Lang flukt – del 1
Boka «Lang flukt» Arnfinn Haga fra 2012 forteller historien om en dramatisk flukt fra tyskerne i 1941.
Fra omslaget: «Med en dødsdom hengende over seg flykter to menn over fjellene i Norge. Det er våren 1941 og telegrafist Erling Marthinsson og optiker Carl Müller har rømt fra den tyske fangeleiren Ulven ved Bergen. I over tre måneder er de på rømmen fra tyskerne, mesteparten av tiden til fots, før de redder seg over Nordsjøen til England.»
To uker av disse dramatiske månedene tilbrakte rømlingene i Hedalen. I «Sagn og Soge i Søndre Ourdahl» 1986 skildrer Carl Wilhelm Müller selv de dramatiske dagene:
14 dager i Hedalen i 1941
Av Carl W. Müller i «Sagn og Soge i Søndre Ourdahl. 1986”.
Det var torsdag 28. august 1941 vi strevet oss opp bakkene fra Tollefsrud. De er ganske drøye når en går rett opp – tvers over alle svingene – og med tunge ryggsekker. De var fulle av god mat som vi hadde sikret oss da vi tok oss inn på Reinsdyrlaget hytte ved Kosadalen på Hardangervidda. En måtte nytte høvet, en kunne ikke vite når en fikk slik anledning igjen, og der var all slags lekkerbiskener. Vi trodde nok vi ville bli tilgitt.
Jo, det var de tunge bakkene, men så var det fint når en var på toppen og gjennom granskogen og så Hedalen nedfor seg, unnu varm i den sene augustsolen. Det var ikke noe nytt syn for meg. Jeg hadde gått vegen før. Hadde vært på Goplerud noen ganger på speidernes Gilweekurs.
Der nede så vi Digene og Nerby pensjonat. Vi hadde fått to navn vi kunne stole på, Martin og Erik Digene. De var med i en kjede som kaldtes «Kongens Venner», altså gode nordmenn. Forbindelsen hadde vi fått gjennom fru Sylvia Salvesen som vi traff på hytten hennes ved Haglebu i Eggedal. Sylvia Salvesen hadde vært Dronning Mauds hoffdame og var leder av denne kjeden. Hun var meget aktiv i motstandsbevegelsen, og ble senere arrestert og sendt til Sachsenhausen. En sønn hadde hun allerede da mistet, falt under tjeneste i flyvåpenet i Storbritannia.
Vi, Erling Marthinsson og jeg, hadde nu vært underveis i 6–7 uker siden vi rømte fra Ulven ved Bergen. Turen vår hadde gått over Kvittingen, Vossefjellene, Hardangerjøkulen, Hardangervidda, Numedal til Kongsberg hvor vi hadde hatt noen dagers hvil og god forpleining hos min slektning bokhandler
Georg Sverdrup, som jeg visste var aktiv, og hvor vi først fikk kontakt med «Kongens Venner». Videre til Eggedal hvor vi på Haglebu gjennomgikk en «make-up» etter oppskrift fra den etterlysning med billeder som var sendt ut av det tysk-norske statspolitiet og som var slått opp på politistasjoner, kaier og jernbanestasjoner.
Det var skuespilleren Lauritz Falk som besørget maskeringen, og som vi senere skal se, bestod den sin prøve senere. Og nu var vi da kommet til Hedalen, forvandlet, utstyrt med nye identitetskort eller grenseboerbevis, og med nye navn. Jeg het nu Ottar Nordby og Erling Marthinsson het Oscar, etternavnet hans har jeg dessverre glemt.
Slik presenterte vi oss for Erik og Martha Digene. Det var en fin dag og det var naturlig å si: «Godag, vi kommer med sol». Vi fikk til svar at jo, det var fint vær i dag. Men det var ikke den reaksjonen vi hadde ventet. «Sol» var nemlig stikkordet for kjeden.
Vi skulle da bli buden inn, og inne skulle det være et billede av Kong Haakon. Hvis vi tok i rammen på billedet ville vi kjenne at den nedre rammelisten ikke var skarp, men avrundet på baksiden. Da kunne vi være sikre og kunne slutte kontakten.
Men her var det nok en misforståelse, og etter noen dagligdagse bemerkninger om slåttevær og avling forlot vi gården. Vi vandret litt oppover vegen og diskuterte hva vi skulle gjøre.
Etter en stund gikk vi tilbake og opp til Martin Digene. Der arbeidet de på marken, og vi hilste igjen med noen ord om det fine solskinnsværet, om avlingen og om buskapen, – men ingen reaksjon. Dette var ikke så bra. Folk kunne begynne å snakke om hva slags folk vi kunne være som gikk slik fra gård til gård og bare snakket om været.
Vi følte oss allikevel såpass trygge at vi gikk ned til Nerby pensjonat og leiet rom der for natten. Det kunne være godt å ligge i en seng, – og få servert en god middag. Middagen var god den, men den ga meg også en overraskelse.
Hvem og inn og satte seg for enden av bordet, andre enn en gammel klassekamerat fra gymnaset, Svein Nafstad. Han var nu distriktslege og hadde ukentlig kontordag i Hedalen. Det var bare oss tre ved bordet.
