Ordførerens tale ved utdeling av idrettsprisen for 2025

Idrettsprisen ble delt ut første gang i 2007, og har siden den gang blitt delt ut 15 ganger. Det er altså ikke hvert år denne blir delt ut. Prisen blir utdelt på kommunens årlige kulturkveld.

Formål: «Utdeling av idrettsprisen skal stimulere unge talenter til å satse innen idretten.»

I statuttene så står det:
«Idrettsprisen kan deles ut til enkeltpersoner, fortrinnsvis talent, som representerer en klubb i kommunen, er bosatt i kommunen, eller har lagt grunnlaget for sin suksess gjennom en oppvekst i kommunen.»

Det er idrettsrådet som velger ut idrettsprisvinner.

I år så har idrettsrådet gjort en liten vri, og kanskje ikke helt holdt seg firkantet til formål og statutter. Og det liker jeg så godt, at vi kan se litt praktisk på ting.

For i år så er ikke prisen direkte linket til en idrettsprestasjon eller et talent som skal satse. Men vi kan si at det er stor prestasjon på en idrettsbane, i et idrettsmiljø, i forbindelse med en idrettsaktivitet.

Idrettsrådet har i år bestemt at idrettsprisen går til fem unge gutter som får prisen for livreddende innsats på fotballbanen i Hedalen. Der fire av dem reddet livet til femtemann. Markus Kjensrud, Harald Hougsrud, Iver Skinningsrud, Anders Storruste og Andreas Haugen.

Kom hit!

Dette blir en litt personlig tale, fordi dette er litt personlig for meg. Jeg har kjent Andreas siden han ble født, også kjenner jeg jo alle disse livredderne, noen bedre enn andre, naturlig nok.

Men dette er en hendelse som har berørt meg sterkt, og det handler om folk som jeg kjenner godt og som jeg er veldig glad i. Og da blir nok min hilsen i dag litt preget av det.

Helt siden denne dagen i juni i år så har jeg tenkt at disse gutta bør få en slags utmerkelse. At de bør stå på en sene og få applaus, at de blir hyllet med en eller annen pris. Men så ble det jo veldig rart om det skulle komme fra meg.

Derfor ble jeg veldig glad når Gunvor Elene kom inn på kontoret mitt og fortalte om idrettsrådets beslutning. Jeg ble så glad at jeg gråt en skvett da også.

Men la oss gå tilbake til 19. juni i år. Disse gutta avtaler å møtes på fotballbanen i Hedalen for å leike seg litt med fotballen. Det var ingen organisert trening, men et kameratslig møte.

Etter hvert sier Andreas at han er tørst og vil ha litt drikke, deretter faller han rett bakover. De andre gutta styrter til og de skjønner umiddelbart at dette er alvorlig.

Jeg spurte Harald: «Hvordan skjønte dere at dere måtte sette i gang med hjerte og lungeredning?»

Han svarte: «Det var ikke noe tvil det, da. Andreas hadde pustet tungt noen ganger, også stoppet det helt.»

Og det er her at disse gutta gjør absolutt alt riktig. Disse fire gutta nøler ikke, de fordeler oppgavene seg imellom uten å si noe. De setter i gang med hjerte- lungeredning, ringer 113, løper og henter hjertestarter, henter hjelp.

Og Harald sa det på denne måten etterpå: «Vi sa ikke så mye, vi bare gjorde det, og det funket!»

Det skal være sikkert og visst. Dette funket.

Anders hadde hentet hjertestarteren, og Markus hadde løpt opp til skolen og hentet hjelp.

Frode brannmann, ifølge Miriam: Verdens beste brannmann, kom løpende og fikk hjertet til Andreas i gang med et støt fra hjertestarteren.

Da hadde gutta holdt på med hjerte lungeredning i 7–8 minutter.

Deretter kom helsepersonell i sykebil og helikopter og Andreas ble båret inn i helikopteret av gutta selv og fløyet til Rikshospitalet.

Allerede her er humoren til Andreas tilbake, og han sender en snap fra helikopterturen med teksten: «Kult å fly, men ikke så kult å være død.» Eller noe i den duren?

Miriam og Anders fikk også beskjed der de var på ferie i Stavern. Miriam beskriver dette så fint en facebook-post nå nylig: «Vi fikk den beste og verste beskjeden: Det har skjedd noe alvorlig, men det går bra med Andreas.»

Miriam ringte meg der fra bilen på vei inn til Rikshospitalet, og da sa hun: «Vi har alltid vært så glade for at Andreas har hatt så gode kompiser. Og det er vi i hvert fall nå.»

Gutta her satte seg i bilen og reiste etter til Oslo, og fikk dermed sett Andreas på sykehuset, sett at han hadde det bra, og sett at han ble tatt godt vare på.

Jeg tror også at Miriam og Anders syns det var ganske godt å få klemme litt på disse gutta denne kvelden.

I senga på Rikshospitalet er også humoren på plass, både hos pasienten selv, og hos de andre gutta. Her er de allerede i gang med å fleipe med det som har skjedd.

Og det sier litt om samholdet deres, om hvor trygge dere er på hverandre, og hvor gode venner dere er.

For nå har begrepet «venner for livet» fått en helt ny betydning. Nå er dere venner for livet helt bokstavelig talt.

Dere har nå et bånd til hverandre som ingen andre har. For alltid. Forvalt det godt, og ta det med dere videre i livet.

Klokka to minutter over 9 på kvelden den 19. juni ringer Harald hjem til oss og sier: «Mamma, du vet jeg dro til Hedalen på fotballtrening.»

Og med en gang så tenkte jeg «Hva har skjedd med deg nå? Har du vraka bilen? Har du brekt beina?»

Jeg vet ikke hvorfor det var akkurat dette som falt meg inn. Men jeg hørte i alle fall umiddelbart at her har det skjedd noe, her er det noe galt.

Så sa han «Andreas har hatt hjertestopp, men det går bra altså, men han fikk hjertestopp.»

Også ble det litt at og fram, litt sånn «Hva er det du sier?». Også sier jeg til slutt: «Men Harald, redda dere livet hans?»

Og da sier Harald: «Ja, vi gjorde rett og slett det.»

Det gjorde dere rett og slett.

Til Andreas: Gratulerer. Du har fått den største gaven man kan få av disse gutta.

Til Markus, Iver, Anders og Harald: Gratulerer. En større og bedre gave kan man virkelig ikke gi bort.

Jeg tror jeg har hele salen med meg her når jeg sier at vi er veldig stolte av dere, og jeg håper at dere er skikkelig stolte selv også. For det er lov i dag.

Gratulerer med prisen.

Hilsen fra Rikshospitalet:
«Et hjerte fikk slå igjen – takket være ekte menn!

Kjære Anders, Iver, Markus og Harald!

Vi på Kardiologisk intensiv og overvåkning ved Rikshospitalet vil gjerne sende dere en stor takk og varm hilsen.

Den dagen på fotballbanen viste dere hva ekte lagånd handler om – ikke bare på banen, men for livet.

Takket være rask handling og samarbeid reddet dere kameraten deres – og ga ham en ny sjanse.

Dere er en påminnelse om hvor viktig det er å handle når det gjelder, og at helter finnes midt blant oss – i fotballdrakt og med hjertestarter i hånden.

Vi gratulerer så mye med årets idrettspris – den er vel fortjent!

Med vennlig hilsen
Sykepleierne og legene ved Kardiologisk intensiv og overvåkning, Rikshospitalet»