Drømmeskole i Finnmark

Jeg heter Emma Nerbye Grønbeck og går på Tana videregående skole. Skolen fant jeg ved ein tilfeldighet, noe jeg meiner er dumt, for flere burde få vite om den!

Skolen ligger tre mil fra Tana Bru, helt nord-øst i Finnmark. Sjøl om jeg bur såpass langt hjemmefra, trives jeg og tenker ikke så mye over distansen. Jeg så på meg sjøl som en «borte bra, hjemme best» type person, men i løpet av noen fantastiske måneder er jeg ikke så sikker lenger.

• Ønsker du en unik vei til generell studiekompetanse, der du får være mye sammen med hunder og mye ute i friluft? Da er kanskje ei landsdekkende hundekjøringslinje noe for deg?

Med blanke ark

De gangene jeg reiser hjem, lengter jeg opp igjen til «kalde, mørke Finnmark». «Kalde, mørke Finnmark» er veldig ofte et sted mange ønsker å besøke, eller har gode minner fra. Likevel er det veldig sjelden at de som skal starte på vidergående skole reiser opp hit.

De fleste vil være med noen de kjenner, eller bu litt nærmere hjemmet, kanskje til og med ha muligheten til å bu hjemme. For meg var det motsatt. Jeg ville bu langt unna og der jeg ikke kjente noen, kall det å starte med blanke ark…

Jeg tok en sjanse med å velge en skole langt unna, der nettverket rundt meg var begrenset. Jeg kjente på den følelsen da vi satte oss i bilen på tur oppover, det gjorde jeg. Men fra det å sitte og skulle søke på videregående skole, til å sitte her i dag, på noe jeg meiner er ein drømmeskole, har vært fantastisk.

Naturbruk og hundekjøring

Jeg fant nemlig skolen da vi satt med rådgiver og skulle søke, ordene «Naturbruk med hundekjøring» satte seg på en måte litt fast i hjernen min.

Jeg reiste hjem og søkte opp skolen, så gjennom bilder og tekster, leste. Var dette noe for meg? Det var ikke lenge til søknadsfristen gikk ut, og jeg bestemte meg for å søke, hva skadet det?

Fant jeg ut at jeg ikke ville gå her, kunne jeg bare takke nei til skoleplassen. Det tok ikke lange tida før jeg hadde bestemt meg, jeg skulle gå på Tana videregående skole.

Nervepirrende ventetid

Sommerferien brukte vi på å kjøpe utstyr, prate med erfarne hundekjørere om hva jeg må ha, og vente. Vente på svar. Ventetiden var nervepirrende og i mine øyne, litt for lang. Jeg ville ikke inn på noen andre skoler enn Tana.

Andrevalget mitt var så langt ned på lista. Heldigvis kom jeg inn, og har funnet ut at det ikke var et problem å få skoleplass. VG1 Hund består av fire elever av åtte mulige, alle spredt fra ulike deler av Norge. Vi har en fra Indre Østfold, meg fra Hedalen, en fra Tromsø og en fra Honningsvåg. Vi er ganske forskjellige, men alle elsker dyr.

Variert skoleuke

En skoleuke for meg består av to dager i hundegården, to teoridager og én dag med praksis. I hundegården har vi det meste en hundekjører må kunne, mye praktisk, men også litt teori, som må til.

Vi kjører mye med hund, og det er jo det som er favoritten, i hvert fall for min del. Jeg tror grunnen til at jeg liker hundekjøring så mye som jeg gjør, er adrenalinet både du og hundene får når du dytter sleden full av utstyr, inn i hundegården og alle bare veit det.

Ubeskrivelig glede

Nå skal de få lov til å gjøre det de elsker og lever for, nemlig å trekke. Alle hundene har fått på seg seler og potesokker, og alt er pakket og klart. Du steller deg på sleden, drar i slipptauet og gir kommandoen til at de skal starte å løpe. Det er en ubeskrivelig glede, som nesten alle må få oppleve. «Kalde, mørke Finnmark», «langt oppi nord» kall det hva du vil, men det er vakkert!