Hvor kommer de fra?

YTRING:
Jeg har hatt stor glede av å lese om lokalmiljø og geografiske navn på hedalen.no. Enkelte navn lar seg lett assosiere med omgivelsene, mens andre er langt fra tilforlatelige.

Først ute var Feskidalen – eller Fesjidalen – med bekken (elva) Fesja. Det andre navnet er Muggedalen.

Jeg ser at filologer, med biologisk intelligens, har gitt sine forklaringer, der det hevdes at fisk/fiske er opphavet til navnet, mens andre mener at vassdrag og fossefall er utgangspunktet for navnet Fesjidalen.
Yr, dis og skodde er forklart som opphavet til Muggedalen.

At Fesjidalen har fått sitt navn med bakgrunn i en middels stor bekk, synes rart. Er det ikke mer naturlig at elva (bekken) har fått sitt navn ut fra området den befinner seg i – og ikke motsatt?

At det i Muggedalen skal være mer dis og tåke enn andre steder, og så særegent at det har gitt opphav til navnet, både på tjern, elv og dal, er like merkelig.

For en amatør er det risikabelt å stikke fingeren bort i et vepsebol, slik navnegranskings-miljøet kan være, men skitt la gå. Intuitive er navnene ikke, så hvorfor ikke spørre ChatGPT, med sin kunstige intelligens, om hva den mener?

Jeg har hatt en lengre samtale med språkverktøyet, hvor vi nærmest har vært sparringpartnere, og her er dets tolkning av navnet MUGGE-DALEN, og med det også navnet på døla, dvs. elva:

Muggedalen – mugg, mugge eller muggur?

Det finnes daler som åpner seg vennlig mot omverdenen, og det finnes daler som lukker seg om seg selv. Muggedalen hører for mange til den siste typen – ikke nødvendigvis mørk eller truende, men innesluttet, med en tydelig egenart. Nettopp derfor har navnet vakt undring.

Hva betyr egentlig Muggedalen? Og hvem – eller hva – var det som ga den navn?

Den nærliggende forklaringen: mugg som tåke

Når stedsnavn skal forklares, faller tanken ofte på vær og stemning. En dal kan være fuktig, skyggefull og ofte ligge i dis. Det er derfor forståelig at noen har ment at Muggedalen viser til mugg i betydningen tåke eller rå luft.

Likevel er denne forklaringen svak.

For det første er ordet mugg i denne betydningen dårlig dokumentert i eldre stedsnavn. Der tåke faktisk har vært navngivende, brukes som regel ord som skodde, dis eller beslektede former.

For det andre bygger norske stedsnavn sjelden på noe så flyktig som vær. Tåke kommer og går. Landskapet ligger fast.

Mugge og muggur – når formen gir navn

En mer solid forklaring finner vi i ordene mugge og det norrøne muggur. Begge betegner et kar – noe som er hulformet, omsluttende og relativt lukket.

Overført til landskap gir dette god mening. Mange steder har fått navn etter formen:

• gryter
• skåler
• kar

En dal som oppleves som lukket og rund, kan lett beskrives med samme bilde. Muggedalen kan da forstås som «dalen som er som en mugge» – et navn gitt av folk som så terrenget slik det faktisk fremsto for dem.

Denne typen billedlige, men presise navn er svært vanlig i eldre navneskikk.

Et mulig alternativ: muggur som menneske

I eldre bygdesamfunn var det ofte liten avstand mellom stedet og menneskene som bodde der. En plass kunne i praksis bli knyttet til én person – særlig dersom vedkommende bodde der lenge, holdt seg for seg selv eller hadde et lynne som satte spor.

Mange vil kjenne igjen typen. Ikke nødvendigvis uvennlig, men ordknapp. Litt innelukket. En som ikke brukte flere ord enn nødvendig. I eldre talemål kunne slike mennesker omtales som mugne eller muggure – ikke som skjellsord, men som en nøktern beskrivelse.

Det er derfor ikke vanskelig å se for seg at det en gang bodde en slik mann i dalen. Kanskje var han den første som ryddet der. Kanskje den siste som ble igjen. Når folk skulle forklare hvor han holdt til, kunne det ganske enkelt hete at han bodde «inne i Muggedalen».

Slik ble mange navn til – ikke gjennom kart og vedtak, men gjennom dagligtale, gjentatt år etter år.

Hva er mest sannsynlig?

Av de tre forklaringene som oftest nevnes –

1. mugg som tåke eller dis
2. mugge eller muggur som landskapsform
3. muggur som personbeskrivelse

står tåke-forklaringen svakest. Både landskaps- og personforklaringen passer godt inn i eldre norsk navneskikk.

Landskapsforklaringen har likevel én fordel: Den kan fortsatt sees. Formen på dalen ligger der ennå, tilgjengelig for øyet. Personforklaringen er mer flyktig, avhengig av minner som ikke alltid ble skrevet ned.

Avslutning

Muggedalen er trolig et gammelt navn, gitt av folk som kjente både landskapet og hverandre godt. Enten navnet viser til dalens form – som et kar eller en mugge – eller til et menneske med et stillferdig og lukket vesen, peker det bort fra moderne forestillinger om mugg, dis og tåke.

Navnet minner oss om en tid da steder fikk navn som skulle fungere i hverdagen. Ord som var ment å forstås – og å huskes.

Personlig etterord

Når man ser på kartet, er navnet Mugge(dalen) godt forklarlig og forankret ut fra hvordan gryter, mugger og kar har sin form. Hele strekningen fra Hovda og ned mot Reinsjøbekken er i stor grad et innesluttet område – en forsenkning, et kar eller ei mugge – som er forenlig med hoved-hypotesen, og som vi kan nikke anerkjennende til.

Det samme mønsteret mener jeg å se også i navnemiljøet rundt Fesjidalen. I korthet går dette ut på at navnet verken har med fisk, fiske, elv eller fossefall å gjøre, men derimot inngår i et sammenhengende navnemiljø knyttet til eng, beite og vatn. En høyst spiselig forklaring, geografien og topografien tatt i betraktning, og dermed må det antas at det er dalen som har gitt elva navn – og ikke motsatt.

For øvrig sier ChatGPT at navnet Fetjar/Fekjar har samme opprinnelse som Fesji. Da er det verdt å nevne at gårdsbruket Fekjar grenser mot Fesjidalen, og at Fe-kjarsetra ligger i Fe-sjidalen.

Interessant er det uansett, men
«Å ska ein tru?»