Stormen herjer

19.11.2021

Publisert av Magne Ruud 18.11.2022. Sist oppdatert 09.11.2022.

Det har skjedd før, og det vil sannsynligvis skje igjen. Vi har hørt om dens herjinger fra barns ben av.

Vestavindens herjinger!

Tre måneder før jeg ble født, i mars 1950, blåste låven her i Vestrom ned. Den var under oppføring, og var uten dører og vinduer. Gluggene sto fortsatt på vidt gap. I samme slengen reiste stabburet i Skålebråten. 

1. juledag i 1975 sto far min i vinduet og så på at låvetaket i Øvre Gunderhuset ble løftet fra reisverket, samme dag som garasjen i Søre Landsend gikk over ende. Grove furustammer ved Garli knakk som fyrstikker.  

I mars 2005 laget vinden ei smal stripe gjennom Vestromskogen, og ca. 200 m3 tømmer ble feid over ende, og ytterligere furuer knakk i Garli.

I det siste er vi minnet om at den søndre delen av bygda ble dugelig ramponert i 1934.

Med 15–30 års intervaller skjer det igjen og igjen.

Men,- aldri har vel konsekvensene lokalt vært så store som etter (stormen) orkanen, fredag den 19. november 2021.

Det skal nevnes at vinden forårsaket store materielle skader den 13. januar i år også, og for de som ble rammet var denne hendelsen like ille.

Værvarselet

Yr.no er for meg et flittig brukt nettsted. Det er i hovedsak greit å vite hva som er i vente. Det samme kan anbefales til andre, og særlig til de som har med beredskap å gjøre.

Greit å vite! Bare ikke om kvelden den 18. november.  Det var ikke greit! Tekstvarselet lød på risiko for mer enn 30 sekundmeter i kasta, men ikke eksakt hvor fenomenet ville inntreffe.  Varselet gjaldt helt fra syd i Telemark til nord i gamle Oppland, og i vest mot Hardangervidda, til øst mot Mjøsa.

Jeg følte uro ved å se varselet. Jeg visste at vindstyrker på mer enn 24 meter per sekund kan resultere i store ødeleggelser. Et raskt søk på Bauforts vindskala gjorde meg ikke mindre urolig. Ved vindstyrke over 32 m per sekund er det orkan, og uvanlig store ødeleggelser vil inntreffe.

Dører og vinduer ble sjekket. Løse gjenstander ble fjernet og surringene på ved- og materiallagrene ble kontrollert.

Senere på kvelden ringte redaktøren i hedalen.no, og spurte om jeg var kjent med varselet. Jeg repeterte hva jeg hadde lest om vindstyrker på nettet, og vi ble enige om at dersom dette slår til, ja da vil det bli heftige greier.

Uværet kommer

Ved 7-tida, den 19., var alt som normalt. Vel en time senere var ting på gang. Vinden hadde ikke tiltatt noe særlig, men fra Manfjellet kunne vi høre en voldsom romlelyd, nærmest som lyden fra et steinsprang. Det varte og det rakk, og lyden kom nærmere og nærmere.

2–3 minutter senere var levenet i gang.

Vindfall

Vindkulene ble sterkere og mer langvarige. Ned mot fylkesvegen hadde vi et felt med unge trær, 5 til 7 m høye. De var plantet først på 90-tallet. Ungskog i god vekst!  Vindkulene sørget for at ungskogen ble lagt halvveis ned mot bakken, for så å reise seg igjen mellom kasta. Krafta de fikk fra å reise seg, gjorde at de bikket over mot motsatt side, vinklet mot vinden. Så fikk de et nytt og kraftig kast, og dermed raste hele feltet over ende, som et korthus. Hele feltet lå der som et grønt og frodig teppe, ispedd brekte stammer i varierende lengde.

