Preken i Hedalen stavkirke

Av og til blir vi redde. Hjelpeløse. Små. De gangene vi faller og får skrubbsår i sjelen, eller de dagene livet rakner. Kanskje ligger det opplevelser foran oss som vi vet vi må møte, men som likevel skremmer oss og tapper oss for energi.

Da trenger vi å bli tatt vare på. Vi trenger at noen overtar kontrollen vi ikke har, at noen lar oss få være små og sårbare, og at noen setter rammene rundt oss slik at hverdagen igjen kan komme. At noen holder omkring oss og er der – uten nødvendigvis å bruke mange ord.

Jeg tror Jesus var redd da han gikk inn i Getsemanehagen for å be. Kanskje skalv de spinkle skuldrene av angst da han ba til Gud? Kanskje gråt han? Han var jo bare et menneske, men skulle ta på seg en umenneskelig oppgave – å bære både fortid og fremtid på sine skuldre, slik at hvert eneste menneske kunne få en ny start sammen med Gud.

Jeg tror Jesus følte seg hjelpeløs i de øyeblikkene. Liten, redd. Kanskje var det da han virkelig kjente hvordan det er å være et bittelite menneske når livet er i ferd med å rase sammen. Når noe vondt møter oss som vi ikke kan unngå. Når vi blir sårbare og helt alene. Når vi ikke aner hvordan utfallet av livets utfordringer blir.

Jeg tror Jesus trengte noen som kunne holde omkring ham, noen som bare kunne være der – uten å bruke mange ord. Å slippe å være alene. Å få hvile hodet på en skulder, slik at tårer kunne forløse angst, avmakt og smerte.

Og han var ikke alene denne kvelden. Jesus hadde venner rundt seg. Venner han stolte på. Venner som kunne støtte ham, gå sammen med ham og trøste ham når angsten ble naken og sår. Venner som var der.

Men de sviktet ham! Da han trengte dem som mest, sviktet de ham.

Han hadde gitt dem alt. Til og med tillit og vennskap, selv når han visste at noen kom til å svikte ham. Men da mørket virkelig kom, da livet ble sårt, skremmende og nakent, fikk han ingenting. For de sov. Så lite brydde de seg…

Hva ville jeg ha gjort? Det er lett å tenke at jeg aldri ville latt Jesus gå alene inn i mørket. Jeg ville vært der, holdt rundt ham, jeg ville ikke vært den som sviktet! Sånn er jeg ikke – eller, sånn vil jeg ikke være!

Det er det jeg tenker… Men livet er ikke alltid så lett å leve.

Hadde jeg levd for 2000 år siden i Jesu samfunn, og hadde jeg vært sammen med ham den kvelden, ville jeg sannsynligvis vært redd for autoritetene. Redd for å bryte samfunnets regler. Redd for å gjøre noe som kunne føre til at jeg ble tatt til fange – eller enda verre, dømt til døden. Jeg tror ikke jeg ville vært modig nok til å gå i døden med Jesus.

Og jeg tror heller ikke at jeg ville klart å tro på alt han sa. At han skulle lide og dø, eller at han skulle gjøre det umulige – vinne over døden. Ingen mennesker har klart det, verken før eller siden. Og hvorfor ville han egentlig dø? Han var 33 år, hadde venner, var populær… Han kjempet for det han brant for!

Hvorfor i all verden ville han gi livet sitt for meg? Jeg hadde nok ikke forstått det.

For jeg er bare et vanlig menneske. Ofte liten, ofte redd. Ikke alltid like god mot dem rundt meg. Jeg vet at jeg har sviktet når det virkelig gjaldt. Jeg vet at jeg har såret andre. Jeg vet at jeg har fornektet eller unnlatt å gjøre det vanskelige, selv når jeg visste at jeg burde ta tak i det.

For det som skremmer meg, eller det som er vanskelig å føle på, er fristende å skyve unna. Å glemme en stund. Å håpe at det forsvinner av seg selv, eller at noen andre tar ansvar. Noen ganger må jeg skru av følelsene. Det skjer så mye vondt i verden at jeg nesten blir likegyldig. Apatisk overfor andres lidelse.

Og av og til, når følelsene mine kommer for nært, kan jeg virke kald. Overfladisk. Eller sint. Selv om jeg innerst inne bare er liten, redd eller lei meg.

Jeg blir liten iblant. Når jeg egentlig burde være sterk. Og iblant blir jeg feig, når jeg trodde jeg skulle være modig. Noen ganger blir avstanden for stor mellom det jeg ønsker å være, og det jeg faktisk er sterk nok til å være.

For jeg er bare et lite og sårbart menneske, som ikke alltid klarer det jeg vil. Akkurat som Jesus ba om å slippe, ber også jeg om det iblant. Og noen ganger skyver jeg unna de bønnesvarene jeg ikke forstår, eller ikke ønsker å høre. Jeg fortsetter å be om det jeg vil, i stedet for å lytte til det Gud viser meg er riktig. For det som gjør vondt, eller det som er sårt, er ikke alltid lett å slippe inn i hjertet.

Jeg svikter. Jeg fornekter. Jeg er feig iblant. Sånn er jeg.

Og likevel er Jesus like glad i meg. Han tilgir meg når alt blir vanskelig, og han setter føttene mine på fjell, så jeg kan reise meg og gå videre.

Selv når troen min er spinkel, når livet raser, eller når jeg ikke føler meg bønnhørt.

Da er Jesus fremdeles like glad i meg. Kanskje enda mer. Og han forteller meg at Gud er. Han er, til alle tider. Og Gud ser oss alle med et blikk fylt av kjærlighet, nåde, stolthet og respekt.

For når vi må stå i våre kamper, eller ta et oppgjør med noe i livet, lyser Guds velsignelse over oss i respekt. Da synliggjøres vår verdi – både for oss selv og for dem rundt oss. Da tar vi ansvar. Da blir vi myndiggjort.

Gud tar vare på oss fordi vi fikk en ny start den gangen Jesus kjempet mot mørket og det vonde – for vår skyld. Da han lå skjelvende på kne i Getsemanehagen og visste at han kjempet for oss. Ikke bare for menneskene han levde blant, men også for oss som er her i dag. Jesus tok kampen for å gi oss tro og håp – tro på at vi også skal komme oss gjennom det vanskelige, og håp om at det alltid kommer lys etter mørket.

Gud gir oss styrke til å kjempe. Han limer bitene sammen når hjertet knuses, og han skaper arr av livserfaring. Det gir oss verdi.

Jesus ba om å få slippe. Men han fikk kraft og mot til å møte det som lå foran ham – akkurat som vi får.

Og vi har noe menneskene i Jesu samtid ikke hadde. Vi har ordene. Fortellingene om alt som skjedde. Om kampen, om oppstandelsen, om det evige håpet.

Vi bæres av nåde, lys og kjærlighet.

Iblant trenger vi å bli tatt vare på. Iblant trenger vi at Gud overtar kontrollen vi ikke har. At han lar oss få være små og sårbare. At han setter rammene rundt oss, slik at hverdagen kan komme – selv om vi ikke alltid forstår hvorfor eller hvordan.

Men Gud er. Og varsomt holder han oss inntil seg når vi trenger det som mest – uten å bruke så mange ord. Han snakker gjennom følelser.

Han er. Ganske enkelt fordi han elsker oss, og fordi han kjenner den fremtiden som ligger foran oss.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet til evighet. Amen.