Tjærebrenning 3

Jeg har vært i kontakt med fortidsminneforeningen, Lars Erik Haugen og Einar Engen, Skogbruksetaten i Sør-Aurdal Espen Nerødegard og Kristoffer Kulterud.

Kristoffer har fattet interesse for dette, og vi har startet en dialog – og tanker rundt fagområdet. Han har samlet en del virke, planen er å få til ei prøvebrenning neste år.

Det er en stor fordel å samle flere med interesse for fagfeltet.

Jeg diskuterte litt mere moderne teknikker med skogsbruksetaten og  Fortidsminneforeningen, om det gikk an å lage til bunn/stokk etc. i stål, men fikk rask følgende tilbakemelding fra Lars Erik Haugen:  

«Nå er det slik at tjære vi skal bruke på stavkirker, kan ikke være i kontakt med metall under brenningen. Da er det noe som skjer med tjære på et molekylært nivå, i tillegg til at den svartner og får en annen kvalitet enn tradisjonell milebrent tjære. Dette vet vi fra Inger Marie Egenberg sin forskning.( Se https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2009031104017?page=11)  

Det er fristende å prøve å modernisere teknikken for å effektivisere så mye som mulig, men en av grunnene til at Riksantikvaren har bestemt at det kun skal brukes tradisjonell milebrent tjære, så er det også for å stimulere til å holde et 1000 år gammelt håndverk i live. Vi ser jo fra disse gamle byggene at de har stått utrolig lenge, og at tjæren er svært konserverende. Derfor skal vi ikke endre oppskriften nå, men bruke de samme produktene som har vært brukt gjennom historien.»

Det er veldig grei tilbakemelding – ingen tjære som lages til slik bruk kan være i berøring med stål/jern – det vil også si at trefat bør også produseres, og det er jo en enkel tønnemaker prosess. Her er oppskrift på det også.

Tjærebrenning i mile ligger langt tilbake, det har vel ikke vært brent stort etter 1960 i Hedalen, men det kan være folk som har vært med og kan huske prosessen. 

Imidlertid har vi funnet kilder på Nasjonalbiblioteket som beskriver prosessen i detalj – Chr Ihlen, Tjærebrenning i mile, trykt etter foranstaltning av Landbruksdepartementet i 1932.

Dernest Andreas Eldnes i Øverbygd, Tjærebrenning i mile, 1987.

Begge gir en grundig innføring, med de originale teknikker. Eldnes si bok kommer fra brenningene som skjedde i Rostadalen utover 60 og 70 tallet.

Andreas skriver: «Mesteparten av milene var i statens skoger, så en måtte skaffe seg såkalt Rotseddel. Del var anvisning på et område hvor en kunne ta røtter. Ofte var det avgrenset av en bekk på ene sida og ei myr eller et høgdedrag på andre sida. Prisen på en rotseddel var 2-3 kr. De beste røttene var slike der «geita» var råttna vekk. Røttene under jorda var også da lettere å hanskes med. Det var også snakk om løsrot. Det var røtter av tre som var blåst overende.»

I dag har jeg hatt en lang prat med en Tjærebrenner i Målselv, Otto Nesvik. Han og broren Roald, drev aktivt med tjærebrenning i mange år. Roald er borte, Otto blir 76 til neste år, og er aktiv maratonløper! Vi var kolleger i Forsvaret på 70-tallet – og godt kjente fra den tiden. Vi hadde en utrulig flott prat om tjære i dag. 50 år gamle stubber er helt perfekte å bruke, for da er den dårlige veden ytterst råtna bort – den såkalte «geitveden», som de kaller det.

Yngre stubber kan også brukes, rotvelter har fordelen med at de tørker mye raskere inn enn stubber som står i jorda. De brukte å kaffe de tjukkeste røttene, og putte en gubbe med TNT under. Da for stubben 30-40 meter opp i lufta, og var helt rein for jord og sand da den kom ned igjen, og var enkel å dele opp.

De drev med tjærebrenning langt utover 80-90 tallet  – og var attpåtil en gang i Brest i Frankrike og hadde fremvisning av tjærebrenning, samt at de hadde tjærebrenning på Karl Johan i Oslo på slutten av 80 tallet.

De hadde laget et mobilt anlegg, med diameter på 2 meter. De laget til hele bunnen av brei og god plank, som ble spisset mot midten, med åpning ned i stokken. De hadde en ferdig stokk, og  tapperøret med ventil for tapping. Alt ble satt opp i et reisverkstativ, og transportert rundt til de plasser de skulle brenne. I 13 år hadde de tjærebrenning med denne mila på Foldvik-markedet i Gratangen.

Otto har fortsatt hele anlegget, han skal ut å ta noen bilder en dag og sende over, slik at vi kan se hvordan det ser ut. Dette anlegget kunne de få inntil 27 liter fineste furutjære av. De hadde med seg alt de trengte, inkludert never, og var du forsiktig, kunne en bruke neveren mange ganger. Torva måtte skiftes til hver ny brenning, men ei slik mile trenger ikke så mye torv.

Dette er tegning av mila til Christian Ihlens bok – og viser formen på ei mile. Denne er da plassert i en jordbakke, med brystet bygget opp av treverk. Ei transportabel mile kan se likedan ut, men vil da ha et reisverk under.

I Målselv laga de en stokk slik: og i tillegg  ei renne ut til tønna. (Eldnes)