Minneord – Per Harald Grøv

Pappa ble født 11.12.1948 og vokste opp på gården søre Grøv med sine foreldre Anna og Hermann og sine søsken Arne og Kjellaug. Han var yngst i barneflokken. Meg fortalt var han svært aktiv helt fra ung alder og var veldig ivrig etter å gå på ski, sykle og gå på skøyter.

Han ble spurt om å spille fotball en gang, men etter en kamp ble han ikke spurt igjen. Så det ble en kort karriere der. Han lekte mye på Midt-Grøv i barndommen. En gang akte han på rattkjelke fra Plogbakken ned til Midt Grøv i stor fart. Der var det en åpen kloakkum som pappa havna oppi. Det var visstnok litt av et syn når han kom opp igjen.

Han var også en gutt som ikke var redd for utfordringer og gav seg sjelden. På gården hjemme var det en sint hane som alle var redd. En dag hadde pappa bestemt seg for å ta denne hanen. Han tok en staur og slo til hanen så han trodde den var død. Men, hanen kom tilbake, og pappa gikk på igjen og slo den til døde til alle barnas beundring.

Senere skrev han stil på skolen om denne hendelsen og fikk beste karakter. Det var andre tider i hans barndom enn det er nå. Han hadde ett par ski som han brukte til både langrenn, slalåm og hopp. Og bakkene lagde de selv. Det var kamp om bakkerekorden i hoppbakken på Jordet. Spesielt langrenn og jogging var noe han likte veldig godt og holdt på med hele sitt liv. Til og med når han klipte plen løp han. Blant arbeidskollegaer fikk jeg høre at han gikk under tilnavnet «Valdresekspressen» – og det med rette.

Pappa snakket ofte om hvor stort det var når onkel Harald kom hjem fra Oslo til jul og hadde med seg appelsin, Furfino vin og fruktkake. Han fikk 5,- kr i julegave og en appelsinbåt. Dette var stort for en nøktern kar fra Hedalen. Han elsket Ideal flatbrød og lagde også karamell til jul som liten. Noe han fortsatte med alle sine dager.

Han var også aktiv på gården og hjalp til med praktiske gjøremål. Han snakket ofte om det spesielle forholdet han hadde til hesten «Svarten». De var arbeidskamerater og jobbet svært godt sammen som et team. Med de to ble det mange hestekrefter! Som ung ble han også vist de gode multestedene i Knatten av bestefar Arne. Å finne mest mulig multe gikk det sport i hver høst i hele hans liv. Den siste uken han levde, plukket han 20 kg multe.

Etter endt skolegang gikk ferden til Steinkjær og militæret i saniteten. Etter endt militæret ble han hentet av sin bror Arne på Lillehammer togstasjon kl. 04.00 om morgenen. Han var i godt humør og fortalte at han hadde lyst på jobb.

Bror Arne skrev en søknad om jobb i Trygdeetaten for han som han signerte. Den fikk han og ble der i hele sin yrkesaktive karrière. Han var svært godt likt som leder og hadde særdeles høy yrkesstolthet. Først som trygdesjef i mange år, og så som rådgiver i inkluderende arbeidsliv med ansvar for Valdres.

Meg bekjent hadde han ikke en dag borte fra jobb før han fikk kreft på sine eldre dager. Etter flere kreftbehandlinger følte han nok at han fikk livet i gave og gav seg som yrkesaktiv da han var 65 år. I tillegg til jobb var han også bygdas mann og stilte opp i flere verv bla. I Hedalen I.L, menighetsrådet og andre organisasjoner. Dugnader stilte han på så ofte han kunne.

Pappa giftet seg med mamma (Marit Helene) i 1974 og fikk tilsammen tre barn; Aud, Marte og meg. De hadde et kort opphold på Stord, men har levd alle sine dager på gården i Hedalen som pappa arvet etter sin far, Hermann.

På gården har pappa nedlagt utallige arbeidstimer med å ruste opp bygninger og generell gårdsdrift med skogen og sau frem til ca. 2002. Grantrærne og granbaret som var utenfor kirken i begravelsen, var fra egen skog. Han har i stor grad oppfylt lokal tradisjon – om å overlevere gården til neste generasjon i bedre stand enn han tok den imot.

