Ville hjelpe krigsofre i Ukraina

Irene Shestopal er spesialist i allmennmedisin og psykiater ved Fekjær psykatriske senter. Hun kommer opprinnelig fra Ukraina, men har bodd i Norge siden 1986, da hun kom hit som arbeidsinnvandrer.

Krigen i Ukraina har gjort sterkt inntrykk på Irene, og hun ønsket å ta en periode i sitt fødeland for å gi hjelp til noen av dem som er hardt rammet av krigshandlingene.

Nå er hun tilbake på Fekjær psykiatriske senter etter å ha arbeidet ved et hospital i Rivne, vest for Kyiv, i sju uker.

– Halvparten av tiden hadde jeg lønnet permisjon fra Fekjær. Resten av tiden benyttet jeg oppspart ferie, forteller Irene.

Store tap – mye frykt

Mange liv har gått tapt i krigen mellom Russland og Ukraina. – Tapstallene er ikke offentlige i Ukraina, men de fleste jeg møtte i Rivne, hadde mistet noen av sine eller noen de kjente. Jeg møtte mye frykt, men også en enorm frivillig innsats både på hospitalet og i byen jeg oppholdt meg i.

Rivne regionale militærhospital

Irene forteller at Rivne regionale militærhospital var bygget på 70-tallet for veteraner fra andre verdenskrig. Det hadde to avdelinger med fem sengeposter og poliklinikk pluss en fysioterapi-bygning med et svømmebasseng. I tillegg var det 40 småhus der pasienter som var selvhjulpne, kunne bo.

– Alle bygninger var pene, rene og godt vedlikeholdte. Jeg ble fortalt at nesten alle sykehus i Ukraina var rene og i god stand.

Krigshandlingene øst i Ukraina startet i 2014, og fra denne tiden ble hospitalet igjen fylt opp med krigsveteraner.

Spesialhospital

Rivne regionale militærhospital ble et spesialhospital for nevrologiske traume. 100 senger var avsatt til nevro-rehabilitering med oppholdet inntil 6 måneder, og 150 senger (medisinsk og kirurgisk post) fungerte som et mellomledd mellom et feltsykehus og eventuell rehabilitering med opphold på to til fire uker.

Kommisjon med stor makt

Mange pasienter var i aktiv militærtjeneste. De var henvist til hospitalet av en militærmedisinsk kommisjon for et bestemt antall uker.

– Når pasientene var ferdige med disse ukene, var det kommisjonen igjen som avgjorde om de fikk videre behandling, rehabilitering eller om de skulle tilbake i aktiv tjeneste – og det om de var tjenestedyktige eller ei. Kommisjonens vedtak var basert på diagnoser, forteller Irene.

– Dette kunne skape utfordringer, for reglene som kommisjonen fulgte, stemte ikke alltid med virkeligheten, og det gjorde pasientene frustrerte.

Arbeidet sammen med psykologer

Irene hadde ikke godkjente ukrainske papirer og kunne derfor ikke bli ansatt eller jobbe som psykiater ved sykehuset. – Jeg skulle hjelpe psykologene og ta meg av de pasientene som de andre enten manglet tid til, eller der man ønsket å bruke min kompetanse.

Finne mening med livet på ny

Irene forteller at de fire psykologene som var ansatt ved nevro-rehabilitering, i stor grad arbeidet med å få pasientene med spinaltraume til å godta livet etter skaden. For mange betydde det å leve med rullestol og kateter resten av livet. De skulle likevel ikke gi opp, men trene og bli selvhjulpne. De skulle finne meningen med livet på ny.

– Disse psykologene arbeidet også med nevrologisk rehabilitering av pasientene med hjernetraume. De brukte puslespill og regnestykker. De fungerte også som logopeder da mange av pasientene med alvorlig hjernetraume måtte lære seg å snakke på nytt.

• Les mer i artikkelen Brutalisert, ødelagt, reparert: inne i Ukrainas rehabiliteringssenter for sårede veteraner

– Følte jeg meg som ukrainer

Irene, som kommer fra den østlige delen av Ukraina, snakker russisk. – Jeg begynte alltid med å be pasienter om unnskyldning for at jeg ikke bruker ukrainsk – og med å legge til at jeg fullt ut forstår språket. I Norge føler jeg at jeg er norsk. I Ukraina følte jeg meg som ukrainer. Det var rart for meg at jeg ble så sømløst inkludert.