telefonapparater. Ole Nerby utførte budtjenester står det, og det betyr at andre også fikk nytte av den private telefonlinja.

Ola Bjørgan så også tidlig nytten av telefon og bygde ei privatlinje ned til Vegamotet i Begnadalen og koblet seg på der.

I 1908 brukte staten retten den hadde fått til å overta private lokale linjenett. Begnadalen sentral ble overtatt av Telegrafverket.

Staten skulle heretter stå for all utbygging. Men det gikk veldig seint, og de lange rikstelefonlinjene ble nok prioritert. Antakelig fordi Telegrafverket ikke bygde ut noe i Hedalen ble det startet et privat telefonselskap.

Telefonsentralen ble lagt til Erik Digene  på Dikja og ble tatt i bruk fra 1919, men offisielt åpnet i 1920.

Hedalen Telefonsentral

Noe linjenett var allerede etablert i Hedalen i 1920, og linja over til sentralen i Begnadalen hadde vært i drift lenge. Med egen sentral ble linjenettet fort utvida og Hedalen fikk egen oppføring i katalogen fra 1922. I 1921 står 23 hedølinger oppført med telefon under Begnadalen. I 1924 har 55 fått telefon. Fem stykker har telefon alene ellers er det fra to opp til fire abonnenter på samme linje.

I 1921 overtok Telegrafverket linjenettet og telefonsentralen, etter at hedølene selv hadde stått for utbygginga. Telefonbestyreren fikk nå ansvaret for vedlikeholdet av linjene, noe som til da abonnentene selv hadde gjort.

Selv om Telegrafverket overtok som eiere gikk driften sin gang uten at abonnentene merket noe særlig til det.

Flere og flere fikk telefon, og sentralbordet på Dikja måtte etter hvert byttes ut med et større et. Erik Digene var telefonbestyrer fra starten, og han hadde god hjelp av sin brordatter Margit Digene (Ruud). Hun var bare 14 år i 1920, men tok seg av de fleste gjøremål ved sentralen.

Margit giftet seg og flyttet i 1926. Sønnene til Erik, Einar (f. 1915) og Andreas (f. 1918), lærte seg tidlig å betjene sentralbordet. De gikk på skolen annenhver dag og den dagen den ene var på skolen var den andre hjemme, og omvendt, slik at det passet godt med ”vaktordningen”.

Det var ikke så mange oppringinger, men en måtte hele tida være i nærheten av sentralbordet.

Andreas overtok som telefonbestyrer etter faren i 1939, da var han 21 år gammel. Han giftet seg og fikk døtrene Martha Gunn (Veslemøy) og Edith Oddbjørg, men fortsatte å bo på Dikja til han bygde Nerbø i 1953.

Hele familien var engasjert i telefonvirksomheten. Veslemøy begynte som sentralborddame 9 år gammel. Bestefaren Erik drev ”Dikemark” på Dikja. Opptil 30 pasienter kunne det være der.

En gang husker Veslemøy at en pasient hadde rømt og var observert på Hen. Da syklet faren dit for å hente han tilbake.

Veslemøy hadde ansvaret for sentralen helt alene den dagen. For dette fikk hun ei dokke som takk og den dokka husker hun godt.

Sentralen var i et stort rom i andre etasje på Dikja. Veslemøy forteller at dette rommet var et samlingssted for ungdommen.

Onkelen Melvin var aktiv i ungdomslaget i bygda og mange skuespill og revyer ble øvd inn på dette rommet. Samtidig som telefonoppringningene ble ekspedert.

I årene etter krigen ble telefonen mer og mer brukt og det ble nødvendig å ha noe mer hjelp til sentralbordet.

Derfor var Kari Haldis Lia (Brenden) og Astrid Huset på sentralen på Dikja i noen år før sentralen ble flyttet til Nerbø.

Kari Halldis Brenden forteller

Kari Halldis Brenden forteller fra sin tid som sentralborddame i Hedalen:
” Å være telefonbestyrer var en heldøgns-jobb, og etter hvert ble det behov for å ansette en sentralborddame som kunne avløse fire timer på ettermiddagen.

Jeg hadde denne jobben fra 1952 til 1954. Martha Gunn (Veslemøy) Digene ble tidlig en god avløser for faren og en dreven sentralborddame.