Pappa trivdes svært godt som pensjonist. Han var veldig aktiv med plukking av bær, vedhogst, jogging og reising for å besøke venner og bekjente. Det var også fint for meg å bruke han som visningsvert ved salg av hytter på Hedalsfjellet.

Han var en sosial person som hadde et stort nettverk. Det er litt sårt i disse koronatider at ikke alle kunne komme i begravelsen.

Det som kanskje gledet pappa mest de siste årene var nok oppholdene på sjømannskirken på Tenerife. Dette ble en «frisone» for han hvor han slapp å tenke på daglige gjøremål i Hedalen. Han rett og slett elsket alt med dette. Temperaturen, menneskene og de gode møtene der nede. Pappa og jeg hadde planlagt en tur sammen ned dit nå i høst. Det blir det nå ikke noe av. Familien har bestemt at de som ønsker det, kan donere penger til sjømannskirken på Tenerife.

Pappa hadde et stort nettverk i alle samfunnslag. Han betydde mye for mange. Han var en hedersmann lagd av «hel ved». Når menneskene rundt han trengte det som mest, var pappa der med en hjelpende hånd eller noen oppmuntrende ord. Han hadde en spesiell evne til å komme tett innpå folk og kunne spøke og le men også ta de alvorlige samtalene om livet. Han var rett og slett et godt menneske med et stort hjerte og mye omsorg for de rundt seg. Noe hjerte med rosene på kisten symboliserte.

Pappa var unik og virkelig en «one of a kind» som ingen kan erstatte. Han var alltid flink til å gi ros og anerkjennende ord samtidig som han alltid var på servicesiden. Pappa var en person utenfor boksen som skilte seg ut i mengden. Han hadde en X-faktor som engasjerte og inspirerte folkene rundt han med sitt dynamiske energinivå. Han var alltid klar for lek og morro. Noe hans fire barnebarn Vilde, Noah, Celine og Victoria, som han var så glad i, fikk merke.

Han tullet og tøyset, spilte spill og kort, tok dem med på ulike utflukter i by og fjell og hopping på trampoline. Han fikk jobben gjort effektivt som få og han var sprekere og mer sporty enn de aller fleste på den alderen. Han var så full av liv og energi. Alle har vi noe som vi satte pris på med pappa.

Som pappa var han nok i kategorien prestasjonsbasert- og en noe fraværende far. Han var en «doer «og det var alltid noen gjøremål som måtte gjøres. Han var opptatt av at ting skulle bli gjort og det med en gang. Dette kunne være en utfordring for oss rundt han noen ganger.

Samtidig er dette en drivkraft å ta lærdom av. Han hadde stor omsorg for oss barna og barnebarna og koste seg når hele familien var samlet. Vi fikk en flott uke sammen i Hedalen tidligere i sommer. Pappa og jeg hadde et veldig godt forhold de siste årene. Og det er jeg nå glad for. Vi var nær hverandre og forstod hverandre på mange måter.

De siste to dagene av sitt liv fikk han gjøre mye av det han trivdes med. Han var på 6 timers multetur, klippet gresset på hele gården, jobbet litt med hytten og var med meg og vasket en bobil jeg hadde lånt. Han døde 01.08.2020 ca. kl. 08:50 rett etter sin siste joggetur med joggeklærne på og et smil om munnen – Han løp 4.39 km på 32 minutter. En god tid for en person på snart 72 år. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg var hjemme og fikk være med han da han døde.

Kjære pappa – Jeg var og er særdeles stolt av å være din sønn! Jeg vil ta mitt ansvar og videreføre mye av det du stod for.

Du sa alltid at det var en mening med alt. At du forlot oss så altfor tidlig er det vanskelig å se mening i, men vi må ta vare på de gode minnene og ta lærdom av alt det flotte du tilførte menneskene rundt deg.

Jeg vil lyse fred over ditt minne.

På gjensyn.

Hermann Grøv