Tanker et år etterpå!YTRING 

Det er ett år siden jeg gjorde i stand kontoret for en hyggelig fredagsvielse. Det er ett år siden Knut ringte og sa at min far var på vei til legevakta: «Du får gå og snakke litt me`n, han har nok slått seg litt».

Det er ett år siden Ola Jonny ringte: «Det ligg så my busker over vegen. Så je kjører unga tebars att te skolen. Så ho Øivine e der.»

Det er ett år siden jeg kjørte hjemover i en mørklagt dal og Knut endelig fikk ringt meg opp igjen: «Det er flatt på Stokkedalsmoen. Det er flatt på Begnamoen. Dette er ille.» Det er ett år siden vi måtte parkere bilen og gå et stykke på vei hjem.

Det er ett år siden Stormen!

Stormen med stor S, fordi den fikk aldri navn. Men vi kaller den altså bare Stormen.

På morgenen den 20. november våknet jeg tidlig, lagde kaffe og ventet på at lyset skulle komme. Jeg grudde meg, for jeg visste ikke hva jeg kom til å se. Og det som dukket opp i morgentimene, var ganske voldsomt. Vi kunne se husene på Tollefsrud hjemme fra stua, det har vi aldri gjort før.

Lørdagen og søndagen gikk med til å få oversikt og til beredskapsmøter. Men jeg klarer ikke huske hva vi egentlig gjorde i detalj disse dagene. Jeg husker bare at det var travelt, uvirkelig og vanskelig.

Jeg var ordfører for en hardt rammet kommune, men jeg var også skogbrukeren Marit som hadde fått tusenvis av kubikk blåst over ende. Det var to roller som jeg måtte skille på, samtidig som det var nesten umulig. Jeg er jo bare meg!

I disse dagene skrev jeg noen dagboknotater. Og jeg leser at jeg sov lite og dårlig i flere netter. Jeg leser at det var først på tirsdag at jeg gråt en skvett. Først da hadde jeg tid til å kjenne etter da noen la hånda si på armen min, så meg inn i øynene og spurte hvordan det gikk med meg.

Onsdag i notatene har jeg skrevet: «La meg sammen med den febersjuke ungen kl. ni, og sov som en stein. Endelig». Det er rart å lese dette nå, for jeg blir minnet på hvor påvirket vi var. Jeg kjenner det på kroppen og husker plutselig hva vi sto oppi.

Jeg har tenkt mye på all omtanken som fantes. Det var så mye omsorg å kjenne på, det var så mange som ville hjelpe hverandre, det var så mange som stilte opp. Og det er så godt å vite at når et samfunn er i krise, da stiller man opp for hverandre. For kriser vil vi oppleve igjen. Vi vet bare ikke hva slags krise som kommer. Men det vi veit er at vi kan være der for hverandre.

Etter Stormen har vi evaluert og oppdatert oss, vi har hatt møter på møter i alle retninger. Men ikke minst så har vi, i alle fall jeg, fått en kalibrering i forhold til virkeligheten. Jeg er mer skjerpet. Jeg er mer forberedt på uforutsette ting. Jeg vet nå at utenkelige ting kan skje.

Mange av oss i Sør-Aurdal kommer til å huske Stormen så lenge vi lever. Og vi som er skogbrukere, kommer til å dra dette med oss framover i generasjoner. Men når tida får gått, så er det en tanke jeg tenker mest. Enda så mange som var ute på jobb, i skogen, på veien den dagen, så ble ingen alvorlig skadet. Det er en lykke uten like, og jeg er dypt takknemlig for det.

Så nå ønsker jeg dere alle, og meg selv, en fin og rolig førjulstid. Uten korona og uten Storm. Men med kaffeslabberas, tente lys, julekonserter, julelunsjer og adventsstunder. Det syns jeg vi alle fortjener nå. Kos dere!

Hjertelig hilsen ordfører Marit