En julemeditasjon om håpet
Noen tanker med utgangspunkt i et flere tusen års gammelt vers fra Salme 39, vers 8: «Men nå, Herre, hva skal jeg vente på? Bare til deg står mitt håp.»
Det er så mange sterke bilder fra TV-skjermen som har preget dagene våre siden Ukraina ble invadert. Barn med redde øyne, barn på flukt fra artilleri og bombekastere, gamle mennesker drevet bort fra all trygghet.
Selv har jeg brukt av min tid som pensjonist nettopp i Kyiv, i Ukraina, og i Kirgisistan, som frivillig i Det norske Bibelselskap.
Ukrainske venner som jeg har arbeidet sammen med for å utdanne prester til flere kirker, både den lutherske, baptistkirken, pinsevenner og ortodokse, har stått på siden krigen startet med å hjelpe barn og gamle i sikkerhet i bomberommet til det teologiske fakultetet i Kyiv. Og de vil ikke flykte. Som Anatoliy, god venn som arbeider i Bibelselskapet, sa:
«Hvem skal bære håpet om vi drar?»
I en av våre nye salmer, hentet fra Latin-Amerika, handler refrenget om å håpe:
«Så kan vi holde ut i vonde tider
Så vet vi Gud er nær selv når vi lider
Så kan vårt brutte håp som solen stige
Gud er hos oss»
Hvordan kan vi holde ut i vonde tider?
Salmedikteren gir oss svaret allerede i første vers:
«Fordi han kom og var som morgenrøden
og brøt Guds taushet og vår angst for døden.»
Det er derfor vi kan holde ut i vonde tider, fordi Jesus Kristus kom til vår verden med lys og håp. Den argentinske salmedikteren har lært av den brasilianske biskop Dom Helder Camara, som fikk Folkets Fredspris i Oslo i 1974, at «jo mørkere natten er, desto lysere soloppgangen».
Erkebiskop Camara kalte en av de mest kjente bøkene sine for «Tusen grunner til å leve». Jeg tror han ville lest nettopp denne setningen for folk i Ukraina i dag: Jo mørkere natten er, desto lysere soloppgangen.
Hver gang jeg skulle preke i Stavanger Domkirke og åpnet døren til trappen opp til prekestolen, så jeg de to ordene som alle prester i Domkirken har sett siden prekestolen ble bygget i 1658. Skrevet med store bokstaver på latin: FIDES og CARITAS.
Oversatt: TRO og KJÆRLIGHETSGJERNINGER, eller tro og barmhjertighet.
Ordene minnet meg hver gang om det som er gudstjenestens retning:
Fra gudstjenesten ut i tjenesten. Fra liturgi og salmesang, tilbedelse og feiring ut til hverdagens kjærlighetsgjerninger, til den praktiske omsorg for alle som faller utenfor fellesskapet, eller som har mistet håpet.
Eller, som Martin Luther sa det på sin enkle måte:
Hvis enhver tjente sin neste, så var hele verden full av gudstjeneste. Pave Frans har skrevet en liten bok som rett og slett heter «Guds navn er barmhjertighet.»
Der sier han: «For meg representerer barmhjertighet det viktigste i budskapet til Jesus. Misericordia, barmhjertighet betyr: å kunne åpne hjertet sitt for den som lider.»
Det har vi sett, i Ukrainas naboland: Det er mange som åpner hjertene sine for dem som lider. Folk stiller opp, i Polen, Romania og også her hos oss.
I 2015 hadde jeg gleden av å vigsle Ålgård kirke. Der ble Ola Bremnes bedt om å skrive en salme til innvielsen. Ragnar Bjerkreim laget melodien.
Vi søker og ser etter veier å vandre
Vi drømmer og ber om et hus for hverandre
der døren er høy og porten er vid
og husfaren sier kom hit, kom hit
Vi vil oss et bygg med hjerte og hode
som huser det sanne, det glade og gode
– men også gir plass og lar lysene brenne
for dem som det vonde og onde får kjenne
Vi kommer som spurv og svale til redet
med ti tusen sanger om sorg og om glede
og mottar velsignelsen inn under hud
forbundet med livet, forbundet med Gud.
Ålgård nye kirke brukte Tor Lindrupsen som kirkekunstner, og han valgte som motiv Kristus med de åpne armer. Vi kan se for oss faren som ventet med åpne armer og favnet den bortkomne sønn.
Kirkebyggene ønsket at kirken skulle være et hus som rommer det sanne, det glade og det gode. Men samtidig et hus som skulle gi plass og la lysene brenne for dem som fikk kjenne på utenforskap, skam, fortvilelse, sorg. Et lys for håpet.
Det var en venn jeg fikk i tiden i Stavanger bispedømme, Jæren-dikteren Helge Torvund, som mailet meg et vers en tidlig morgen og spurte: «Erling, tror du dette er en salme?» Han spurte nok fordi han ikke hadde skrevet salmer tidligere. Jeg brukte ikke lang tid på svaret, som var ganske enkelt : «Dét er det!»
Noen timer senere kom det tre vers til, med overskriften GUDS KJÆRLEIK KVILER OVER DEG.
Jeg synes Helge Torvunds aller første salme kan tas med som en god julehilsen og håpshilsen i en mørketid.
”Guds kjærleik kviler over deg.
Ei kappe av omsorg og lys.
Legg du henne over skuldrene
varmar ho sjela som frys
Guds kjærleik kviler over deg.
Ord frå ei usynleg røyst.
I ytste uro kom ord til jord
og vart ei mektig trøyst.
Guds kjærleik kviler over deg.
Om du tviler eller trur.
Guds kjærleik kviler over deg,
kvar du vandrar eller bur.
Orda stilner vår uro til fred.
Og varmar ei sjel som frys.
Guds kjærleik kviler over deg.
Ei kappe av omsorg og lys.»