Noe av det første en måtte lære for å kunne betjene sentralbordet, var hver enkelt abonnents telefonnummer og antall ringesignal.

Det var flere abonnenter på samme linje, og alle hadde sitt eget signal. I Vestbygda var alle husstander på samme linje. Der ble det fra to til 7 ringesignal. For å slippe å ringe 7 ganger til den siste på linja, ringte vi 1 ½ gang. Det vil si en lang tone og en kort.

Til sentralen var det ett ringesignal. Det sier seg selv at det kunne bli mye venting og frustrasjon med så mange på samme linje. Her gjaldt det å ha tålmodighet.

Andreas var telefonbestyrer til mai 1982. Da ble sentralen automatisert. Selv om det var et stort framskritt da telefonen ble automatisert, var det likevel vemodig den dagen Hedalen telefonsentral ble nedlagt, og de karakteristiske telefonskilta ble fjerna.

Det hadde vært en institusjon som skapte arbeidsplasser og som var viktig på så mange måter, ikke minst ved akutte situasjoner der det var behov for rask legehjelp eller annen nødhjelp.

Andreas Digene var profesjonell som telefonbestyrer og kjent for sin gode telefonstemme.”

Nerbø

Andreas bygde boligen Nerbø i 1953 og flyttet sentralen dit året etter. Som bestyrer var Andreas også ansvarlig for hele linjenettet. Til å hjelpe seg med dette hadde han med seg Ole Pandur, Erik Fekjær, Ole Kulterud og Leif Pettersen som feilrettere.

Leif Pettersen gikk også rundt med telefonregningene og telefonkatalogen til folk. Andreas fikk en del klaging på lytting der det var flere på linja. Han fikk derfor bygd ut flere linjer slik at dette ble bedre.

I 1968 ble linjenettet fullt rehabilitert med nye stolper og kabler istedenfor enkelttråder og da fikk også mange flere telefon.

Veslemøy forteller at hun også gikk rundt og leverte ut regningene til folk, og at det ikke var alle som betalte. Gikk det for lang tid ble telefonen koblet ut, helt til pengene kom inn.

Dette kunne være veldig ubehagelig for de på Nerbø. De siste 10 åra på sentralen hadde de et apparat som telte telleskrittene automatisk for hver abonnent.

Veslemøy leste av disse tallene hvert kvartal og sendte antall telleskritt til regningssentralen, som så sendte ut regningene.

På Nerbø lå sentralen i andre etasje og det var rødt telefonskilt ute på veggen. Andreas, Veslemøy og Edith drev sentralen, men hadde med seg Helga Berit Sørli og vikar Åse Øverby (Ørpen) til hjelp.

Telefonen ble automatisert innen bygda fra 1980, men for å ringe riks ble sentralen opprettholdt til hele kommunen var automatisert.

Etter automatiseringa fikk Veslemøy arbeid på Bagn Sentral til den også ble automatisert i 1982. Deretter fikk hun arbeid på Vaktsentralen på Bagn, senere Fagernes til hun sluttet i 1986. 

Nes i Ådal

På Nordre Storruste og Storrustemoen strekte eierne telefontråd til sentralen på Granum på Nes. Edvard Elsrud ville ha telefon, og siden utbygginga i Hedalen tok sin tid, bygde han linje selv.

På Storrustemoen hadde Mathea telefon via Nes, mens Inger og Arne fikk telefon fra sentralen i Hedalen da de bosatte seg på Storrustemoen. Da kunne en bruke telefonen til Mathea når en skulle ringe til Nes/Ådalen og telefonen til Inger og Arne når de skulle snakke med noen i Hedalen.

Dermed fikk de lokaltakst til begge stedene. Denne telefonlinja til Nes var i drift helt til 1995.

Telefonkatalogen

Hedalen Telefonsentral lå administrativt som en bisentral under Begnadalen til 1960, da ble den direkte lagt under Fagernes.

Hedalen hadde hatt egen oppføring i katalogen fra 1922, men står under Begnadalen igjen i 1953, og det året hadde i alt 184 husstander telefon i de to bygdene. Etter at hele kommunen ble automatisert, står alle bygdene sammen under ”Sør-Aurdal” i katalogen.

5. mai 1982 klokka ett ble telefonen i Hedalen automatisert.