Da stormen komYTRING 

Jeg har foreldre boende i Hedalen, innflyttere fra Oslo for 28 år siden. De er veldig aktive og holder Trollhaugen operativ i sin hverdag, med galleri og annen virksomhet som dagen bringer.

Mistet kontakten

Fredag 19. november 2021 kom, og etter en tilsynelatende stille dag fra den kanten, begynte jeg aktivt å sende meldinger og ringe dem uten å få noen form for kontakt.

Da ettermiddagen og tacoen kom på bordet her i huset i Hønefoss, uten fortsatt å ha hørt en lyd, kom også vinden hit. Et ærend på Hallingby ga oss et glimt om hva som var i ferde, vinden hadde kommet dit også – med voldsomme kast, og bekjente av oss var strømløse og uten internett eller mobildekning.

Kaos lenger nord

Det ante oss da at det samme hadde skjedd i Hedalen. Vi fikk høre at E16 var stengt ved Hensmoen, og at det var fullstendig kaos på Nes i Ådal, ingen kom seg verken nordover eller sørover på grunn av vindfall.

Lite informasjon

Med andre ord så kom vi oss ikke oppover for å se til at det gikk greit med mine. Informasjon var vanskelig å innhente, det var kun hedalen.no som ga oss et innblikk i situasjonen.

Jeg sendte en melding til den ene naboen deres i håp om kontakt, hun var på jobb på Begnadalen i SAE og kunne si at alt nett og strøm var borte.

Vi søkte rundt på Sør-Aurdal kommune sin hjemmeside for å se hva som lå der av beredskapsplaner og eventuelt hvor man kunne henvende seg, uten særlig hell. Vi fant kun en gammel katastrofeplan fra 2013 som var rimelig utdatert.

Til Hedalen

Vi la en plan for morgendagen, fylte bilen med vannkanner, motorsag og hogstutstyr, kokte poteter og egg, hadde med varmt vann på termoser, og med bilen full av tre barn og beredskapsutstyr satte vi ferden oppover lørdag morgen, alle fem for å se hvordan det gikk med bestemor og bestefar – uten å vite hva som kom til å møte oss.

Allerede på Hensmoen begynte realiteten å falle inn, vi meldte fra til våre venner at vi skulle reise oppover og at vi kom til å være uten dekning mens vi var der. Ved Sperillen camping datt mobildekningen ut. Oppover Begnadalen skjønte vi at dette var nok mer alvorlig enn antatt.

Da vi kom til Jennlismyra, var det flere biler samlet der, og i sideblikket så jeg at den ene var min far. Alle var ute etter å få mobildekning for å kunne ringe eller gi beskjeder.

Fikk sjokk

Da vi kjørte opp Øvrevegen, var vi spente på hvordan det så ut der oppe, og da vi svingte inn på tunet, fikk vi sjokk. De digre furuene lå hulter til bulter, med digre rotvelter på 5×6 meter røsket opp av festet, 15 trær var gått over ende.

Det ene treet hadde havnet på taket og ødelagt deler av pipa. Det så ut som en kvern hadde kjørt over tomta.

Vi satte oss ned og fikk snakket litt rundt hendelsen tydelig preget, og la en plan for hvordan man skulle gå frem. Treet på taket måtte vi får ordnet med først og fremst for at det ikke skulle bli større skade enn det allerede var. Som tidligere instruktør i Aktivt Skogbruk og med god kjennskap til vindfall og vindfallhogst, tok vi motorsaga fatt for å fjerne det bit for bit.

Vi hadde med mye informasjon takket være hedalen.no, som de ikke hadde hatt noe tilgang til uten dekning.
Heldigvis var alle hele, selv om man har fått sjokk over hendelsen om at trær raser ned rundt deg.

Hva nå?

Uten strøm, uten vann, elektrisk vifte i pipa i tillegg til delvis ødelagt pipe. Elektriske garasjeporter er vanvittig tunge å få åpnet med håndmakt – hva om en hadde fått et illebefinnende og den andre ikke fikk gitt beskjed til noen eller kom seg ut?

Egenberedskap

Beredskapen i heimen var egentlig bra, med seksti liter vann på kanner i garasjen i tilfelle strømstans. Aggregat ble brukt til å få noe lys, og matlaging i garasjen. De fikk ikke fyrt på grunn av ødelagt pipe i tillegg til elektrisk vifte.

Dette kan fungere over et par dager, men ikke over lengre tid. Vi reiste ned i igjen til Hønefoss, og tok nok en ny runde opp på søndagen med kanner med varmt vann med mer.

– Knøt seg i magen

Vi fikk snakket med en hogstmaskinfører som jobbet hos Øverby, og gjorde klart så han kunne komme når det var tid for å få tatt ned og fjernet rotveltene.

Søndag var de fortsatt uten mulighet for å fyre, kvelden var kald, og det var meldt kaldere utover i uken. Det var iskaldt på badegulv med varmekabler, rett og slett vanvittig stusselig og en følelse av håpløshet man ikke har kjent på før. Bare det å dra ned på toalettet krever en del vann.

Det å forlate dem nok en kveld, uten dekning eller mulighet for kontakt, iskaldt hus og ikke noe strøm, var ikke greit, det knøt seg i magen.

Tok tid

Mandag ble det nok en runde med gassovn og vann.

Tirsdag kjørte de ned til oss i Hønefoss for å få tatt seg en dusj og få unna en del telefoner til forsikring, takstmann, murer, hogstmaskinfører osv. Da de reiste, var det fortsatt uten dekning der oppe. Da de kom på plass, var det heldigvis en endring der, nå var det nett. Men fortsatt ikke noe strøm. Det lettet noe med å kunne holde kontakten, og med litt varme i stua via gassovnen.

Da onsdagen kom, og det fortsatt ikke var strøm tok jeg kontakt med ordfører Hougsrud. Etter denne kontakten dukket det opp to personer med vann og et aggregat.

Flere spørsmål

Hvorfor hadde det ikke vært noen innom med beskjeder og informasjon? Hvorfor hadde ingen vært innom for å se til at det var greit hos dem?

Hvorfor hadde ikke Sivilforsvaret eller andre tatt en runde for å se hvem som trenger bistand med vann, aggregat eller annet?

Hva om vi ikke hadde kjørt opp til dem lørdag den 20. og en av dem var skadet?

Tok mer tid

Etter 173 timer kom strømmen tilbake, da var trefasen oppe og gikk igjen for fullt. Da kunne endelig mamma flytte ut fra garasjen og inn på kjøkkenet igjen med stekepanna. Hogstmaskinen har vært å ryddet opp, takstmannen har vært på plass og tv-en fungerer endelig (20.12.21).

Det er mange spørsmål som dukker opp. Ja, det gikk bra! Ingen personer ble fysisk skadet, heldigvis. Mange jobbet på spreng dag og natt for å få strømnettet opp å gå igjen. Hogstmaskiner og manuelle huggere jobber på spreng, og det vil ta vanvittig lang tid før alt er ryddet opp.

Skader for utallige tusener og fremtiden til mange kanskje ødelagt med tanke på skogsdrift. Men det er mange ting her som kunne blitt gjort annerledes og fulgt opp på en bedre måte for å trygge innbyggerne.

Følelsen av håpløshet i et katastrofeområde er noe som kommer til å prege oss videre. Beredskap kommer til å få et nytt perspektiv i alle hedølers hjem.

Hver gang det blåser, lurer man på om flere trær vil falle. Hvordan vil Sør-Aurdal håndtere noe lignende neste gang?