Lang flukt – del 2

Boka «Lang flukt» Arnfinn Haga fra 2012 forteller historien om en dramatisk flukt fra tyskerne i 1941.

 Fra omslaget: «Med en dødsdom hengende over seg flykter to menn over fjellene i Norge. Det er våren 1941 og telegrafist Erling Marthinsson og optiker Carl Müller har rømt fra den tyske fangeleiren Ulven ved Bergen. I over tre måneder er de på rømmen fra tyskerne, mesteparten av tiden til fots, før de redder seg over Nordsjøen til England.»

• Biblioteket har boka.

To uker av disse dramatiske månedene tilbrakte rømlingene i Hedalen. I «Sagn og Soge i Søndre Ourdahl» 1986 skildrer Carl Wilhelm Müller selv de dramatiske dagene:

• Vi har delt teksten i to deler. Les første del her.

Vi var nu kommet til 11. september, og vi lå og ventet på en forbindelse som skulle være med til Sverige. Det trakk ut, syntes vi, det var tross alt ikke så bra for oss å være i landet, ettersøkt som vi var.

Det kriblet litt i bena den dagen, og mens Oscar var hjemme og stekte vafler, tok jeg en tur i fjellet. Klypa, Hellsæren, Huldretjern, Hellsenningen til Klovebergseter for å gå på visitt til Erik Digene, – men der var det ingen.

En herlig tur, men våt ble jeg i regnværet, og jeg ble godt forkjølet, – en forkjølelse som jeg fikk slite med i mange uker etterpå, ja, helt til jeg kom til London. Jeg rakk å være med på heimferdskaffe med rømmegrøt på naboseteren.

Så, om kvelden fikk vi melding om at den mannen vi skulle gå sammen med til Sverige, var blitt angitt av sin sjalu venninne, og vi burde fortrekke snarest.

Beskjeden var kommet fra Oslo med bud til Martin Digene. Han fortalte omtrent slik om denne hendingen: «Det kom en mann og sa han hadde en viktig melding til de to jeg hadde hos meg. Det var ikke så godt å vite hva slags kar det var, så jeg ba han bli med inn i kjelleren.

Jeg tok han inn i potetkjelleren, og så stengte jeg døra «og der laut han sitja» til jeg hadde undersøkt nærmere om han. Det var maleren Haakon Stenstadvold som var budbringeren, og han har senere bekreftet denne hendelsen.

Stenstadvold hadde dessuten med seg nye grenseboerbevis for oss, utferdiget på politistasjonen i Oslo, og med fine bilder av oss, slik vi nu så ut. Beskjeden var at vi skulle gå til Solrenningen i Sognefjellene hvor vi skulle hentes med fly!! (Dette med flyet var jo en annen historie som det selvsagt ikke ble noe av.)

Så var det å gjøre oss i stand til videre tur. Vi hadde fått litt fisk som vi ga til naboseteren. Govasskarfolket skulle til bygds, så sekkene våre tok de med til Åsli hvor Halvard Lie møtte oss og tok oss med til Erik Digene.

Lørdag 13. september tok vi da avskjed med våre gode hjelpesfolk. Det var en hjertelig og rørende avskjed. Martha Digene ba oss til og med å hilse til Kongen og si at nu måtte han og de norske styrkene komme tilbake til Norge hvis de skulle få noen hjelp av de som hjemme var.

Den hilsen fikk jeg anledning til å overbringe Kong Haakon, som takket for hilsen, men nøkternt la til: «Det er ikke nok at en norsk soldat får et stykke brød av en gammel kone. Jeg har bestemt sagt fra at jeg ikke vil ha noe eventyr i Norge.» Og at det var en riktig vurdering, fikk vi jo alle erfare. Norge fikk ennu vente i 4 år førfrigjøringen kom.

For oss gikk nu ferden videre opp Begnadalen over Fillefjell til Lærdal, ut Sognefjorden, opp til Solrenningen i Stølsheimen og endelig etter en del viderverdigheter med skøyte over Nordsjøen til Shetland hvor vi landet 4. oktober, – etter først å ha hatt et havari i høststormen som førte oss tilbake til Norge, og så med ny båt til et nytt forsøk.

Endelig videre, også i full storm og nær nytt havari, til Wick i Skottland. Her gikk vi i land, trøtte og våte, men en god kaffedoktor med HB fra Hedalen satte liv i 10 forfrosne nordmenn. Den siste hilsen fra Hedalen.

…….

Tillegg av signaturen G. B. (Gudbrand Brager:

Andreas Digene, som var kurer for hjelpeorganisasjonen K. B. (Kongens budbærere), forteller:

Vår kontakt i Oslo var frøken Borghild Kessel. Fram til utpå sommeren 1943 tok vi ofte i mot flyktninger og kurerer som kom med falske pass og opplysninger om videre reiseruter. Hos oss var det et fristed, særlig av den grunn at mine foreldre drev et pleiehjem for sinnslidende med ca. 20 pasienter. Flyktningene blandet seg med disse, og skulle det oppstå en prekær situasjon, måtte alt prøves for å redde mennesker i fare.

Organisasjonen gikk i oppløsning, mange av medlemmene ble arrestert og torturert, for senere å dø i tyske fangeleire. Den 13. mai 1943 holdt på bli min siste dag i frihet – heldigvis kom nerver, konsentrasjon og god hukommelse meg til hjelp.

Fra Müller og Marthinssons opphold i Hedalen forteller han:

Da kureren kom til oss med falske pass og ordnet reiserute for flyktningene, kontaktet jeg dem på setra til min svoger Halvard Lie. På kjøkkenet hos min kone vasket de av seg gammel hårfarge og fikk på seg ny som passet for de falske passa. Dagen etter, søndag 14. september kl 6.47, ble vårt første barn født med god hjelp av Dr. Nafstad!

Marthinsson kom våren 1942 tilbake til Norge i viktig oppdrag. Han ble angitt og tatt til fange av Gestapo, for å bli skutt i Trandumskogen 19. oktober 1943. Hans bror som ble tatt for blant annet å ha hjulpet ham, døde i Dachau våren 1945.

Skal vi ikke si med dikteren: – Vi har ikke lov til å gå her og glemme.