Stormfellinga og berging av materielle verdier og livskvalitetYTRING 

En betraktning fra sidelinja.

Aldri før har det vært så stor aktivitet i skogene i Hedalen som denne vinteren.  Årsaken kjenner alle, men det er berget verdier for millioner av kroner. Involverte parter, så som planleggere, skogeierforeninger, entreprenører og ansatte i transportselskaper har gjort en formidabel innsats. Og selv Vår Herre har i ettertid angret seg litt, ved å la oss ha tidenes beste vinter for avvirkning i skogen, med lite snø og passe med frost.

Mye av avvirkingsarbeidet har vært samordnet og skjedd i regi av skogeierforeningene. Strategien har vært klar: «Å redde så mye verdier som mulig, før tømmeret tørker, furua blir blå, eller at grana blir utsatt for insektangrep. 

Å berge så mye verdier som mulig medfører at voksen skog, dvs. hogstklasse 4 og 5, blir prioritert. Hogstklasse 2 og 3, dvs. ungskog med små dimensjoner, må vente.  Dette kan føre til at gammel og skrinn skog på dårligere boniteter blir avvirket, mens tilsvarende trestørrelser i hogstklasse 3, og som befinner seg på gode boniteter, kan risikere å bli ødelagt.

Strategien har som formål at mange skogeiere skulle få reddet noe, til forskjell fra at noen få skulle redde alt. Slik sett må strategien applauderes, idet den må oppfattes som utjevnende og solidarisk.

Paradokset er at de som kun hadde gammel og hogstmoden skog kommer bedre ut av skadetilfellet, enn de som har drevet skogen planmessig, og dermed har skog i alle vekstklasser.  Tilfeldighetenes spill slår inn her som i så mange andre livssituasjoner.

Tømmer som er lettest tilgjengelig reddes først. Tømmer som ligger langt utenfor allfarveg, må vente. Tømmer som ligger i vanskelig terreng, eller der hvor avvirkningsprisen overstiger verdien av tømmeret, blir antakeligvis for en stor del liggende til det råtner.

Lov og forskrift, som har til hensikt å regulere skogbruket, legger for så vidt opp til dette, ettersom foryngelsesplikten bare gjelder der hvor det har vært hogst. Blir det ikke avvirket, kan neppe lovverket påby foryngelse. (Naturen sørger imidlertid selv for foryngelse når gammelt virke er råtnet og lys og vann gir levevilkår for nye trær. Men dette tar mange tiår, kanskje hundre.)

Utfordringene er betydelige i ødelagte bestander i hogstklasse 2 og 3. Verdien av trærne, målt opp mot prisen det koster å avvirke, vil svært ofte bli negativ. Dimensjonene er små.  I tillegg er det brekte stammer og trær under minstemålet som ikke er salgsvare. Slike områder kan også regnes med å bli liggende urørt, særlig fordi det da ikke har vært menneskelig aktivitet som kan betraktes som avvirkning, og dermed heller ingen plikt til foryngelse. Skulle man ønske å få disse områdene i produksjon igjen, så må trær kuttes og fraktes bort, for så å markberede og plante på nytt. Dette blir en kostbar affære, og antakeligvis vil man ikke en gang kunne bruke sine egne skogfondsmidler til ryddearbeidet.

Risikoen for pålegg om å foreta opprydding ut fra en skoghygienebetraktning, også i uberørte bestander, særlig dersom små kryp, så som barkbiller og tremark går til angrep. Faren for at angrepet vil flytte seg til frisk skog kan være overhengende.

Barkbiller kan i varmt vær forvandle et sunt grantre til en tørr og barkfri stamme i løpet av en måned.

Skogeieren må økonomisk sett ta stilling til om han eller hun skal foreta seg noe som kan betraktes som hogst. Blir det igangsatt hogst, bærer man i tillegg til risikoen for at drifta går med underskudd, også kostnadene for foryngelse og senere ungskogpleie.

Det sies fra faglig hold at vi kun er halvvegs i oppryddinga. Det er med andre ord, langt igjen.

Hardkjør på folk i hogst- og transportbransjen tærer på, og risikoen er til stede for at det blir vanskeligere å få tak i entreprenører og transportkapasitet etter hvert som tida går. Logistikkutfordringene hos alle aktører er mange. 

Men la oss håpe!

Skjer det motsatte av det ønskelige, så vil utfordringene tårne seg opp. Virke som er tørket, betales med en kubikkmeterpris som gjør at det ikke er regningsvarende å ta det ut. Hensyntar man foryngelsesplikten, planting og ungskogpleie, blir det et underskudd som jeg er redd mange ikke kan bære.  De som hadde skogforsikring, har en bedre forutsetning for å berge ellers ikke lønnsomme områder.

La så de økonomiske betraktningene ligge, og se utfordringene vi risikerer å møte i lys av allmenhetens behov for å ferdes fritt i skog og mark.

Mange av oss har sikkert forsøkt å ta seg fram i områder som har vært utsatt for stormen. I verste fall så kommer du ikke fram, og i beste fall må du gå i krok og sving, krabbe over og krype under, for å nå målet.

Områder som man før fant både blåbær og tyttebær, er utilgjengelige. Stier og tråkk i lier og langs elvebredden er ikke farbare slik de var før. Storfuglen har mistet spillfurua, og andre fuglearter har ikke lenger reirmuligheten i gamle furu- og ospestammer. Frøfurua som i stor grad sørget for at slekta føres videre, er borte.

Det er med andre ord ikke bare skogbrukerens interesse som står på spill.

Mangt kan ikke repareres. Trær som huset hubro, spurveugler, stær og andre sjeldne arter er borte for alltid. Det samme gjelder spillfurua.

Stormens herjinger førte til inngripen  i muligheten til å ferdes i utmarka.. Hele lokalsamfunnet har med andre ord behov for at det ryddes opp, -så langt råd er.

Så langt har storsamfunnet i liten grad vært interessert, til det bor vi for langt unna de store urbanisasjonene. Selv om aktiviteten akkurat nå er på topp for å sikre mest mulig av verdiene, så mangler det en litt mer langsiktig tenkning. Hva skal skje når det verdifulle tømmeret er hentet ut? Hvordan skal verdiene på litt lengre sikt ivaretas, så vel materielle som immaterielle? 

En ting er sikkert, stormen resulterte i en utsikt og frisikt som vi ikke har vært vant med. Riktignok det også på godt og vondt.

Tida læger alle sår sies det.  Sant og visst!  Ikke kjente jeg til stormfellinga i 1934. På den andre sida, vil det gå 90 år til neste gang? Neppe! Klimaendringene kan fort resultere i at vi får hyppigere erfare værgudenes vrede.

Den som lever får se.

Enn så lenge, – ha en god, kald og regnfull sommer! 🙂