Pålsonvika i Vassfaret

Under Nevlingskollen skjærer en stor vik seg inn mot foten av den ruvende kollen. Vi er nå i hjertet av Vassfaret, ved det vakre vannet Nevlingen.

Vika her kalles Pålsonvika. Ifølge folkeminnet skal en kar som het Pålson ha kommet på ski over fjellet fra Hedalen. Han kom ut for uvær og skodde og skal ha styrtet utfor stupet på sørsiden av kollen.

Etter denne ulykken ble kollen kalt Pålsonkollen og myra nedenfor fikk selvfølgelig navnet Pålsonmyra. Slik er det ofte med hendelser, de gir navn til stedene der de har hendt.

Her i Pålsonvika ligger en gammel, lav fiskebu. Der holdt hedølingen og bygdehistorikeren Elling Elsrud (1891–1949) til fra rundt midtsommers, når han var på fiske i Vassfaret.

Ved Aurdalsdammen hadde han en større hytte, Ellingbu. Elling ble i ung alder rammet av poliomyelitt og ble lam fra hoftene og ned.

Dette hindret ham ikke i å fortsette sitt friluftsliv. Men tilværelsen ble selvfølgelig annerledes, og han var helt avhengig av å ha med seg noen.

Det var satt opp solide rekkverk ved både Ellingbu og fiskebua i Pålsonvika, slik at han ved egen hjelp kunne komme seg ned til båten. Så snart han nådde rekkverket, slapp han krykkene og flyttet seg i armgang rykkvis nedover til båten, som lå helt inntil rekkverket.

Bestefaren til Berte Skrukkefyllhaugen, Anders Torgrimsen Bjørke (1766–1846), opplevde en natt en nysgjerrig bjørn i Pålsonvika.

Ifølge tradisjonen var det Anders som var rydningsmann på Bjørke, lenger ut i Vassfaret. En gang hadde han vært og malt korn på mølla i Grunntjernfossen.

I kveldingen begynte han på den lange veien hjem til Bjørke med den tunge mjølsekken på ryggen. Det var nok slitsomt å gå den kronglete stien langs Nevlingen.

Da han kom til Pålsonvika, var det blitt så mørkt at det var umulig å gå videre. Anders bestemte seg for å overnatte og tente opp en svær stokkvarme.

Utpå natten ble han oppmerksom på en bjørn som satt på et svaberg rett ovenfor. Bamsen satt på baken og glodde på varmen og Anders.

De som skulle gå fra Nevlingsdammen og videre innover Vassfaret, gikk om Pålsonvika og fulgte stien langs Nevlingen.

I dag velger nok mange å gå skogsbilveien. Den gamle stien langs Nevlingen er blitt nesten borte, og er blitt vanskelig å følge. Selv legger jeg alltid veien om Pålsonvika når jeg skal videre innover, eller om jeg kommer fra Strøsdammen og skal til Nevlingsdammen.

En gang i slutten av 1880-årene forsvant en skreppekremmer i Vassfaret. Han hadde vært innom Berte på Skrukkefyllhaugen og skulle videre til Mikkelsplassen (Vassfarplassen).

Berte fulgte ham til Nevlingsdammen og skal ha vært den siste som så ham i live der han forsvant over furuhaugene mellom dammen og Pålsonvika.

Dette var på senhøsten, og isen hadde begynt å legge seg på Nevlingen. Isen var ikke sikker, så Berte hadde advart skreppekremmeren om ikke å gå denne snarveien.

Om han fulgte hennes råd eller ikke, sier ikke historien noe om. På Mikkelsplassen hadde de heller ikke sett noe til mannen.

Folkefantasien fikk det også til at kremmeren hadde kommet frem til Mikkelsplassen, og at han der hadde blitt tatt av dage.

Hva mente så Berte hadde skjedd med skreppekremmeren? Det var forfatteren Per Hohle som fikk denne historien av Berte, og da han stilte henne det spørsmålet hadde hun tatt et kraftig drag av pipa før hun svarte: ´Je ´trur´n har drøknas!

Jahn Wilhelm Berg