Tjærebrenning 2

Tilvirking av tjære var vanlig i alle skogdistrikter fram til ca. 1940. Etter dette tok industriell produksjon av tjære mer og mer over.

Men industrielt produsert tjære har helt andre egenskaper enn den tjære som ble framstillt i tjæremiler. Enkelte steder hadde de også bygget tjære brenningsovner, slik som på ovnen til Valdres Museum, fra Nordåk-Dokken.

• Her kan du lese det første oppslaget om tjærebrenning.

Tjærebrenning i Målselv

I Målselvdalen pågikk det milebrenning også etter 2. verdenskrig, men så stilnet det at en periode. På 60-70-tallet ble det gjenopptatt, og det jevnlig produksjon fra Øverbygd i flere år i regi av Otto Nesvik.

Denne prosessen jeg skriver om her, stammer fra en «oppskrift» til Andreas Eldnes, nabo av Otto Nesvik.

På 20-tallet ble det produsert 1000 tønner årlig fra Målselv.

Rotvirke

Det ble ofte brukt rotsystemer der hvor stubbene var råtna bort etter vindfall. Det ble regnet at 2 mann kunne rive røtter til 9-10 tønner tjære på 8-10 dager. Ei tønne var 97 liter, så her måtte det være snakk om 7-800 liter og ca. 15 kubikkmeter rotvirke.

Rotvirket må kappes opp i ca. 60 cm lengder slik at en får bort mest mulig krok på virket, det gjør at det kan stables tett, dess tettere stablet, dess mer får du i mila. Kløyvinga (Lomopinga) ble ofte gjort om vinteren, da frossent virke var lettere å kløyve opp. Virket ble stablet i høyfavn eller lågfavn, og med stokker under, slik at ikke fuktighet ble trukket opp i trevirket. God gjennomlufting gir god tørk, og toppen ble dekket med never eller tjærepapp mot regn.

Mila

På vårparten starten «Spikinga» – vedskiene ble delt opp i tynne spik, som småved. To mann klarte kanskje ei halv favn på dagen. Når telen var gått, starta arbeidet med å ordne mila, (kjellen), og det ble laga tønner til å samle tjæra i.

«Kjelen» starta med en ny stokk, uthula stamme som ble lagt i bunnen for at tjæra skulle renne ut, 2,5 til 3 meters lengde, diameter 20,25 cm. Stokken hadde spor for en lukkemekanisme med en tapp i ytre enden. I ytterkant av stokken gikk renna (som et slangt trau med et hull i bunnen i en ende) på 1,5 til 2 meter, som stakk ut, og under enden, ble tønna plassert til fylling. Stokken ble bare åpna jevnlig for å tappe ut tjæra.

Gropa ble kledd med staur, og deretter torv, og over dette flere lag med never for å gjøre botnen tett, Tjæra skulle bare renne en vei, mot midten og ned i stokken. Neveren ble holdt på plass av langved (uten kvister som kan ødelegge never).

Deretter var det tjæreveden sin tur. Den ble lagt i ringer med start i midten, og når kjella var forma som ei gryte, så ble de siste skiene plassert stående i sentrum, «Kjuka» ofte med en radius på 1 meter, (som et pinnsvin). Neste ring kom utenpå, enten en eller to ringer, alt etter størrelse på mila.

Veden stables så nøyaktig som mulig. I sentrum settes en bjørkestokk, som trekkes med oppover, den skal ha et hull i midten, for å kunne kontrollere brenningen i mila. Ringene reises mer og mer på slutten, slik at det blir en avrunda topp på den ferdige mila.

Når stablinga er ferdig, skal mila tekkes med torv, med lyngen innover. Lange torvremser (3 meter x 0,5 meter) tekker over veden, men ikke over de nedre 30 cm, der skal det tennes før at det tildekkes. Torv legges med overlapping. Lyngtorv er det beste, og helst uten sand. Det går 50–60 tekkingstorv til ei mile på 5–6 favner virke. 80-90 m². En må alltid ha en del i reserve for å tette lekkasjer i torvelaget underveis.

Mila tennes i foten, ved å legge flis og never rundt hele milefoten, og når det er god fyr i vedendene, dekkes det med torv. Varmen sprer seg oppover langs ytterkantene og lager et glolag ytterst. Heten blir så stor at den presser tjæra ut av veden. Etter ca. 3 timer vil den første tjæra vise seg, – ei stor mile på 20-25 tømmer, kan ta 4-5 timer.

Mila må røktes jevnt, ved å løfte litt på torv og få bedre varme noen steder. Søkker torva for mye et sted, legg på mer torv, og etter et døgn er det mulig en må ta bort litt torv og fjerne tjukke askelag for så å dekke med torv igjen.

Dette gjøres så lenge det kommer tjære fra mila. Når det slutter å renne, raker en aske og kol vekk fra midten for å berge stokken og renna, og en kan og kjøle kolet med vann eller sand. Kolet er fint til å bruke til smie kull.

Oppfølging

Jeg har tatt kontakt med Fortidsminneforeningens «Tjæreekspert» Lars Erik Haugen, og vil følge opp dette videre fremover. Det hadde vært et veldig flott tiltak å få satt i gang tjæreutvinning i Hedalen og Sør-Aurdal for å få brukt mye at det som ble skadet under uværet siste vinter.