Telegraf og telefon i Sør-Aurdal – del 1

Denne teksten er skrevet av Anette Hougsrud, og den ble publisert i «Sagn og Soge» i 2012. Hedalen.no har fått tillatelse av forfatteren til å gjengi teksten. Vi har delt den opp i sju deler og publiserer to deler hver uke i tiden som kommer. Hedalen.no takker Anette for at vi får anledning til å publisere dette arbeidet!

Telegrafverket ble opprettet i 1855

Telegraf og telefon var oppfinnelser som skulle komme til å gjøre sending av informasjon både raskt og lett. Telegrafen kom til Norge i 1855, og da ble det statlige Telegrafverket opprettet.

Selskapet skulle knytte landet sammen med telegraflinjer. Ved bruk av morsealfabetet ble elektriske impulser sendt gjennom en tråd fra et sted til et annet.

Telegrafstasjon på Tonsåsen

Telegrafverket bygde telegraflinje mellom Kristiania og Bergen i 1858. Den gikk over Land og til Frydenlund i Aurdal. Den berørte således ikke Sør-Aurdal direkte, men Sør-Aurdal ble tilknyttet denne linja via telegrafstasjonen på Tonsåsen Sanatorium, og den ble åpnet 1. juni 1882.

Denne stasjonen betjente både Etnedal og Sør-Aurdal og var åpen i juni, juli og august i 1883. Folk fra Sør-Aurdal måtte da opp til Tonsåsen for å sende et telegram, så mye brukt ble den sikkert ikke. Da var det nok foreløpig enklere å bruke posten, selv om det tok lang tid før mottakeren fikk brevet.

Telefonlinje i 1880

I 1880 bygde Telegrafverket den første telefonlinja i Norge, og den gikk mellom Kristiania og Drammen. En hadde nå fått en oppfinnelse som gjorde de elektriske signalene om til tale, slik at en kunne snakke med en person som befant seg et annet sted.

Til Sør-Aurdal i 1892

Den første telefonlinja gjennom Sør-Aurdal ble bygd i 1892 og gikk fra Kristiania, til Granum på Nes i Ådal, gjennom Begnadalen, opp til Bagn og videre til Aurdal og Bergen.

Ikke til å begripe

Telefonen var en veldig fremmed oppfinnelse, og folk hadde forskjellige forestillinger om dette nye. Det var helt ubegripelig at en kunne stå i Kristiania og tale med en på Lærdalsøra.

Noen mente at det måtte være et hull i tråden, og at det ble skutt eller blåst bokstaver gjennom det. Men dette ble bestemt motsagt av en som hadde sett en telefontråd.

En annen foreslo at det var vår Herre som hadde skapt en så lang hund at halen sto i Kristiania og hodet på Lærdalsøra. Når en så dro i halen i Kristiania, ville den hyle på Lærdalsøra.

Men alle var nok enige i at en så lang hund fantes ikke. Nei, det var ikke til å begripe, men en ting var sikkert, at dette måtte være djevelens kunster.

Trådene ble hengt opp i stolper, og en samtale krevde én tråd. En brukte de samme stolpene som telegraflinjene, så slik sett var en allerede godt i gang med utbyggingen av telefonnettet.

Enerett på rikstelefonnettet

Telegrafverket var avhengig av bevilgninger fra Stortinget for å bygge ut linjenettet, og fra 1896 hadde Telegrafverket enerett til utbygging av rikstelefonnettet.

Motivet var at hele Norge skulle dekkes og alle innbyggerne skulle få mulighet for telefon, uavhengig av hvor de bodde. Men som med de fleste nyvinninger hadde ikke politikerne helt forståelsen av de mulighetene som lå i et landsdekkende nett av telefon og telegraf. Så utbyggingen gikk sakte.

Private utbyggingsselskaper

Derfor dukket det opp private utbyggingsselskaper landet over. De bygde telefonsentraler med lokalt linjenett.

De måtte ha konsesjon av kommunen og kunne bare drive innen kommunegrensene. Men de fikk knytte seg til telegrafverkets rikstelefonnett når en samtale skulle ut av telefonsentralens eget nett.

I Sør-Aurdal etablerte det private selskapet Drammens Oplands Telefonanlæg to sentraler, én i Begnadalen og én på Bagn. Disse åpnet i 1893, og knyttet seg til rikstelefonlinja gjennom dalen som var ferdig året før.