Telegraf og telefon i Sør-Aurdal – del 2 – Begnadalen

Starten

Begnadalen Telefonstasjon fikk konsesjon 24.09.1889. Den kom i drift fra 1893 i følge Einar Rustebakke.

Hvor sentralen var de første årene, vites ikke med sikkerhet, men kanskje på Nord Garthus for O. J. Garthus var stasjonsholder og han bodde der.

En har ikke katalog for 1893, og den første er for 1898. Da var  nok sentralen flyttet til Granheim, for alle abonnentene er rundt der. O. J. Garthus var imidlertid fortsatt stasjonsholder.

På Garthus ble det opprettet talestasjon i 1895. Kanskje fordi sentralen skulle flyttes?

I 1896 bygde Martin O. Hagene Nedre Granheim, og han fikk flyttet sentralen dit. Martin og kona Inger var fra Reinli og etablerte seg som nygifte i Begnadalen med skredderverksted med to lærlinger og en sypike.

Etter hvert styrte han telefonsentralen, posthuset og sykekassen, var en ivrig politiker og en engasjert mann i all utvikling i bygda. Sønnene Olav, Ottar og Sigurd førte tradisjonene videre.

Ole Nerby fra Hedalen står oppført i katalogen for 1898. Han hadde strekt privat linje fra Nerby til sentralen i Begnadalen.

I katalogen for 1910 kan en lese at åpningstidene var på hverdager fra 8 fm til 8  em og søndag 8–10 fm og 4–7 em.  Nå har 28 fått telefon, deriblant 16 gårdbrukere, 4 landhandlere/skysstasjoner og Begna Elvs Fellesfløtning som hadde 3 telefoner. De hadde telefon til arbeiderboligen, regnskapsføreren og til formann Ole Tollefsen.

Det er to damer oppført, Severine Stensrud som var jordmor og Fru Maren Piltingsrud. Fra Hedalen står oppført Ole Nerby, Sørli, landhandler, A. Flaten landhandler og Nils Huset gårdbruker.

Martin O. Hagene satte opp et gammelt hus fra Nes i Ådal på Søre Granheim (Hjørnet) i 1910. Her drev Karl Bacher landhandel og telefonsentralen ble flyttet inn i denne bygningen.

Begnadalen Telefonsentral ble navnet fra 1908 etter at Telegrafverket overtok sentralen fra Drammens Oplands Telefonanlæg, men Martin O. Hagene fortsatte å drive sentralen, og noen merkbar forandring for abonnentene var det nok ikke.

Ved overtakelsen hadde sentralen en lokal trådlengde på 73 km. Ytterpunktene var da Strømsmoen i sør og Nord- Garthus i nord.

I 1916 kjøpte Martin ny tomt og satte opp bolighus på Øvre Granheim. Hit flyttet han telefonsentralen fra Søre Granheim. Sentralen lå i andre etasje med trygdekontoret innenfor og postkontoret i første etasje.    

Olav Granheim, sønn av Martin Hagene, har fortalt at han i 1904 som 8-åring, tok seg av de få samtalene som kom.

Dette var en spent tid på grensen til krig mot Sverige, og all ungdom var innkalt under våpen.

En bonde ville vite hvordan det gikk med en gårdsgutt han hadde på Moen, og Olav måtte ringe. Han fikk tak i vakthavende og spurte etter gutten.

Han fikk til svar: ”Guttene sliper i dag bajonettene!”. Det var litt av et sjokk husket Olav, men heldigvis ble det jo ikke bruk for de skarpslipte våpnene.

Olav Granheim bygde i 1925 Nørdre Granheim, en forretningsgård med butikk og sykkel/bilverksted. En stund hadde han også trykkeri. Hit ble telefonsentral og postkontor flyttet i 1944.

Målfrid (Gran) Nordby

Målfrid (Gran) Nordby satt på sentralen for sin bestefar Martin Hagene fra 1944 til 1948. Hun var 14 år da hun begynte.

Sentralen var da i Nørdre Granheimbygningen. Det var ett sentralbord med 50 nummer, og nesten alle var i bruk da Målfrid var der.