Foto: Vegard Vestrom

Vegrydding i kraftig vind

Det var ingen fare for å bli truffet av stående trær lenger, mesteparten lå nede. Med motorsag satte vi i gang for å åpne vegen.  Mens jeg sto bøyd over saga, kom et vindkast som jeg ikke klarte å stå imot. Jeg slapp saga og hengte meg fast i baret på nærmeste stamme. Oddrun var med på å rydde vekk toppene. Samtidig som jeg holdt meg fast i baret, så jeg hun satt/ lå på sida, ute på vegskuldra. Hun var feid over ende, og det var nære på at hun hadde blitt feid ned i et bekkefar, ved sida av vegen.

Kastevind gjør mer skade

Vindkastene kom med ujevne mellomrom. Kastene kunne vare fra noen sekunder til lange og kraftige sekvenser på halvminuttet.  Mellom kastene kunne det være rimelig stille. Drivhusdeler flagret og dukkehuset sto på hodet. Mønekammen på en garasje veiet i været som en aggressiv kobra, og deler av stabburstaket lå nede på jordet.

Voldsomme krefter

Det er sjelden jeg føler redsel, men nå var jeg redd. Redd for at alt som hadde blitt bygd opp i løpet av de siste 30 årene, plutselig skulle ligge der i en vase av tre og stål. Redd for at noen hadde blitt skadet eller drept. Kreftene som var i sving, kan intet menneske stå imot.

Ved sida av boligen lå det plutselig fire grove bjørker. Vindretningen gjorde at huset slapp unna, men takstein og deler av pipa hos naboen hadde blåst av i samme slengen.

Foto: Vegard Vestrom

På begge sider av elva

Vinden kom fra sørvest. Tvers over elva så vi plutselig at øvre del av Haugeskogen lå som et teppe, vendt mot sørøst. Altså motsatt av vindretningen her. Gjennom teppet kunne vi se korte stubber, lange stubber og rotvelter.

Sikring som ikke holdt

Oppå noen kubikksekker bjørkeved lå det først lekter, deretter gammeldags bølgeblikkplater, og så bord for å jevne ut presset på platene. Oppå der lå det ei brukt ferist på langt over hundre kilo, samt tre kreosotbehandlede jernbanesviller, tunge som bly. Solide greier, trodde jeg. Men langt der ifra.  Plutselig lå hele arrangementet hulter til bulter nede i skråningen. To andre ved-lagre fikk samme skjebne, og senere måtte vi gå manngard for å leite opp igjen blikkplater.

Digre, gamle furutrær faller

På oversida av tunet sto det noen kjempefuruer. Både unionsoppløsningen, og begge verdenskrigene var kjente hendelser for disse. Men alt har sin ende. Plutselig lå de vendt mot øst, med rotvelter på tre meter.

Skader på bygninger

Det gikk stort sett bra med hus og løsøre hos oss, men vi kunne tydelig se at taket på en bolig på «heimsida» var blåst av. Det samme var tilfelle med naboens låve og låven i Slettebråten.

Låven i Slettebråten hadde vi ikke sett på mange år. Til det hadde skogen vokst seg for høy. Men nå var det plutselig klar sikt til steder, bygg, ting og tang som vi nærmest hadde glemt.

Hva kunne ha skjedd med infrastruktur andre steder, steder som vi ikke kunne se herfra? Eller var det bare rundt om kring her i søre delen av bygda at værgudene hadde øst ut sin vrede?

Strøm, internett og mobilnett

Strømmen ble borte ganske raskt, men telefonforbindelsen ble opprettholdt så lenge batteriet i masta var i funksjon. Etter noen timer var vi uten vegforbindelse, telefonforbindelse og strøm. Strømmen var borte i seks døgn, og telefonforbindelsen enda lenger. Det skulle snart bli klart at det aldri har vært så mange parkeringer på Bergsrudjordet tidligere, da det ble oppdaget at der var det et lite felt hvor mobiltelefonen faktisk virket.

Barn og barnebarn

Snart skulle barn og barnebarn hjem fra skolen og barnehagen. Så lenge de var innomhus anså vi dem som trygge. Men visste de ansatte på skolen og i barnehagen om hva som ventet dem langs vegen? Enda verre var det for skolebarn som måtte ta beina fatt for å komme seg hjem. Løse gjenstander, trær som faller i hele lengder, og trær som knekker, kan være katastrofalt.