Men Lauritz Falk hadde gjort en god jobb. Doktoren kjente meg tydeligvis ikke igjen. Han innledet heller ikke noen samtale med oss, – som bra var, ellers ville jeg vel ha røpet målet mitt. Jeg vet ikke om han hadde noen mistanke, jeg har ikke truffet ham siden.
Erstatningskaffen ble servert i salongen. Det var bare oss to der. Da kom Andreas Digene inn, sønn av Erik og Martha. Han satte seg ned og bestilte en halv flaske landsøl, – som om det skulle være den naturligste ting i verden for ham å gå til nabohuset og ta et glass øl. Han ville nok se litt nærmere på oss og en kanskje noe anstrengt konversasjon ble innledet.
Vi fortalte at vi hadde tenkt oss til Vidalen for å se etter noen gamle bosettingsplasser som skulle være der. Hadde han hørt om skatten i Vidalen? Den som ble gravet ned der på den den tiden Svartedauen herjet her? Vassfarplassen hadde vi også tenkt å besøke. Han hadde vel hørt at det spøkte der?
De som la seg i det gamle huset, våknet ute på marken om morgenen? Eller sa vi «morgensolen»? Iallfall kom stikkordet frem og så var det ingen ende på gjestfriheten, hverken hos Erik eller Martin – og nu kom billedet av Kong Haakon opp av kommodeskuffen.
Vi hadde følelsen av å være i gjestebud «trio heile dagar til ende». Vi følte oss trygge her i bygda. Tyskere hadde det visst bare vært en gang her oppe, – det var to soldater som for oppover bygda på motorsykkel. Her kjente en ikke til annet enn gode nordmenn.
Vi tillot oss til og med en tur inn på butikken. Noen penger var vi blitt utstyrt med på Haglebu, og rundelig med rasjoneringskort. Men vi manglet en vesentlig ting: Erfaring om forsyningssituasjonen ute i det fri!
Det var nu over ett år siden jeg ble arrestert, og situasjonen hadde forandret seg adskillig siden da. Så vi gikk inn for å kjøpe kaffe. Nei, var det likt seg det! Kaffe kunne vi da ikke få. – Men vi hadde da rasjoneringskort! – «Hvor kommer dere fra som ikke vet at en ikke kan få kaffe selv om en har kort?»
Det var en utillatelig tabbe. Og snart gikk ryktene i bygda om de to merkelige karene som var kommet. Det var visst tyske spioner, – ja, noen mente det var en engelskmann og en tysker! Våre venner sørget for at ryktene ble avlivet, men allikevel var det best at vi fortrakk til andre områder.
Halvard Lies hytte rett ned for Reset opp for Djupedalssetrene fikk vi bo i. Det var nu 1. september og jakten begynte da, så det var naturlig å se folk dra til fjells. De bra tunge sekkene, nu også fulle av gode saker fra Digene kjørte Erik oppover, han skulle allikevel til sin egen Klovebergseter. Der oppe i hytten til Halvard Lie hadde vi fine dager: Melkeringer, vafler og til og med rømmegrøt! Og det i krigens dager.
Jeg husker gode besøk på Bergeseter, Govasskarseter og selvsagt i Djupedalen. Vertskapet kom for å høye, og ut på dagen kom Anne og Martin Digene. Sammen med Martin satte vi garn om kvelden. Etterpå hadde vi peiskveld med kaffe og punsj, laget av dobbelt brent HB.
Produsenten kom selv på besøk utpå kvelden. Det ble en uforglemmelig aften, ikke minst takket være Martin. Han var en fjellets sønn og som så mange fjellfolk, en lyriker. Martin leste for oss vakre dikt om fjellet og lange stykker av «Brand» og «Peer Gynt». Alt hadde han i hodet og alt ble fremført så enkelt og fint at vi aldri ble trett av å høre på ham. Et vell av skrøner og historier hadde han også. Det ble flere slike peisstunder der oppe i dagene som kom.
Eiendommelig er det å tenke på at ingen visste hvem vi var. I 1945 reiste jeg igjen til Hedalen og presenterte meg med mitt virkelige navn og fikk takke for all den gode hjelpen vi hadde fått. Med Martin hadde vi fine turer i fjellet, og etter krigen fikk jeg igjen gleden av å gå i fjellet med ham. Ingen har jeg hørt beskrive naturen slik som han. Detaljer, kanskje bare en sving i stien kunne få ham stemningsfull. For meg ble disse turene uforglemmelige.
Som jeg har nevnt var ikke fiskelykken særlig stor. Jeg skrev 3. september: «Etter frokost dro vi av sted for å ta garnene. Resultatet av 12 garn: 1 ørret og 1 abbor». En dag prøvet vi oss i Strøen. Vi fant en båt som vi satte på vannet.
eldigvis var det en sinkbøtte i båten, men båten lekket slik at vi ikke greide å lense den med bøtten. Den sank i til ripen og vi måtte storme til land. I notatene mine står det: «Vi fant en seterjente på veien og henne ville vi be til middag neste dag. Men det var heimferdsdag, så det nyttet lite».
Fortsettelse følger.