Det var som et marerittYTRING 

Jeg gikk i 5. klasse i november 2021. Alt starta på morgen da mamma sa at det skulle være mye vind den dagen. Så dro hun på jobb. Jeg ble ikke redd, men ganske bekymret. 

Jeg merka at vinden var sterk og ringte mamma om jeg kunne bli hjemme.  Hun sa “nei,  det er bare litt vind”. Jeg gikk på skolen i ganske dårlig humør!

Det var ganske mange som trodde det var morsomt at det var mye vind og ville tulle. Så gikk strømmen, men mange trodde fortsatt det var morsomt å være på skolen i mørket, men det var da jeg tenkte at det ikke var så morsomt lenger.

Vi hadde kunst og håndverk og fikk ikke sy fordi det ikke var strøm. I andre time fikk vi vite at det falt et tre i barnehagen. Etter det fikk vi ikke lov å gå ut. Vi fikk være i gymsalen eller i klasserommet i friminuttene. De fleste var oppe, men jeg var nede med to andre. I to siste timene hadde vi spill inne.

Da skoledagen var over, fikk vi beskjed om at bussen ikke kunne kjøre oss hjem fordi det var et tre som lå over veien. 

Alle fra skolen skulle samle seg i gymsalen. Det var da jeg skjønte at mamma er i hjemmesykepleien, og at dette er alvorlig.  Jeg ble veldig redd for mamma og huset vårt.

Jeg var veldig redd og venta ute på at mamma skulle komme. Da hun kom, ble jeg så glad at alt var bra med henne, jeg ga henne en stor klem og starta å gråte.

Vi gikk inn i gymsalen, men jeg var fortsatt veldig redd for hvordan vi skulle komme oss hjem. Hva vil skje med pappa som jobber i Oslo, var det vind der og?

Foreldrene var samlet på skolekjøkkenet. Etter at de var ferdige med å prate, skulle mamma kjøre hjem med meg, søstera mi og to andre jenter. Vi kjørte hjem en annen vei.

Det var to eller en bil foran oss. Det var veldig mye vind, og man kunne merke at det var veldig mye vind. Så det var veldig skummelt å kjøre og se alt som var skjedd.

Det var veldig rart å se at det var så få trær. Jeg var redd at et tre skulle falle på bilen vår. Vi kjørte ganske sakte, og etter noen minutter måtte vi stoppe. 

Det var noen som gikk ut av bilen foran oss for å snakke med den andre personen. Jeg så at det var vanskelig å gå for han fordi vinden var så sterk. Så kjørte vi videre.

Da vi kom hjem, var litt av taket vårt ødelagt. Da vi gikk inn, var det skikkelig kaldt og mørkt. Søstera mi og de to andre jentene gikk på rommet. Jeg turte ikke å gå på rommet mitt alene – sitte der i mørket når det fortsatt var vind.

Jeg ville heller sitte med mamma. Vi tente lys sånn at det ikke var så mørkt. Om kvelden kom mammaen til de to jentene, og de kjørte hjem. Resten av kvelden satt jeg ved vinduet og så på hva som skjedde  ute og snakka med mamma.

Neste dag var det lørdag, så mamma var allerede på jobb. Jeg tror ikke det var vind i det hele tatt, men det føltes veldig rart å stå opp uten strøm og internett. Jeg var fortsatt litt redd for å gå ut selv om  om det ikke var vind lenger. Da jeg endelig gikk ut, var det veldig rart å se alt som var skjedd. Det var som et mareritt. Jeg kunne aldri ha trodd at det kunne ha skjedd.

Vi fikk strøm og internett igjen på torsdag/fredag. Det var veldig kjedelig hjemme.