Min første Vassfar-tur

Min første Vassfartur sto for døren, og forventningene var store for meg og mine to kammerater, Truls og Roger. Året var 1962, og vinterferien på skolen sto for døren, og vi hadde åtte dager å se fram til, i den for oss forjettede dalen.

Roger, som hadde vært I Vassfaret året før, var den som ble ansvarlig for ruten vi skulle følge. Sekkene og skiene ble stuvet inn i bussen på rådhusplassen I Oslo, og endeholdeplassen var Åsli øverst i Hedalen.

Skiene ble smurt med brun Bratlie utenfor kafeen på Åsli, sekkene ble lempet på ryggen, og turen ble i tett snøvær lagt mot Søbekkseter. Turen videre over fjellet mot Hellsæren og Strøen ble tung i den dype nysnøen, så først da det tok til å mørkne nådde vi Hellsæren.

Derfra hadde vi grei utforkjøring i den åpne skogen ned mot Strøen, hvor vi tenkte å overnatte. Å gjøre opp en nying og overnatte ute slapp vi, da damhytta sto åpen og nok av ved lå klar til bruk.

Selv om hytta var svært enkel, følte vi et stort velvære denne kvelden i dette enkle krypinn. Dagen etter opprant med kaldt og klart vær, og etter en god frokost, spente vi skiene på og satte kursen ned mot Suluvann.

Etter noen minutter åpenbarte Vassfardalen seg for oss, og vi kunne skue utover og så Suluvann ligge som en perle, der nede I bunnen av dalen. Det eneste som brøt den hvite urørte snøflaten foran oss, var flere dyrespor som krysset vår vei mot Suluvann.

Med alle dyresporene og med et flott skue av Gørbuberga og Bringen, kan jeg ennå huske at jeg fornemte dåmen av villmark.

Skisporet vårt tråkket vi mot Suluvasskoia, hvor Roger, min kamerat, hadde vært året før. Koia, som lå på en liten høyde opp fra vannet, fant vi ulåst og ble vår lune hule i fire døgn.

Vi hadde noen uforglemmelige dager der inne I hjertet av Vassfaret, og som vi alle nøt til fulle. Dagene gikk med til isfiske ute på vannet, med meitemark fra et gartneri i Oslo.

Som bildet viser, så fikk vi mer enn nok med fine ørreter. Skisporet vårt ble selvsagt lagt ned til Vassplassen og til den bortgjemte gården Olsonheimen, som vi hadde lest om I Per Hohles bok: Blant bjørn og skoggangsmenn i Vassfaret.

Uforglemmelige dager i Vassfaret var til ende, og tiden var inne for å tenke på hjemveien. Ei tørrgran ble hogd, kappet, kløyvd og lagt på plass i hytta, før døren ble lukket bak oss og vi forlot stedet.

Vassfartrollet

Turen ble lagt nedover dalen på godt føre, og med kurs for Nevlingen. Kommet ut på Nevlingen oppdaget vi oss plutselig ikke alene lenger, da vi fikk øye på en person som pilket rett ut fra Vassfarplasslandet.

Ole Bakken, hadde vi vært så heldige å møte der på Nevlingen. Mens han rykket fort og urytmisk med pilkestikka, hadde vi en hyggelig villmarksprat der ute på isen.

Turen gikk videre over Nevlingen og videre ut til Aurdalsdammen, hvor fjellene på Dytholsiden gjorde et mektig inntrykk. Ved dammen møtte vi en hyggelig skogskar med øksa i armkroken, som senere skulle vise seg og være Gudbrand  Ildjarnstad fra Hedalen.

Lite skulle jeg vite den gangen at mine foreldre flere år senere fikk bygsle hyttetomt av han. I kveldingen nådde vi Nes I Ådalen, hvor vi tok inn på det jeg mener het Grannum gjestgiveri.

Om dette er ikke annet å fortelle enn at Roger morgenen etter stekte flesk i vinduskarmen på et spritapparat. Sperillen ble ganske fort tilbakelagt, da vi staket hele innsjøen på stålisen. Ved Hønefoss overnattet vi under noen store graner, hvor vi gjorde opp en stor nying om kvelden.

Den siste dagen av turen hjem trasket vi på bena opp til Ringkollen, tok skiene fatt og la iveg gjennom Krokskogen ned til Sørkedalen. Skiene fikk vi brukt ned til Bogstadvannet, mens resten av turen hjem til Bislett foregikk til fots.