Preken ved 17. mai-gudstjenesten i Hedalen stavkirke 2021

Gratulerer med dagen! I år som i fjor blir det ikke feiring som vi er vant med. Evangelieteksten er fra Matt. 22,17–22.

7 Si oss da hva du mener: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» 18 Men Jesus merket ondskapen deres og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? 19 Vis meg mynten som skatten betales med!» De rakte ham en denar, 20 og han spurte: «Hvem har bildet og navnet sitt her?» 21 «Keiseren», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» 22 De ble forundret over dette svaret, og de forlot ham og gikk sin vei.

Året som har gått har lært oss nødvendigheten av omstilling. Brå endringer har kommet. Vi kan ikke gå på autopilot og gjøre nøyaktig det samme som tidligere år.

Fortsatt er 17. mai en fellesskapsdag der det å møtes, feire sammen, glede seg med hverandre – til vanlig i store tog og forsamlinger – er vårt ideal. Til neste år håper vi at alt kan være på tradisjonelt vis – i år som i fjor må vi finne andre måter å uttrykke de grunnleggende verdier som feiring av grunnlovsdag innebærer.

Det er ei motsetningsfylt tid vi lever i. Samtidig som vi har en dag å feire og et land og et styre som overordnet sett tar vare på innbyggerne, kommer det nyhetsrapporter fra andre kanter av verden der sykdom og død skaper stor fortvilelse for mennesker.

Aller verst er det kanskje å få nyheter om steder der livet plutselig blir snudd opp ned på grunn av krig og brutal vold, eller store klimaødeleggelser. Der ønsker om endringer møtes med ødeleggelse eller likegyldighet. Vi kan skru av nyheter, vi kan si at vi har nok med oss selv – men vi hører hjemme i denne ene verden der fred og trygghet og framtid skal gjelde for alle mennesker.

Hva er bra med 17. mai og vår feiring av denne dagen?

Det er at vi møtes – på kryss og tvers av hvor vi kommer fra, hvilke politiske meninger vi har, hva vi tror på, hvordan vi ser ut. Om vi er rykende uenige i lokale eller nasjonale spørsmål – så synger vi de samme sangene i hele landet. Vi hører taler, lar korpsene kaste glans over barnetog, vifter med vårt felles flagg, roper hurra for konge og dronning og feirer vår grunnlov. Alle er ikke med alle steder, men vi vet at det skjer, og utgangspunktet er et fellesskap som går langt ut over spesielle gruppeinteresser eller politiske retninger.

Ellers kan vi vel være ganske så gode til å plassere hverandre i unyanserte grupper;

kvinner, ungdom, homofile, asylsøkere, småbarnsforeldre, politikere, pensjonister, kristne, rånere, byråkrater, Oslo-folk, – det er uendelig med muligheter til å sortere våre medmennesker. Faren ved å lage forenklede inndelinger er nedlatenhet og mistillit. Vi kan gå glipp av mange positive og byggende sider ved våre medmennesker.

Det fenomenalt flotte med 17. mai; i det store fellesskapet av 5 mill. nordmenn ser vi hverandre og vi blir kjent uten de merkelapper som vi ellers gir hverandre. Vi har et felles grunnlag – grunnloven som landet styres etter og som vi alt overveiende er enige om. Moro er det når mangfoldet understrekes av alle som lufter bunaden, både når den er hjemmehørende i Valdres, eller den markerer helt andre steder i landet, og likeså fargerike festdrakter fra andre steder i verden.

Hva har vi felles? Grunnlov og vakkert land som vi alle skal være med på å bygge og ta ansvar for. Og en tillit hos det store flertall om at vi har grunn til å stole på hverandre og på at landets styre vil oss vel og styrer med rettferdighet.

For noen år siden var det et par karer fra et annet land som hadde forsynt seg med ved og andre ting som ikke var deres. De mente at vi var så uforsiktige i Norge – veden ligger usikret i skogen og langs veien. Det er jo bare å gå og forsyne seg av ferdig opphogde vedstabler der det verken er inngjerding eller videoovervåkning.

Hvordan kan dette gå til? Det har noe med at vi stoler på hverandre. Har noen stablet opp ved et sted hører den dem til. Vi har en tillit til at dette forholder alle seg til. Tilliten gjør også at vi betaler vår skatt og regner med at politikere sørger for å fordele på en best mulig måte. Gjør de ikke det kan vi si vår mening uten frykt for straff. Dessuten kan vi stemme på noen andre ved neste valg.

Markering av grunnlovsdagen hører også til i kirken. Det skal hjelpe oss til ikke bare å leve i en innadvendt selvgodhet der vi er oss selv nok. Vi hører til i et skaperverk der skaperen ikke er en fjern ubegripelig kraft, men en Far som er vendt mot verden med kjærlighet.

Dagens fortelling der Jesus spørres ut av fariseere om betaling av skatt til keiseren handler om vår plass og vår oppgave i verden.

Jesus levde i ei tid og et samfunn der det nok var mye mistillit mellom grupper i befolkningen og ikke minst en stor mistillit til de som satt med makta. Lokale småkonger og en keiser i Roma som la skatter på folk. Dermed kunne de mektige skaffe seg rikdom som i svært liten grad kom folket til gode. Ble protester for høylytte var de raskt ute fengsling og til og med dødsstraff.

Fariseerne var ei av gruppene som ville fange Jesus i ord – og vise at han ikke var fra Gud.

Spørsmålet om å betale skatt til keiseren kunne besvares med ja eller nei, men uansett hva Jesus hadde svart, ville det satt ham i et uføre. Hvis han godkjente betaling av skatt, var han ikke en utsending fra Gud. Og godkjente han ikke, ville han komme i søkelyset for oppvigleri.

Det er et uventet og enkelt svar som kommer; Jesus ber dem vise fram en mynt. Hvem sitt bilde er det på mynten? Keiserens – og dermed følger ikke et ja eller nei-svar, men en utfordring som flyttet blikket til dem selv; gi keiserens hva keiserens er og Guds hva Guds er!

Jesus var ikke kommet som en samfunnsoppløser, oppdraget var av større karakter enn å avgrenses til en lokal opprydding for ei folkegruppe som ikke ville finne seg i å være styrt av keiseren. Han lot seg ikke fange i ord eller forestillinger. Han gav dem en retning. Mynten hadde sitt bilde av keiseren. Den hørte hjemme i et system som de anerkjente når de brukte den i handelen.

Guds rike skulle ikke opprettholdes med mynter med bilde av en keiser. Det skulle opprettholdes av mennesker som var skapt i Guds bilde.

Og hva er det som særpreger Gud? Det handler ikke om utseendet – det handler om det Gud gjør; skape og elske. I det bildet hører vi mennesker til.

Etter sitt svar fortsatte Jesus med å påpeke kjærligheten til Gud og mennesker som det grunnleggende bud. Jesus forkynte Guds rike og utfordret til å leve i tro og tillit framfor mistenksomhet og ødeleggelse.

Dette skal vi ta med som grunnlag og utfordring når hver og en av oss skal være med og bygge land og godt fellesskap; – med tillit og fred som kan få betydning langt utover våre landegrenser.

I dette står vi ikke i det tomme rom. Vi er møtt og omgitt av Guds skaperglede og kjærlighet.