Hun hadde direktelinje til Hønefoss, Hedalen, Bagn og jeg tror også Fagernes. Til Strømskroken gikk det én telefonledning, og den hadde 5 apparater.

Det var 4a Hønern et ring, 4b N. Strømmen to ring, 4c Søre Strømmen tre ring, 4d Strømsmoen fire ring og 4e Sigurd Granheim fem ring.

Onkel Sigurd

Hun husker at onkel Sigurd, som var en aktiv mann, ofte var meget irritert på alt kjerringsnakket i telefonen, for den var stadig opptatt og han kom ikke ut.

Sigurd knyttet seg til sentralen på Nes en periode. Da unngikk han den dårlige og opptatte linja, og han kunne snakke for lokaltakst med alle forbindelsene han hadde på Nes og i Ådalen, og skulle han snakke med folk i Begnadalen tok han gjerne turen hjem til Granheim og brukte telefonen der.

På linja til Strømskroken ble det satt på vendere som koblet ut de andre numrene lenger ut.

Krigen

Målfrid kan huske at tyskerne tok ei av de to linjene de hadde til Bagn og Nes, koblet de sammen slik at de fikk eget telefonsamband.

Dette gjorde det vanskelig for telefondamene, men de ble utrolig flinke til å finne ledige linjer, men det kunne bli lange omveier for samtalen. For eksempel kunne de gå om Bagn – Dokka – Oslo hvis Nes-linja var opptatt.

Ellers visste de lite om hva som foregikk rundt om det siste krigsåret hun satt på sentralen. Folk snakket ikke om det i telefonen.

Men én episode husker hun som det var i går. Det var den natta studentene ble tatt i Oslo. Da dundret tyskerne på døra, braste inn og overtok sentralen den natta.

Målfrid husker hvor redde alle var, for de hadde radio i huset, men tyskerne oppdaget heldigvis ikke den. Dagen etter ble den gjemt i skogen.

En annen episode hun husker, var en gang ei venninne og hun hadde syklet en tur til Hougsrudbrua. Det begynte å bli mørkt. Der så de lys fra en bil på brua og tyske soldater rundt den.

De ble fryktelig redde, bråsnudde og syklet opp til Granheim igjen. Der gikk de inn til 3 gutter som bodde i Steinsetstua ved Mølla. Disse guttene arbeidet på Tollefsrud.

Da jentene fortalte hva de hadde sett, var de plutselig alene i stua. Guttene var hjemmefrontkarer forsto de da.

Fredsdagen ble alt stille på sentralen. Det var en uvirkelig stemning. Målfrid ble veldig redd, fikk antakelig en reaksjon etter lang tids spenning.

Hun gikk rett og slett fra arbeidet og hjem til Gran. Det ble ringt etter henne, for hun måtte da passe jobben sin, men da hadde faren hennes sagt at hun skulle være hjemme, hun var bare 14 år.

Telegram og regninger

Målfrid skrev mange telegrammer. Av en eller annen grunn ble også telegrammer til Hedalen skrevet i Begnadalen. Da tok hun imot ordlyden, kladdet den først og skrev den deretter pent inn på festtelegrammet.

Hun bodde på Gran, og om kvelden var det å ta med seg telegrammene over til Hedalen og få de levert dit de skulle. ”Jeg har vært i mange brølløp” sa Målfrid. Hvis det passet slik ble telegrammene også sendt med andre. I Begnadalen kom folk til sentralen og hentet telegrammene selv som regel.

På sentralbordet hadde de tre klokker som ble satt i gang når en rikssamtale begynte. Lokalsamtale var gratis, det lå i abonnementet.

Klokka sa pling hvert 3. minutt. Da måtte hun bryte inn i samtalen og si en periode, to perioder og så videre.

Når samtalen var slutt, måtte hun skrive opp antall perioder og hvor det var ringt på en liten lapp. Disse lappene ble stiftet sammen og sendt med regningene til abonnentene.

Mange betalte for seint. Men bestefaren måtte betale videre til Fagernes. Målfrid veit at han la ut for mange, og at det var tvilsomt om han fikk alt inn igjen.

