Den lille store forskjellen på en halv gradYTRING 

I disse dager går startskuddet for nok et klimatoppmøte. Den store dramatikken ligger i den tilsynelatende lille forskjellen på 1,5 og 2 grader.

Som verdensborgere holder vi på å varme opp kloden med to og en halv grader. Det vil få fatale konsekvenser. Nå er håpet at dette klimatoppmøtet skal senke den forventede temperaturstigningen til godt under to grader, men å tilstrebe en og en halv grad.

«Er det så stor forskjell da?», tenker du kanskje nå. «En halv grad, fra eller til?» Svaret på det er ja. Med blokkbokstaver og ti utropstegn.

Det er ille nok å varme opp med halvannen grad. Og naturlig nok verre til to grader. Etter Parisavtalens enighet har vi lært mer om forskjellen på ille og verre:

Det er ille at Arktis blir helt isfri kun én gang hvert hundrede år. Men verre når det snakk om hvert tiende år. Forskjellen på ille og verre er ti centimeter lavere havnivåstigning og dermed også ti millioner færre mennesker utsatt for risiko fra havnivåstigning.

Med halvannen graders oppvarming kan vi begrense den mest ekstreme varmen, mens slike tilfeller vil skje dobbelt så ofte om den globale temperaturen stiger til to grader. Opptil femti prosent færre mennesker vil oppleve vannmangel med halvannengrad enn to.

Korallrevene vil forsvinne helt dersom vi varmer opp jorda til to grader, mens de fremdeles vil eksistere til en viss grad med halvannen graders oppvarming.

Da har vi ikke begynt å snakke om terskelverdier og vippepunkter ennå. Men la oss ikke grave oss ned i elendet riktig ennå. Det er fremdeles mulig å gjøre mer.

Norge tar sin del av ansvaret og reiser med et ferskt og forhøyet mål i kofferten til Sharm el Sheikh. Med det forplikter Norge seg til å kutte minst 55 prosent av utslippene innen 2030, sammenlignet med 1990-nivået. Det er et ambisiøst, men realistisk mål. Vi samarbeider med EU om å oppfylle det og kan derfor finne de beste klimaløsningene sammen.

I tillegg har regjeringen en egen nasjonal ambisjon som kommer på toppen av de internasjonale forpliktelsene, nemlig å kutte norske utslipp med 55 prosent i 2030. Det er svært ambisiøst. Men det er lurt å være ambisiøs, så vi kan være fremst i klimaskoa framover. Vi må forhindre at Norge blir hengende etter når andre land omstiller seg i rekordfart.

Kritikere, herunder Frp, mener det er bortkastet at rike Norge skal kutte utslipp. Hvorfor ikke bare stille krav til «verstingene» om å kutte sine utslipp i stedet? Da siktes det som oftest til Kina, India, Brasil og andre store land med en lang vei å gå på å kutte utslipp.

Vi kan sammenligne de internasjonale klimaforhandlingene med en storstilt dugnad. Forestill deg det hele som om det var dugnaden i borettslaget eller korpset ditt. Personen som aldri bidrar med noe retter pekefingeren på andre og sier «Skjerp deg! Jobb hardere!». Reaksjonen er i beste fall himling med øynene, mer trolig irritasjon. Ingen bryr seg om hva unnasluntrere sier.

Skal Norge bli lyttet til i de internasjonale forhandlingene må vi bidra selv. Ved å oppdatere vårt mål ønsker vi å sende et tydelig signal. Det skaper en positiv stå-på-vilje når flere forhøyer sine mål.

Det er viktig å stadig strekke seg lenger. Etter hvert som teknologien utvikler seg utvides også mulighetsrommet for utslippskutt. Slik kan vi jobbe oss nedover mot halvannengrader. Hver desimal teller. Om vi så lander på 1,6 eller 1,7 er også dét langt bedre enn 2!

Det er ikke gjort i ett jafs å kutte all verdens utslipp. Til det er oppgaven for formidabel. Det samme kan sies om å spise en elefant. Hvordan angripe det hele? Jo, en bit av gangen. Et klimatoppmøte av gangen.