Telegraf og telefon i Sør-Aurdal – del 4 – Bagn

Rikstelefonlinja fra Nes i Ådal gjennom Begnadalen, opp til Bagn og videre til Frydenlund sto ferdig i 1892. Bagn Telefonsentral var med i telefonkatalogen for første gang i 1893. Bagn Station, som den het da, står oppført med 14 abonnenter i 1893 og det var følgende:

• Breidablikk Sanatorium
• Breidablikk Talestation,
• Bagn Talestation, Fjellheim Hotel,
• Bang Gunnar, stationholder og Hotelbedrift
• Christensen Chr, Privatbolig
• Fønhus A. M., landhandleri, Lundby, Hølera
• Fønhus Talestation, Lundby, Hølera
• Hoff Mikkel, Reinlid, Pensjonat
• Erik Hougsrud, Gjestgiverhaugen Pensjonat,
• Olmhus Talestation, Hølera
• Reinlid Talestation på Hoff,
• Smedby O.M., Landhandler, Kræmmermoen,
• Tronrud O., landhandler
• M. O. Øvergaard, ordfører, Olmhus

I 1893 står Gunnar Bang som stasjonsholder. Han drev Fjeldheim Hotell og en kan da anta at sentralen var der. Derfra var det strekt telefonlinje til Breidablikk, til Høve og til Fønhus. Altså ganske lange strekninger ut fra sentralen. Fønhus og Olmhus må en anta brukte samme linja. Fem år etter, i 1898, har også doktor Evjen og skredder Olsen kommet med i katalogen.

Da Telegrafverket overtok det private anlegget fra Drammens Oplands Telefonanlæg i 1908, var abonnentsnettet på 60 km.

Gunnar Bang døde i 1905, men kona Kari drev hotellet videre. Om hun også drev telefonsentralen videre, vites ikke, men i 1910 var sentralen på Liffengren og styrer var Knut Knutsen Brubakklykkja.

Han hadde kjøpt Liffengren i 1892. Han hadde vært styrer for Spareforeninga på Bagnsmoen og hadde drevet butikk og postkontor der. Han startet butikk også på Liffengren, men måtte gi opp etter noen år.

Telefonsentralen fikk han imidlertid beholde, og han var styrer for den til han solgte Liffengren rundt 1916. Knut hadde en sønn som het Christian. Det er mulig han hjalp faren sin med sentralen, for det er i alle fall han som fører regnskapsboka i 1916.

Ole A. Fønhus og kona  Marit overtok Liffengren og de leide ut rommet med telefonsentralen til Hans Islandsmoen, som da ble styrer for telefonsentralen.  Hans var bror til Marit.

På Liffengren har det vært hjulmakerverksted, landhandel, systue, doktorkontor, pensjonat, tannlegekontor og altså telefonsentral.

På Liffengren hadde Hans Islandsmoen telefonsentralen til 1921. Da hadde han kjøpt Knattvoll året før, bygd den øvre bygningen der, og så flyttet han telefonsentralen dit. Han var styrer fram til han døde i 1931.

Arne O. Fønhus var sønn til Ole A. og Marit på Liffengren. Han overtok huset og telefonsentralen etter sin onkel og var styrer for sentralen til 1952.

Arne bygde i 1936 den nedre bygningen på Knattvoll og telefonsentralen ble flyttet dit. Arne gikk under navnet ”Arne på sentralen”. Etter han overtok kona Bergit som styrer fram til 1973.

Brynhild Lineikro, bosatt på Øvrevøll, var styrer fra 1973 og fram til automatiseringa i 1982. Om bruken av telefonen kan en lese ut av ei regnskapsbok etter Knut Knutsen. Boka er ført av sønnen Christian og befinner seg i Opplandsarkivet på Bagn Bygdesamling.

For 1916 leser en at Breidablikk Sanatorium hadde ei skyhøy regning på hele 460 kroner. Sikkert fordi det var mye utlån til pasientene som prøvde å finne igjen helsa si her.

Storebrofoss Træsliperi hadde brukt telefonen for 75 kroner, ikke så mye når en veit de hadde en arbeidsstokk på ca. hundre mann på den tida.

Sparebanken brukte telefonen forbausende lite, 50 øre i august. Stort sett lå utgiftene på 20–30 kroner året for de andre abonnentene.  

Ragnhild Kind

Ragnhild Kind var ansatt på sentralen i 27 år. Hun begynte i 1955. Da var det et bord (sentralbord) på Knattvoll forteller hun. Det ble ganske fort 2 og etter noen år 3 bord. Så da var det tre som betjente sentralen samtidig.

Dagen var delt i tre vakter. Dagvakta var fra åtte til halv tre, kveldsvakta var fra halv tre til ni, og nattevakta fra ni om kvelden til åtte om morgenen. De sov om natta og det var sjelden noen som ringte. For dagen var lønna 16 kroner og for natta 3 kroner.

Sentralen var ett rom med da etter hvert tre bord, en divan for nattevakta, knagger på veggen til yttertøyet og et lite rom ved siden av med en do. Bak borda var det sikringer som de av og til måtte skifte.

Ute i gangen sto det en telefon så folk kunne komme dit å ringe mot betaling, for det var ikke så mange som hadde telefon privat den gangen. Ragnhild husker det som lite trivelig når noen banka på om natta og skulle ringe.