Nattevakt og opplysningstjeneste

Målfrid hadde nattevakt. Da sov hun på en divan. Det var en del ringing om natta, kan hun huske. Det hendte det var nødvendig, men hun var mye sosialarbeider og sjelesørger for de som var ensomme og satt alene.

Opplysningstjeneste drev de også. Men om postbilen hadde kjørt fra Sørum, kunne de som regel ikke svare på.

En gang Målfrid var i et hjem hadde hun hørt følgende: ”Ring til sentralen og hør hvor mye klokka er”. ”Jammen tidssignalet gikk jo akkurat”. ”Hjelper ikke, stoler mer på sentralen”.

Når Målfrid var på butikken, kjente hun igjen stemmene og kunne dermed vite navnene på personer hun aldri hadde sett før.

Tordenvær

På veggen på sentralen der alle trådene kom inn, var det mange sikringer, en for hver tråd/linje. I tordenvær spraka det fælt fra disse, og det kunne bli en del reparasjoner.

En skulle ikke snakke i telefonen når det var tordenvær, for det kunne smelle noe fryktelig i øret. Folket på Granheim var så redde i tordenvær at de satt under trappa, husker Målfrid.

Tordenvær gjorde de største ødeleggelsene. Vind og snø tålte trådene ganske godt, og det ”sang” i tråda ved værforandring.

Men var det vindfall over linja, måtte det repareres straks. Reparatøren kom fra Fagernes. Han lå over i Begnadalen i flere dager når det var nødvendig.

Men så fikk han beskjed om å reise hjem hver kveld. Målfrid husker han var sint på den idiotiske bestemmelsen.

Målfrid sluttet på telefonsentralen i 1948.

Sentralborddamene

Andre som arbeidet ved sentralen foruten Målfrid, var Olga Haugen, Dorthea Granheim (Smedby), Ottar Granheim, Ingfrida Granheim (Piltingsrud), Ingrid O. Granheim, Ingeborg Granheim, Inger Gran (Fossholt), Valborg Hønern og Aslaug Sørum.

Den 3. april 1965 hadde Aslaug Sørum vakt på sentralen. Da fikk hun telefon om at det brant på det nystartede Begna Bruk.

Aslaug visste hva hun skulle gjøre, kalte inn hele brannmannskapet, og flere til, slik at de kom raskt på brannstedet. Dette var ingen plikt telefondamene hadde, men de tok det som en selvfølge. For dette fikk Aslaug en påskjønnelse og stor takk fra Begna Bruk.

Nummerforandring

I 1970 ble telefonsentralen nedlagt og telefondamene oppsagt. Sentralen ble automatisert med nummerserie på 610-699. Foran de gamle numrene ble det satt på et 6-tall.

En kunne nå ringe direkte innen bygda, men måtte ringe til sentralen på Bagn for å få rikstelefonsamtaler.

Ved automatiseringa ble det satt opp en koblingssentral ved Skoglund, nær den gamle sentralen. I 1978 ble denne sentralen utvidet med 50 nummer.

I desember 1980 fikk begnadølene nye telefonnumre igjen. Hvert sentralområde fikk da et tusennummer. Begnadalen fikk 48 foran det gamle nummeret.

Denne omleggingen fikk folk til å skrive leserinnlegg i avisen. En leser var misfornøyd med at en ikke hadde fått tilsendt noe liste over numrene og måtte ringe sentralen på Bagn for å få dem. Da var vel vitsen med automatiseringen borte?

Og de på sentralen ble selvsagt mer og mer irritert for hver gang en ringte. Skulle en ringe til Hedalen, måtte en virkelig ha god tid og helst en kaffekopp ved siden av seg.

Først måtte en ringe til Bagn, og det kunne ta sin tid, og når en endelig ble satt over til sentralen i Hedalen, var den ofte opptatt, men pengene rant inn i Televerkets kasse, for telleskrittene løp.

Det var også irritasjon over dårlige linjer og mye skurring i telefonen. Dessuten kunne en ofte høre andre samtaler også.

I 1982, da hele kommunen ble automatisert, ble koblingssentralen ved Skoglund lagt ned, og Begna Automatsentral og Garthus Automatsentral tatt i bruk.