Det skulle vise seg at det gikk bra med «våre», og med alle andre som måtte forflytte seg fra ett sted til et annet.

Mot kveld

Vinden løyet etter hvert, og mørket begynte å tilta. Sørfra, langs Vestsidevegen, kom en tømmerbil og noen personer med motorsag. Virke som hadde ligget over vegen, var kvistet, kappet og lastet opp.

På hovedvegen kunne vi se ei hogstmaskin i arbeid. Etter denne fulgte ei lang, lysende rekke med biler som var avhengige av å få ryddet vegen for å komme fram. Det var jo fredag!  Dette er arbeid som tar tid. Virket skal løftes, kappes, snus og kvistes, før det legges bort i hauger utenfor vegbanen.

Snart ble Vestsidevegen tatt i bruk, takket være dem som allerede hadde gjort denne vegen farbar.


Tømmerbilsjåfør Einar

Min gode nabo, Einar, opplevde hendelsen noe annerledes.

Som vanlig reiste han ut ca. kl. 06.00. I Etnedal, hvor han hentet tømmer, var været godt, og det var stille. Først ved Joker i Begnadalen får han føle vinden. En kabel lå over vegen og det blåste kraftig.

På Nes var det imidlertid stille. Det samme var det på Follum. Først tilbake på Valdresporten møtte han været. På Seigemoen ble han stående to timer i kø mens trærne falt, i alt 40 til 50 stykker, delvis inn i vegbanen og delvis på utsida. Så vidt han kunne se, ble ingen kjøretøy påført skade.

Tilbake på Begna måtte gangvegen tas i bruk de siste 500 meterne. Ved Joker i Hedalen ble det nok et stopp, da vegen var stengt ved Kjensrud. Klokka var da ca. 15.30. Da var Engevegen god å ha for å komme seg heim. Men helt heim kom kan ikke.  Et knust søppelskur og ei stor osp og furu stengte vegen.

Resten av turen foregikk til fots, men lyden av trær som knakk rett nord for Saubekken, virket skremmende.

Gleden var stor da han kunne fastslå at det ikke var synlige skader, hverken på hus eller annen infrastruktur. Vel inne kunne han fastslå at her hadde det vært strømløst i sju timer allerede.

En effektiv bom. Foto: Einar Bruskerud.

Store skogskader

Dagen etter gikk turen langs fylkesvegen for å se hvordan det sto til med skogen og husa i Bruskerud. Husa var intakt, men snart kunne han se at store deler av skogen var gått over ende. Helt fra Nerstaddammen, via Bruskerudtjernet og fram til Nordre Brenna, lå furuskogen flat, i likhet med hele nedre jordet i Nordre Skimten.  I alt 350 dekar hadde bukket under for de voldsomme vindkastene.

Store skogskader, her fra Fosstopp. Foto: Vegard Vestrom

Dramaet i Manbakka

Men det var ikke dette som gjorde størst inntrykk på Einar. Det var å kjøre opp Manbakka, i en slags bar-tunnel, manuelt skjært, tre for tre. Det var her Magne Omsrud utkjempet kampen for å nå fram til sønnen, Marius, hvis tilstand var ukjent, et eller annet sted inne i Vassfaret.

Dette viser at når fortvilelsen er størst er pågangsmotet og kreftene nærmest. Og han fikk lønn for strevet. Marius var i god behold.

Fra tunnel i Manbakka. Foto: Einar Bruskerud

Etter stormen

Etter mørkets frambrudd den 19. var det for oss på tide å sette i gang reservestrømmen. Strømaggregatet startet villig for en gangs skyld, og snart kunne vi igjen få lys i lamper, få strøm til pumper, kjøleskap og frysere.

Det finnes råd. Foto: Vegard Vestrom

Etter hvert falt det meste til ro, og det var på tide å gjennomføre en slags debrifing. Inntrykkene var mange, og frykten for hva som ville møte oss på fjellet og i de forskjellige skogteigene meldte seg straks. Likevel var vi langt fra klar over alt oppryddingsarbeid som møtte oss de påfølgende dagene, og godt var det.  