Hun måtte stå opp og ut i gangen for å låse opp ytterdøra. Hun kunne være redd for hva eller hvem det kunne være. Men enten var det noe viktig eller som regel så var det noen som hadde vært på fest og ikke var helt ferdig med festen.

Da Ragnhild begynte i 1955, var det direkte linjer fra Bagnsentralen til Fagernes, Dokka, Bruflat, Begnadalen, Hedalen, Reinli og Leirskogen. Fagernes ble brukt for alle rikstelefoner.

Ei linje var langt fra nok i 1955, og køene kunne være lange, så ganske raskt ble det 2 linjer dit kan Ragnhild huske. Skulle hun formidle en samtale til Hov, ringte hun opp Dokka, ble satt over til Odnes, som igjen satte over til Hov og først da kunne hun be om å få nummeret til abonnenten.

Men ellers så måtte altså Fagernes brukes for å komme ut, det sto i instruksen. Når en bestilte ei linje på Fagernes, kunne det være lang kø slik at den som ringte måtte vente både en og to timer før Ragnhild ringte opp igjen og sa at nå var det ledig linje.

Flere apparat på samme linja

Det var mange steder flere telefonapparater på samme linja fra sentralen. Det ble jo billigere å legge opp. Da fikk abonnentene et nummer for eksempel 8 og så a, b, c, d hvis det var 4 apparater.

Da var systemet slik at ett ring, det vil si ett sveiv, var til sentralen, to ring var til nummer 8.a, tre ring var til 8.b, fire ring var til 8.c, mens nummer 8.d ble kalt opp med 3 lange og et kort ring.

Når det da ringte i alle 4 apparatene, satt alle og lyttet. Ved et ring, da skulle en av de fire ha sentralen, men fortsatte det å ringe måtte en høre godt etter for å telle ringingene, og da om den skulle tas eller var til en av de andre.

Det satt mange forskjellige damer på sentralen, og alle ringte ikke like tydelig, så det var ikke alltid så lett å telle ringingene.

Navn og telefonnummer

Alle abonnenter hadde telefonnummer, og det sto i katalogen. Men få husket det, og derfor ble det spurt etter navnet på den de skulle ringe til.

Ragnhild og de andre lærte seg fort alle navn og hvilket nummer de hadde, for de måtte jo koble sammen trådene riktig, og de var nummerert.

Ragnhild husker fremdeles alle navn opp til hundre den dag i dag. Spør en henne om for eksempel hvem som hadde nr.55 kommer navnet tvert.

Hun kjente også stemmene, en gang spurte en gutt om å få snakke me`n bestefar, og Ragnhild ordnet det, for hun kjente både gutten og bestefaren.

Telegram

Ragnhild skrev mange telegram, rekorden var 85 telegram til et bryllup. Telegrafverket hadde mange telegrammotiv det kunne velges blant. De sto avbildet i telefonkatalogen, og det var egne brosjyrer.

Det ble brukt mest ved bryllup, konfirmasjoner, store åremål og begravelser.  Når et telegram ble ringt inn, skrev Ragnhild først en kladd på det som skulle stå, og senere førte hun det inn på telegrammet.

Med 85 telegram ved siden av å passe bordet kunne det bli vel hektisk. Utpå kvelden ringte da Ragnhild opp den som hadde fått telegram og leste opp hva det sto og neste dag sendte hun bunken i posten.

Det var også vanlig at telegrammene ble hentet på sentralen slik at de kunne leses opp på festen.

Telegram til sjøfolk

Det var ganske dyrt å sende telegram. Det kostet pr. ord. Derfor ble det brukt et system der sentralene hadde 18 ferdige setninger. Ragnhild leste da opp alternativene. Det kunne være for eksempel nr. 12 ”God jul og godt nyttår” eller nr 13 ”Gratulerer med dagen”. Dette ble mye brukt til sjøfolk. Det var mange sjøfolk fra Sør-Aurdal i 50-åra. 

Telegram med bud var en spesiell tjeneste. Dette ble brukt når mottakeren skulle ha en viktig beskjed (sykdom eller ulykke). Avsenderen betalte ekstra budpenger til telegrafverket og denne summen ble lagt til på regninga.

Taushetsplikten

Damene på sentralen hadde streng taushetsplikt. De kunne ikke fortelle noe av de personlige opplysningene de fikk greie på.

Det kunne være vanskelig noen ganger syntes Ragnhild når noen ringte etter hjelp, og hun ikke hadde lov til å si hvor doktoren var selv om hun visste det.

Dette ble bedre etter at doktoren selv sa fra til sentralen hvor han reiste. Særlig hvis han skulle langt som til Begnadalen eller Hedalen.

Da løste han damene på en måte fra taushetsplikten slik at de kunne si at doktoren var i Begnadalen hvis det ringte en fra Hedalen. Det var jo upraktisk å måtte helt opp til Bagn for så å snu og reise til Hedalen.

Automatiseringa  

I 1982 ble sentralen automatisert, og alle ble sagt opp. Mange fikk arbeid på opplysningen på Fagernes, mens Ragnhild fikk jobb på lensmannskontoret.

Ragnhild hadde spurt Televerket pent om hun kunne få telefonbordet hun hadde sitte ved i 27 år, men det fikk hun ikke! Det var Telegrafverkets eiendom. Det ble visstnok bare kastet.