Den dagen husker jeg på en prikkYTRING 

Jeg er ei jente i 6. klasse på Hedalen skole. Stormen 19. november 2021 hadde jeg så vidt fylt elleve. Jeg gikk i 5. klasse, og hadde gode venner. Jeg har egentlig ganske dårlig hukommelse, men den dagen husker jeg på en prikk.

Dagen startet helt vanlig. Jeg og broren min gikk ned til bussen. Det blåste mye, men det er jo ganske vanlig på den tida av året.

Jeg husker at en av oss sa noe som “Se på de trærne! Tenk hvis de faller ned i veien, så slipper vi kjøre til skolen!”

Ingen visste selvfølgelig at det skulle bli helt motsatt.  Vi ventet lenge på at bussen skulle komme, og akkurat da  vi var i ferd med å gi opp, kom den endelig.

Jeg gledet meg veldig den dagen fordi jeg og venninna mi hadde planlagt overnatting hos meg. Dere har sikkert gjetta det, men det ble det ikke noe av. Eller… På en måte ble det det. Men dere får nesten lese og se.

Det var veldig gøy før skoleklokka ringte. Alle hadde det gøy i vinden, og vi lente oss med ryggen ned mot vinden.  Det var til og med litt gøy når jakkene og luene blåste bort, og vi måtte løpe og hente dem .

Etter en stund ble det ganske kaldt. I første og andre time hadde vi kunst og håndverk. Jeg husker ikke nøyaktig hva vi dreiv med, men det ble ikke noe særlig påvirka av at strømmen gikk.

Da  vi gikk ut til første friminutt, ble vinden enda verre. Og når jeg sier “enda verre” mener jeg at vi praktisk talt holdt på å blåse vekk.

Men jeg tviler på at noen var veldig redde da. For oss var det bare en kjempegøy lek. Vi lente oss på vinden, og prøvde å fly. Det var det beste friminuttet vi hadde opplevd i hele året .

Vi lo og hadde det gøy. Helt fram til det begynte å blåse mer.  Vi synes bare det var veldig gøy, men det var da vi burde ha skjønt alvoret. 

På bakken lå det masse grus og sand, og til og med ganske store steiner. Alt begynte å blåse mot oss. Vi begynte å gjemme oss under jakker og tak.

Takstein begynte å falle ned fra taket. Og det var da de voksne skjønte alvoret. Men mange av barna, inkludert meg, hadde fortsatt ikke skjønt alvoret, med det som var i ferd med å skje med den lille, koselige bygda vår.  Vi synes det var urettferdig at vi ikke kunne gå ut, fordi det var jo kjempegøy!

I første og andre time hadde vi kunst og håndverk. Jeg husker ikke nøyaktig hva vi dreiv med, men det ble ikke noe særlig påvirka av at strømmen gikk. I friminuttet gjorde vi nøyaktig det sammen som før skolen. Men det ble litt kjedelig til slutt. Etter det som føltes som en evighet, før skoleklokka endelig ringte. 

I matfri fikk vi gå opp i gymsalen og leke “morder i mørket”, men jeg og to andre jenter fra klassen ble igjen i klasserommet.

Da matfri var over, fikk vi vite noe skrekkelig. En svær furu hadde blåst over barnehagen. Jeg tror det var da jeg begynte å bli virkelig bekymra. Heldigvis ble ingen skada.

Resten av dagen satt vi inne og tegna, spite brettspill osv. Vinden begynte å bli roligere, og vi var på vei til bussen. Ingen visste at dette bare var begynnelsen. 

Plutselig fikk vi beskjed om at bussen ikke kunne kjøre, fordi noen trær hadde falt sør i bygda. Mange hadde besteforeldre som henta dem. De som ikke ble henta, gikk inn i gymsalen.

Alle var sultne, så de voksne som var der, tok fram litt brød og pålegg. Når det tok slutt, reiste noen på butikken.

Flere og flere ble henta av foreldre. Alle fra klassen min hadde blitt henta, unntatt meg, venninna mi, og en jente fra klassen. Til slutt, var det bare oss og våre søsken. Etter en god stund, kom mammaen til venninna mi, og spurte alle tre om vi  ville bli med hjem. Jeg var litt skeptisk i starten, men alle tre ble med til slutt.

Vi spiste sjokolade, og spilte brettspill. Etter hvert ble det bare meg og venninna mi igjen. Jeg sov godt, og det ble overnatting allikevel!

Det kom dessverre en mini-storm til Hedalen i januar. Det hadde kommet psykologer til skolen, men jeg husker ikke om jeg snakket med dem. Klasserommet hadde blitt flyttet til kjøkkenet, fordi det var bedre lys der. Vi hadde matte, men jeg klarte ikke konsentrere meg. Jeg ble ikke noe særlig påvirka av stormen. Nå husker jeg dessverre ikke mer, så dette får være slutten.