Preken i Hedalen stavkirke 17. mai

I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen.

Vi er hjemme hos Elisabet, som var en slektning av jomfru Maria. Det var like etter at Maria hadde fått vite av engelen Gabriel at hun skulle føde Jesus, og nå var hun på besøk hos slektningen sin.

Maria fortalte hva engelen hadde sagt, og Elisabet trodde på det Maria fortalte. Hun forsto hva for noe stort som nå var i ferd med å skje, og det sa hun til Maria. Da sang Maria en jubelsang.

Det er en sang om hvordan Gud er. Og vi pleier å kalle den for Marias lovsang. Teksten vår er et stykke av den sangen, og det lyder slik:

(Luk 1,50-53)
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham.

Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.

Han støtte herskere ned fra tronen
og løftet opp de lave.

Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.

Denne prekenen starter med en tegning. Den er laget av Rolf Nordin, som var avistegner i Stavanger Aftenblad. Han døde for to år siden, over 90 år gammel. Men for mange år siden tok han på seg å lage tegninger til de bibeltekstene vi bruker i kirken. Og jeg brukte ofte tegningene hans når jeg skulle lage søndagsark til gudstjenesten.

Første gang jeg så den tegningen som dere ser her, måtte jeg blunke med øynene flere ganger før jeg skjønte hva som var meningen.
En gammel mann med stokk, og en liten baby slik som en baby ser ut i mors mage før han blir født.

Rolf Nordin, vil minne oss om noe i det bibelordet vi har i dag. Og da jeg hadde blunket med øynene noen ganger, hørte jeg hva tegningen fortalte:
Fra slekt til slekt varer Guds miskunn.

Og så tror jeg Rolf tenkte: Dette passer godt på 17. mai. Det passer godt på Norge. De som levde før og de som kommer etter.

Den gamle mannen har en gang vært et lite barn, og hele veien har Guds miskunn fulgt ham. Det lille barnet blir kanskje en gammel mann, og han skal få lov å beholde Guds miskunn hele tiden. Det lille barnet har bak seg en slekt som har sørget for at han er blitt til, og som han får lov å overta Guds miskunn ifra.
Den gamle mannen kan ha en slekt etter seg, som han skal bringe Guds miskunn videre til.

Det lille barnet er avhengig av at de som levde før ham eller henne tok vare på Guds miskunn, så de kunne gi den videre til barna.

Den gamle mannen er viktig for dem som kommer etter ham, for hvis han ikke forteller om Guds miskunn, får de ikke høre om den.

Fra slekt til slekt varer Guds miskunn.

Men når Guds miskunn varer fra slekt til slekt, da må Guds miskunn være noe viktig. Hvis dere ser godt etter, så kan dere se at Rolf har tegnet Guds miskunn på tegningen sin. Han har tegnet Jesu kors der.

I dag er det mange som henger et kors om halsen uten å tenke over at det har noen betydning i det hele tatt. Men når Rolf har tegnet et kors inn i tegningen sin, da vil han at vi skal tenke på Jesus.

Guds miskunn, det er at han sendte Jesus til oss.
Guds miskunn, det er det Jesus gjorde for oss da han hang på korset. Da åpnet han sitt rike for oss.

Det må vi aldri glemme. Vi som har barn og barnebarn må fortelle det til dem. Og de som har foreldre og besteforeldre, skal si til dem: Fortell oss om Jesus. Fortell om Guds miskunn som varer fra slekt til slekt.

Sigmund Nakkim, som var prest i Hedalen for 40 år siden, han sa en gang: Det er veldig enkelt å få avkristnet Norge. Det skjer når vi slutter å fortelle våre barn evangeliet om Jesus.

«Fra slekt til slekt varer hans miskunn
over dem som frykter ham», hører vi i bibelordet.

Da må vi snakke om kva det betyr å frykte Gud. Gud vil jo ikke at vi skal være redde for ham. Tvert imot.

Men nettopp derfor finnes det noe vi må være redde for. Vi må være redde for å komme bort fra Gud. De gamle kalte det gudsfrykt. Det betyr at du er redd for å komme på kant med Gud, redd for å gjøre Gud imot. Gudsfrykt er at du er redd for å miste det Jesus gjorde da han kom med Guds miskunn til oss og ga oss tilgivelse for at vi ofte gjør Gud imot likevel.

Mange i Valdres har bedt en gammel kveldsbønn som lyder slik:
”Gud, bøye mitt unge hjerte til sann gudsfrykt å lære.”

Det er ikke en bønn om å bli redd for Gud, men det er en bønn om å være redd for å miste Guds miskunn.

Gud gir sin miskunn til dem som er redd for å miste den.

Den som ikke bryr seg om Guds miskunn, han kan ikke Gud få gitt sin miskunn til.

Vi må minne hverandre om at hvert eneste menneske i dette land, og i alle land, trenger at Gud gir oss sin miskunn. Alle trenger at det Jesus gav oss på korset kommer til hver eneste en.

Det er så viktig, at det vi må være aller mest redd for, det er å miste Jesus. Derfor sier bibelordet:
Fra slekt til slekt varer Guds miskunn
for dem som frykter ham.

Se på bildet. La det fortelle om hvor viktige vi er for hverandre. Vi må vise hverandre Guds miskunn. Den lille jente-babyen eller gutte-babyen trenger at noen forteller dem om Jesus. Slik noen en gang fortalte den gamle mannen om Jesus. Og den gamle mannen, han har noen han må fortelle om Jesus til.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.