Dette er nok maskinarbeid. Foto: Vegard Vestrom

Naturkatastrofe

Dagen og dagene etter, kunne vi på en kjøretur rundt i bygda konstatere faktum. Uvirkelig, grusomt, katastrofe,-  er betegnelser som synes rettmessig å bruke.

Tusenvis av kubikkmeter skog som lå over ende, skadede hus og gjenstander, veger som gikk gjennom tunneler av avkappet skog og mørklagte bolighus i hele søre delen av bygda.  Elver som lå tildekket av vindfall, og vinteren med kjøving kunne komme når som helst.

Video: Vegard Vestrom
Video: Vegard Vestrom

Stille og rolig, men fortsatt farlig. Foto: Vegard Vestrom
Uframkommelig. Foto: Vegard Vestrom.
I slike omgivelser føler man seg liten. Foto: Vegard Vestrom

Ingen personskader

Hovedsaken var likevel at ingen ble skadet eller forulykket. Dette tror jeg var mer flaks enn dyktighet og god vurderingsevne. Hvor fort kunne det ikke skjedd at en eller flere, bevisst eller ubevisst, var på feil sted til feil tid?

Åpne sår

Innsatsen til frivillige, entreprenører, el-forsyning og andre gjorde sitt til at samfunnet etter noen dager kunne vende tilbake til det mer normale, selv om bevegelsesmønstret i skog og mark var svært begrenset. Ett år senere står de store hogstflatene der som åpne sår, og de vil minne oss om 19. nov 2021, og 13. januar 2022, i tiår framover.

Hos oss var det skogen som ble påført de verste skadene.

Selvsagt er det trist at neste eier ikke har mulighet til å høste av skogen, slik som planlagt, men jeg gjør så godt jeg kan for å overstyre disse følelsene. Rasjonelt sett så er hendelsen irreversibel. Men, det er ikke hele tiden man er rasjonell. Skadene er uopprettelige for minst to generasjoner framover. Det er tungt å fordøye.

Tiltakene som ble iverksatt av landbruksmyndighetene, både sentralt og regionalt, var både praktisk og økonomisk lite tilpasset behovet.  For de fleste så innebar likevel ikke hendelsen noen økonomisk undergang. De fleste av oss har levd for og med skogen, og ikke av den, og det må vi til gangs gjøre i tida som kommer også.

Tapene ble begrenset

Takket være en mild vinter og lite snø, stor innsats fra alle aktørene i avvirknings- transport- og omsetningsleddet, samt et godt marked, gjorde sitt til at tapene ble begrenset.

Hell i uhellet for min del var at det i august/september 2021, etter ti års venting på entreprenør, ble avvirket nærmere 3 000 m3 i et område som høyst sannsynlig ville ligget flatt dersom det hadde stått urørt den 19. november. Dessuten, – takket være samarbeidet om bygging av Omsrudkollvegen, som resulterte i at flere tusen kubikkmeter tømmer oppover åssida kunne berges. Utkjøring fra denne skogen har vært et problem helt siden det var slutt manuell hugst og vinterkjøring med hest.   

Aldri så galt at det er godt for noe.

Les også..

Søksmål

Eidsiva Bredbånd AS varsler søksmål mot fem Valdres-kommuner

30. april 2021 ble det kunngjort en konkurranse om utbygging ...
Lysfest

Lysfest og julegrantenningBEKJENTGJØRELSE 

Joker Hedalen, Lions Club Vassfaret og Bautahaugens Venner inviterer til ...
Utsikt mot Hellsenningen og Hedalsfjella

Savner du hunden din?ANNONSE 

En svart og hvit huskey er observert i Hedalsfjella flere ...
Cathrine Hagen

Valglista til Sør-Aurdal Arbeiderparti er klar

Lista ble fastsatt på medlemsmøte torsdag 29.11. Catrine Hagen har ...
Idrettsprisen

Idrettsprisen for 2020ORDFØRERENS TALE  

Det er idrettsrådet som tildeler idrettsprisen. Dette ble derfor bestemt ...
Marit

Men varm mat fikk vi denne uka ogsåYTRING 

Jeg er en jente som gikk i sjette trinn da ...