Døden

På vei fra Oslo til Stavanger, der jeg skulle starte arbeidet som biskop i 2009, hørte jeg Kristopher Schau snakke om sin bok «På vegne av venner» i et NRK P2-program, der han fortalte om sine opplevelser som eneste tilstedeværende i kommunale begravelser over en firemåneders periode i Oslo.

Den toppet raskt bestselgerlisten for generell litteratur. Jeg kjøpte den og kjente meg igjen i hans beskrivelser ut fra erfaringen som sokneprest i samme by. Schaus refleksjoner om død, avskjed og ensomhet traff en nerve.

Et par måneder senere satt jeg sammen med forfatteren i kjellerlokalet i kulturkirken St.Petri i Stavanger, med 200 studenter som fylte lokalet i forbindelse med studentfestivalen «Ugå 2010».

Selv hadde jeg, sammen med sokneprestkollega Sverre Bang i Oslo, utgitt en bok med tekster og bønner fra den keltiske tradisjon, «Gjennom natten.» Tekstene som vi hadde samlet fra Iona og Lindisfarne, hadde vært til hjelp for oss i de mange samtalene med pårørende om livets slutt, om den siste reise, om savn og håp.

Bokbadet i Petrikjelleren viste at de to bøkene, så ulike i innfallsvinkel, berørte og fikk igang en samtale som varte en lang og spennende kveld. Det slo meg hvor godt han treffer, forfatteren Ivan Turgenev i romanen «Fedre og sønner» fra 1862, der han skriver: «Døden er en gammel historie, men like ny for enhver.»

Året etter var det duket for nok en samtale om døden. Denne gang var min samtalepartner lyrikeren Kolbein Falkeid, og anledningen var et bokbad i Skåre kulturkirke i Haugesund i forbindelse med lansering av den nye bibeloversettelsen, Bibel 2011, der mange av våre fremste forfattere var med i arbeidet.

Da jeg hentet frem et eksempel på nyoversettelsen, fra Johannesevangeliets første kapitel (vers 5), «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det», ble Kolbein Falkeid tydelig berørt.

Jeg visste at han hadde en smertefull erfaring fra eget liv gjennom det verste en mor og far kan oppleve, at ens eget barn velger å avslutte livet.

«Livet er en læretid som aldri tar slutt», sier Falkeid i Samtidenintervjuet. Og får naturlig nok spørsmålet om hva som er den viktigste lærdommen han sitter igjen med. Og svaret:

«Det er at livet, hvis man betrakter det med ikke altfor reflekterte øyne, om det går an å si det på den måten, er en gåte. At det alltid er noe bakenfor den virkeligheten vi er nødt til å forholde oss til. Om det høres religiøst ut, vil jeg svare at undring er min religion.»

Det er som å høre et ekko fra mange av mine samtaler med sørgende når gravferden skulle planlegges, enten døden kom plutselig eller var ventet. Og enten samtalene fant sted i Brasil, der jeg var prest i en femårsperiode, og opplevde dødsritualene i en fortettet 24-timers forberedelse (på grunn av varmen hadde vi bare ett døgn på oss) rundt den åpne kisten i hjemmet, slik det var i det norske bondesamfunnet på mine besteforeldres tid, eller det skjedde i i bymenigheten i Oslo, der de profesjonelle byråene ble brukt.

Da mine egne foreldre, som hadde sine 20 siste år i mors hjembygd, Askvoll i Sunnfjord, døde, med et par års mellomrom, hadde vi seks barna blitt enige om at vi ville følge de gamle skikkene, stelle den døde selv, forberede mest mulig av gravferden selv. Og rundt den åpne kisten på sykehjemmet kunne alle, fra de eldste til de minste, ta avskjed.

Min onkel Arvid, mors bror, ringte meg da far døde og lurte på om jeg hadde fått tak i kiste, for hvis ikke, kunne jeg få låne hans, som stod ferdigsnekret på låven. Nå hadde sykehjemmet stående en kiste, men episoden viste meg at den gamle bondekulturen fremdeles lever, der døden var livets følgesvenn, like naturlig som å så og å høste, eller å snekre sin egen kiste.

Noen år senere kom spørsmålet om jeg ville være prest i onkel Arvids gravferd. Han skulle gravlegges på dagen for sine 95 år. På veien fra Oslo til Askvoll, der siste del gikk med båt langs norskekysten, hadde jeg som reiselektyre til hans gravferd en bok med nettopp dette som tittel : «Døden –livets følgesvenn» (Cappelen Damm 2017).

Forfatteren, Inge Eidsvåg, skrev til meg i sin hilsen da han sendte meg boken: «Kjære Erling, -«En dag ska vi dø. Men alla andre dagar ska vi leva.» (P.O. Enquist).

Det er en både sann og vakker hilsen!

Inge Eidsvåg lar Enquist få følge av mange forfatterkolleger, både romanforfattere og lyrikere, filosofer og sosiologer, og kjente navn fra kulturhistorien og de store verdensreligionene i sin utforsking av døden.

Helt mot slutten siterer han den kanadiske sangeren, komponisten og dikteren Leonhard Cohen, som synger i refrenget til tittelsporet på sin siste plate, «You want it darker»: «Hineni, Hineni, I´m ready my Lord». Det hebraiske ordet «hineni» betyr «her er jeg.»

Og Inge Eidsvåg avslutter sin vakre og kloke bok med ordene: «Tenk om livet kunne avsluttes så fortrøstningsfullt. De som har gått foran, rekker ut hendene, og vi som kommer etter, synger: «Hineni,hineni».

I det rike tilfanget av litteratur er det én bok som står frem med en enestående avklaret erkjennelse av den katastrofe møtet med døden i nær familie kan være. Det synet på døden som kommer frem i denne boken, svarer til mine egne erfaringer som prest. Mange har delt med meg at det å møte døden gir oss en verdifull erfaring for livet videre.

Den svenske boktittelen viser at denne vonde erfaringen i virkeligheten kan være en stor gave. «Sorgens gåva er ett vidgad blikk». Blikket utvides i møtet med døden. På norsk har boken fått tittelen «Alt det vakre. Å leve etter døden». (Vårt Land Forlag 2018).

Forfatteren, Patrik Hagman, mistet sin far i kreftsykdom mens han fortsatt var ganske ung. Så fikk hans eneste barn, sønnen Joel, en kreftsvulst i hjernen, og døde seks år gammel. To år senere mister han sin elskede Kika, Joels mor, av hjerneslag.

Den erfarne skribenten, som har gitt ut mange fagbøker, må velge en helt annen skrivemåte for å uttrykke den livskrisen og troskrisen som han befant seg i. På forunderlig vis blir hans fortelling et sterkt eksempel på at det går an, midt i den største krise, å kunne si «DONA EIS REQUIEM – gje dei kvile».

Hagmans fortelling om vandringene i sorgens landskap viser at det eneste som bærer gjennom sorgen, er sannheten og kjærligheten. Når alt det uvesentlige er skrellet vekk, får ordet «nåde» stå som en tolkningsnøkkel i møte med døden, også egen død. «Jeg tror på nåde… For meg innebærer det å være sann at jeg holder fast ved øyeblikkene av godhet og skjønnhet som jeg blir gitt, og gjør dem til grunnpulsen i livet mitt», sier forfatteren.

Patrik Hagman sier det slik: «Vi lever livet vårt med døden som konstant følgesvenn, og all kjærlighet har en pris i form av en medfølgende sårbarhet.» Kanskje er dette den «ars moriendi» vår tid trenger.