Verdien av privat næringsliv – vår velferdYTRING 

Industrien og de private bedriftene i Innlandet vet bedre enn noen at et sterkt privat næringsliv er en forutsetning for å kunne finansiere velferdssamfunnet vårt.

Forståelsen for dette blir svakere og svakere til lengre ut på venstresiden man kommer. Men at Arbeidarpartiet, som en gang hadde «skape og dele» som slagord, skulle glemme det, er nesten ikke til å tro. Nå er det nemlig mye som tyder på at regjeringen ikke forstår at verdier må skapes før de kan deles.

Grunnlaget for at det offentlige kan tilby gode velferdstjenester er at landet vårt er fullt av mennesker som har ideer, engasjement og vilje til å ta risiko, starte og drive bedrift. De bidrar med arbeidsplasser og skatteinntekter som gjør at vi kan tilby velferdstjenester – enten det er snakk om rask og sikker helsehjelp, utdanning for alle med høy kvalitet, eller andre viktige tjenester som politi, forsvar og infrastruktur.

Nettopp fordi næringslivet alltid har vært en viktig del av den norske modellen, har Norge med skiftende regjeringer ført en forutsigbar skatte- og næringspolitikk.

Skattene våre har aldri vært lavest, men de har relativt sett vært stabile for næringslivet. På den måten har bedriftene akseptert et høyere skattenivå, og politikerne har fått mer skattepenger å fordele til gode formål.

I høst endret det seg. Regjeringen gikk bort fra det som var forutsigbart og stabilt, da den brått og uventet økte skattene for norske bedrifter og jobbskapere med mange milliarder kroner. Dette har særlig rammet industrien i Innlandet hardt.

Industrien i Innlandet har ingen naturgitte fortrinn, de lykkes fordi de jobber smartere, leverer produkter av høy kvalitet, har den høyeste kompetansen innenfor sine felt og er til å stole på.

I motsetning til det offentlige har næringslivet i Innlandet fått en ekstra økning i arbeidsgiveravgiften, som samlet sett utgjør over 150 millioner kroner.

Regjeringens handlemåte står i sterkt kontrast til det som har vært en god norsk tradisjon, nemlig grundig utredede og godt diskuterte skattereformer som har utvidet skattegrunnlaget og gitt større skatteinntekter – samtidig som det ikke har redusert næringslivets aktivitet eller investeringsevne. Der det har vært fornuftig har det også blitt gitt skattelette.

Vi lever i en urolig tid, og det er derfor ekstra viktig at politikken er stabil og forutsigbar. Når bedriftene samtidig forteller om den svakeste framtidstroen siden finanskrisen, må politikken bidra med optimisme og tro på framtiden – ikke kaste bedriftene ut i usikkerhet som gjør at nye investeringer ikke ser dagens lys.

Nå, etter å ha påført næringslivet vesentlige ulemper i konkurranse med andre land og på den måten satt arbeidsplasser i fare, sier regjeringen at næringslivet fortjener respekt. Men har de respekt når de skal «ta de rike» og kaller jobbskaperne for «profitører», «kakser» og «baroner»?

Og hvor er respekten for næringslivet når stabile og forutsigbare rammer for næringslivet blir ofret for å finansiere egne valgløfter som tar samfunnet bakover i stedet for framover?

Respekt for næringslivet vil det derimot være å tenke annerledes, både om skatteforslagene de har kommet  med, og måten det har blitt gjort på.

For å prøve å bøte på den rekordlave tilliten regjeringen har hos næringslivet, må den nå åpne for en reell dialog med næringer som er klare for å bidra mer til fellesskapet gjennom skatteseddelen, legge bort prestisje når et forslag viser seg å ha store negative og uheldige sider, og vise at den virkelig mener alvor når det blir invitert til brede forlik.