Oddvar forteller om «Styret for hedalsfjella», rundt år 1980

«Styret for hedalsfjella», forkortet til «Fjellstyret», er ei lokal forening med formål å forvalte nærmere definerte fjellområder i og rundt Hedalen.

Foreninga ble etablert i 1934.

To år tidligere ble Oddvar Gran født. I yngre år hadde han et lengre opphold utenfor dalen, men kom tilbake i 1976, og bosatte seg i nytt hus på ei tomt utskilt fra Gran, på gårdsbruket han hadde vokst opp.

Oddvar forteller at det ikke manglet på verv da han kom tilbake, og på et eller annet vis ble det til at han tok på seg vervet som styreleder i Fjellstyret. Formann,- som det het den gangen.

Han følte snart at lokalkunnskapen var så som så etter et langt opphold utenfor bygda, men det var bare å brette opp ermene og få oversikt over kjøreregler, vidder, vann og vassdrag.

Vedtektene fra 1933, vedtatt i 1934, ga noen klare retningslinjer.

Fjellstyret administrerer et nærmere bestemt fjellområde, et område som også benevnt som «det udelte fjellet». Det vil si at eiendomsretten ikke er avklart, men i mangel av noe annet så valgte bygdas jord- og skogbrukere å forvalte det udelte fjellet i felleskap, dvs. ved hjelp av et organ. Organet er noen ganger benevnt som «Fjellstyret», og andre ganger som «Styret for hedalsfjella». Her skal det tilføyes av det formelle navnet i dag er «Foreningen Hedalsfjella», men vedtektene er de samme.

Oddvar forteller at noen få grunneiere ikke var tilfreds med at fjellområdene var udelt, og at de ønsket sin egen bit av fjellområdet som de selv kunne forvalte. Hyttetomter og jaktterreng kunne være innbringende!

Spesielt husker han at to, nå avdøde, grunneiere var særs ivrige på å få en slutt på den felles forvaltninga som på dette tidspunktet hadde eksistert i nærmere 50 år.

Den ferske styrelederen ble kalt inn på et møte med disse to, hvor formålet var å få Oddvar med på laget til gå i bresjen for ei utskifting. Den ene grunneieren hadde til og med satt opp sine egne grensepæler langt inn over fjellet, og nærmest annektert området som sitt eget.

På veg hjem fra dette møtet oppsøkte Oddvar den forrige styrelederen, Trygve Aspholt. Aspholt var kjent som en person med integritet og med masse lokalkunnskap. Aspholt ble en slags mentor for Oddvar, fersk som han var.

Med bakgrunn i historisk forankring og sin egen oppfatning brakte Oddvar saka inn for det samlede Fjellstyret, og initiativet om deling av fjellet ble blankt avvist.

Oddvar vil også berømme Edvard Elsruds innsats for å spre fellesskapstanken og å fremme formålet med Fjellstyret. Edvard nøt respekt, og hans autoritet og evne til å få ro i rekkene var kjærkommen.  

Den gangen som nå, var arbeidet i Fjellstyret en dugnadsjobb. I hovedsak dreide virksomheten seg om å selge jakt- og fiskekort, sette ut fiskeyngel, ta vannprøver, etter hvert spre kalk, og å drive kontroll med at fiske- og jaktregler ble fulgt.

Mange hedøler har båret plastsekker fylt med vann og yrende fiskeyngel innover fjellet. Fine-, men også slitsomme turer når været slo seg vrangt.

Også i Oddvars tid som leder ble det tatt prøver av vannkvaliteten i forskjellige fiskevann. Det var vel kjent at forurensning ute i Europa kom med vinden og gjorde fiskevannene sure. Hedalsfjella var av en eller annen grunn særlig utsatt for sur nedbør.

Botemidlet mot lav pH er kalk. Mye kalk!

Oddvar tok kontakt med Oppland Fylke for å undersøke mulighetene for å få midler til å kalke vannene. Telefonhenvendelsen til fylket var en litt merkelig hendelse, da vedkommende som hadde sure fiskevann som fagfelt, kunne fortelle at fiskevanna i Heidal ikke var sure. Fjellgrunnen i Heidal var kalkrike! Da den geografiske misforståelsen ble oppklart, fikk Oddvar etter hvert positiv respons, og Fjellstyret fikk midler til kjøp av kalk, men uttransport og spredning måtte Fjellstyret selv stå for.

Det ble et svare strev å få fraktet ut kalken som kom i 1000 kg- sekker, men ved hjelp av mannskap, traktorer og noen ganger frosne myrer kunne kalken kjøres fram og lagres langs strendene, i påvente av at isen skulle legge seg.

Hvordan kunne spredningen foregå, – var neste utfordring.

Oddvar tok kontakt med Harald Kjensrud. Han var kjent som en dyktig mekaniker og sveiser på Begna Bruk. Jo da, Harald tok utfordringen og laget 2 silolignende innretninger med justerbar spredeluke i bunnen. Innretningen ble plassert på meier, og bak doningen ble det montert ei slags tinneharv som skulle spre kalken under fart. Rene «Reodor Felgen-prosjektet»,- smiler Oddvar, men innretningen skulle vise seg å virke etter hensikten.

Hedalen Idrettslag og Hedalen Røde Kors hadde hver sin skuter. Ved hjelp av sine skutere og medlemmers innsats ble det spredd tonnevis av det hvite pulveret på «syke» fiskevann. Lagenes innsats ble godtgjort med noen kjærkomne kroner til sine respektive lagskasser. Doningen eksisterer fortsatt, men senere overtok helikoptrene jobben, og disse kunne spre kalk i fjellvann som tidligere ikke var tilgjengelige.  

Etter hvert bedret kvaliteten av vannet seg, men slikt tar tid, og noen fjellvann kalkes fortsatt.

Oddvar poengterer at dugnadsinnsatsen fra bygdefolket var helt avgjørende for at Fjellstyrets arbeidsoppgaver kunne gjennomføres.

Oddvar vil også framheve Fjellstyrets bidrag til gjennomføring av fellestiltak i bygdesamfunnet. Små, men viktige overskudd av Fjellstyrets forvaltning av fjellet bidro også den gangen til at vedtektenes føring om at: «innkomne midler anvendes til almennyttige formål efter styrets bestemmelse», kunne oppfylles.