Et strå kan være sterkere enn et tre.
Den store stormen 19/11 2021 og livets stormer.YTRING 

«Hvor lang tid tar det før trærne vokser opp og blir til hus og sånn, bestefar?», sa jeg. Det tar rundt femti år, sa bestefar. «Men da er jo du død», sa jeg. «Ja, men du og andre som kommer etter meg, lever», sa han. Det jeg hugger i skogen nå, må jeg sørge for at dere får tilbake. Og det gjør meg glad å tenke på at skogen skal vokse opp for dere.» Også den dagen lærte han meg noe om kjærlighet.

Fredag 19. november 2021 ble tusener av trær revet ned av vinden i bygda Hedalen i Valdres. De falt også i bestefars skog, rundt husmannsplassen der han ble født, der mamma ble født, der mamma bor. Den dagen var det ikke bare mye av skogen som ble borte, strømmen og nettet og telefonen ble også borte. Trærne reiser seg ikke igjen, men strømmen kom tilbake etter nesten en uke.

Jeg ser på den lille, spede mammaen min og spør: «Hva tenkte du, da du satt der og trærne hadde falt og du ikke kunne ringe eller tenne et lys, eller sette på tv?» Hun svarer. «Jeg hadde lommelykt rundt halsen, jeg hadde katten, jeg hadde ved og kaffekjele, og jeg tenkte på at da jeg var lita jenta, hadde jeg ikke hørt om strøm. Vi klarte oss jo da og.»

Jeg kommer i tanker om en dag for lenge siden. Jeg var barn, og var litt lei meg. Hva er du lei deg for? spurte bestefar. Jeg bare ristet på hodet, ville ikke snakke om det som tynget.

«Kom, vi går en tur i skogen», sa bestefar. Dette var i jula 1975, og det hadde nettopp vært en stor storm der mange trær hadde gått over ende. «Se på alle trærne», sa bestefar og pekte. «Disse trærne prøvde å stå i mot vinden som raste gjennom dem. Men hva skjedde? De knakk overende. Men se på stråene», sa han og holdt hånden ut mot stråene på marken.

«En skulle jo tro de var mye svakere enn treet, men de står fortsatt. Stråene later ikke som de er sterke, og derfor knekker de ikke heller. Fortell meg nå hvorfor du er lei deg. Så knekker du ikke, men kan reise deg igjen, slik strået gjør når vinden har dratt sin vei.»

Da fortalte jeg bestefar alt. Han holdt meg inntil seg, og jeg fikk gråte mot kinnet hans. Siden har jeg alltid husket ordene: «Husk at et strå kan være sterkere enn det største tre.»

Og jeg tenker igjen på den 19. november, da stormen herjet som verst. Den tok med seg trærne, veltet dem over veiene, sperret all forbindelse til verden utenfor. Men mamma var et strå. Akkurat som mange andre hedølinger. De stod i det.

Hadde det samme skjedd i Oslo-området hadde det nok vært stor ståhei, og ekstrasendinger gjennom hele helga. Men i Hedalen opplever jeg at folk står rolig i det som hender, bretter opp ermene, hjelper hverandre, og går sammen videre. Og for hver gang jeg har vært i Hedalen gjennom dette året etter at trærne falt, så ser jeg at det er sant. Sakte og sikkert har bygda blitt ryddet etter stormen.

Nå, ett år etter, er også mammas skog snart fri for rotvelter og trær som står som brukne fyrstikker i landskapet. Om en tid skal jeg ta med barnebarna mine og plante nye trær. De skal få høre om trær og strå, og få vite at når de blir så gamle som jeg er nå, da vil trærne være store. Jeg skal si dem det samme som bestefar sa til meg: «Det gjør meg glad å tenke på at skogen skal vokse for dere.» Slik håper jeg de lærer noe om kjærlighet.

«Vær et strå», sa bestefar. Slik jeg tenker, handler det om å akseptere det vi ikke kan gjøre noe med. I løpet av et liv kan vi bli rammet av så mange slags stormer. Er vi som et tre og bruker for mye krefter på å kjempe mot, kan vi knekke.

Men er vi som et strå, så kan kan vi rette oss opp når vinden løyer. Da kan vi sette ord på hvordan det føltes å stå i stormen. Da kan vi se fremover og gjøre ting på vår måte. Vi skal aldri la vinden som herjet, få bestemme for alltid.