Preken 1. juledag

Johannes 1,1–14
I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til.

Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Navnet hans var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham.

Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.

Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.

Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

—

Vi ønsker hverandre en glad jul, en velsignet jul, en jul med gaven fra vår Far i himmelen, gaven som vi tar imot med undring, med takknemlighet og med tilbedelse.

Kristentroen er fremfor alt knyttet sammen med undring .

Dersom det skulle være min oppgave å gi dere ugjendrivelige bevis for kristentroen, dersom målet for prekenen var å overbevise slik at ethvert tenkende menneske ville se at det stemmer, dette må vi stole på, da ville juledagsprekenen være et aldeles håpløst prosjekt.

Den eneste sjansen vi har til at det skal skje noe når det prekes i kirkene våre, det er at den hellige Gud selv sender sin Ånd til å lukke opp hjertene våre.

Da blir vi stående med undringen, med alt det uforklarlige, men Den hellige ånd skaper den troen i hjertene våre, at vi møter det uforståelige budskapet med tillit, tilliten til at her ligger det mysteriet som åpner himmelriket for oss.

Ingen av oss kan forstå det. Men Den Hellige Ånd kan la oss få se at det likevel er dette vi kan hvile i, og være trygge.

Legger dere merke til at et sentralt ord i kirkens forkynnelse mangler i juleevangeliet hos Johannes?

”Han er Frelser min!” synger vi. Men Johannes bruker ikke ordet » Frelser» her i begynnelsen av skriftet sitt.

Og heller ikke hører vi om dem som er frelst. Men de ordene Johannes bruker, de vi ser oss den aller dypeste meningen nettopp med begrepet «frelse».

Johannes tar oss med helt til begynnelsen. Da verden ble skapt. Han viser oss at Jesus var med da jorden ble til, da menneskeheten startet sin tilværelse på jorden.

Og når han beskriver menneskenes begynnelse med ord som «liv», så former han i oss en forestilling om håp og fremtid.

Og når han knytter menneskenes opprinnelse til ordet «lys», da gir han oss opplevelsen av glede, optimisme, harmoni, fullkommenhet.

Johannes tegner opp for oss menneskets opprinnelige mening, slik det var i begynnelsen, slik det var meningen det skulle være hele tiden, slik Gud hadde tenkt det helt fra starten, og slik han hadde tenkt det skulle fortsette.

Paradis var ikke noe eventyr, det var virkelighet.

Men så avslører Johannes for oss hva som videre skjedde: Jesus Kristus var med da verden ble til, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Tragedien var et faktum, den startet allerede i Edens hage, harmonien ble forstyrret, fullkommenheten brutt, håpet og fremtiden bleknet.

Mennesket vendte ryggen til sin egen Skaper, ødela den egentlige meningen med å være menneske.

Hver eneste en av oss er født inn i og er blitt en del av en verden som brøt forbindelsen med ham som lot verden bli til, som gav oss livet og lyset. Og mitt eget liv bærer sporene av bruddet. Jeg slutter meg til bruddet og lever et liv i samsvar med den verden som vendte Gud ryggen. Som regel synes det ikke.

Jeg er en mester i å skjule sammenhengen mellom mitt liv og den verden som forlot Gud. Adskillig lettere er det å erkjenne konsekvensene av at andre mennesker lever i strid med det Gud hadde tenkt, og særlig når det går ut over meg selv.

Men den faktiske situasjon, den lar seg ikke fjerne. Ethvert menneske på jorden har mistet sin opprinnelige mening.

Det må en redning til. Vi trenger å bli reddet fordi vi hører til en menneskehet som vendte Gud ryggen. Johannes minner oss om det vi hører om allerede på Bibelens første blader.

Vi trenger å bli reddet fordi vi hver dag er ulydige mot Guds vilje med livet vårt. Vi trenger å bli reddet fra det vonde vi utsetter andre mennesker for.

Og vi trenger å bli reddet fra det vonde andre mennesker påfører oss.

I sitt juleevangelium presenterer Johannes redningen for oss: Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.

Og alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.

Og dermed leser vi spørsmålet ut av ordene vi har hørt: Vil du ta imot?

Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, ser du det? Ser du redningen? Ser du herligheten den enbårne sønn har fra sin Far? Han vil at du også skal være et Guds barn.

Når det er barnedåp, kaller vi barnet et Guds barn. Barnet tar imot. Det er jo nettopp det et lite barn kan mest av alt: Ta imot. Mors og fars kjærlighet, omsorg og kjærlighet, mat for magen og varme klær til kroppen. Og i dåpen tar barnet imot Jesus.

Teologene er uenige om hvor riktig det er å si at et lite barn kan tro. Tenker vi oss troen som resultat av en reflektert tankevirksomhet, er det naturligvis vanskelig å si at et barn kan tro. Men når vi ser at troen er å ta imot, da gir det mening å si at nå er barnet en som tror.

Og sier vi at tro er et annet ord for tillit, da kan vi trygt si at barnet gir sin tillit til mor og far, og i dag har han gitt sin tillit til Jesus.

Så skal barnet få holde fast på den tilliten. Han skal fortsette å ta imot alt det Jesus Kristus vil gi ham. Og ved hjelp av sitt hjem og sin kirke skal han oppdage stadig mer av den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far.

Og slik skal livet være for deg. For det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. Og du har ta t imot ham, og hver dag skal du fortsette å ta imot ham.

Slik vinner du Paradis tilbake, og derfor kan du synge: Han er Frelser min!