Preken i Hedalen stavkirke søndag 27.6.

Jesus brukte elementer fra det daglige livet når han skulle forklare noe eller vise hva han mente. Bildene i denne lignelsen er lette å forstå, for de er hentet nettopp fra det daglige livet. Vi hører om to menn som bygger hus.

Den ene kalles «klok». Han bygde på fjellgrunn. Den andre kalles «uforstandig». Han bygde på sandgrunn. Så får vi høre om været, at regnet silte, elvene flommet over og vinden blåste og slo mot huset.

Prekenteksten er Matteus 7, 21–29:

21 Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. 22 Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’

23 Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!’

24 Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. 25 Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell.

26 Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. 27 Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.»
28 Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, 29 for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.

Den kloke mannen som bygde sitt verk på solid fjellgrunn, han mistet ikke huset sitt. Han beholdt tryggheten gjennom alle de kreftene som forsøkte å rive hans livsverk ned. Han stod støtt gjennom alle de kreftene som forsøkte å rive livet hans fra hverandre.

Men den andre mannen, den uforstandige som hadde valgt å bygge sitt hus på sandgrunn, han mistet hele sitt livsverk. Og Jesus bruker ordene om at fallet var stort.

Og hvordan kan disse ordene fra Jesus lære oss noe i dag, i tiden vi lever i?

Den kloke mannen som bygde huset sitt på solid fjellgrunn kan være et bilde for å bygge vårt eget liv over et solid ankerfeste som holder. Å ha et fjell der man står støtt gjennom alle dager i livet, gjennom både glede og sorg; tro og tvil. For står vi støtt, da blir det heller ikke så farlig å falle.

Da blir det mye enklere å reise seg igjen, og gjenfinne et trygt fotfeste. For det hender vi gjør ting vi angrer på, ting vi helst skulle hatt ugjort, eller at ting ikke ble helt slik som de helst skulle blitt.

Kanskje kjenner vi av og til frykt for det ukjente, eller tvil om at Gud virkelig hører oss. Noen kan også kjenne på frykten over å ikke være gode nok, overfor Gud eller menneskene omkring oss. Og hva skjer da med oss, dersom vi har bygd livet vårt over sandgrunn? Fallet blir stort sier Jesus.

Og fallet blir stort, dersom du ikke eier et ankerfeste i livet som holder deg oppe gjennom alle de dagene som ikke blir helt slik som man ønsker, der vi har det vondt eller er redde. Hvis du ikke greier å finne lys eller håp noe sted, blir det ekstra vondt når alt raser. Da blir det vanskelig å reise seg, og det blir tungt å klare å finne et håp om at ting virkelig skal kunne ordne seg.

Vår verden og det samfunnet vi lever i er dessverre ikke ideelt. Både som barn, voksne og eldre møter vi valg. Hele tiden må vi forholde oss til å ta ulike valg. Valg som får konsekvenser for både oss selv og andre. Ingen kan la være å velge, og ingen bør la tilfeldighetene styre livet dersom du føler at dette ikke kjennes riktig.

Det er mye som forandrer seg i vår tid. På et par tiår har det skjedd en utrolig og forrykende utvikling som har endret både oss og samfunnet på mange ulike måter. Trender og moter kommer og går. Det samme gjelder for normer og verdier i samfunnet, det folk flest oppfatter som rett og galt.

Kanskje trenger vi mer enn før et fjellstøtt fundament? Noe felles og uforanderlig, et eller annet sted. Noe alle deler på tvers av generasjoner, et punkt der vi finner noe som bærer. Noe vi kan stole på. Noe som kan veilede oss i de valgene vi stadig må ta. Verdier som er grunnfestet i fjellet vi står på.

Det er greit at moter og trender skifter. Moter hører med til de ytre verdiene. Men det blir ikke like enkelt når verdiene vi skal bygge våre liv på skifter i takt med strømninger i tiden. Som mennesker trenger vi et solid og sterkt fundament å bygge livet på.

Et ankerfeste som ligger stødig og gir oss veiledning og hjelp til å styre de valgene vi tar; det livet vi skal leve både for oss selv og andre.

Da tenker jeg at det er godt at Bibelen finnes. Denne fantastiske samlingen av brev og tekster som står støtt gjennom alle tider og som er like relevant for oss i dag som den var det for de som levde for flere tusen år siden.

De aller fleste har ennå en Bibel hjemme, selv om den kanskje ligger i en skuff eller står ubrukt i en hylle. Noen leser aktivt i den, noen leser av og til, og andre har den liggende. Og selv om vi ikke leser i den tror jeg at å ha Bibelen liggende slik at vi av og til ser den, kan minne oss om noe. Bevisst eller ubevisst.

Jeg tror den kan minne oss på de verdier vi har vokst opp med, det som har vært et fjellstøtt fundament i vår kultur gjennom århundrer. Det som har formet oss både som mennesker og som samfunn. Og jeg tror at det å se Bibelen gir en ubevisst følelse av trygghet, minner fra noe vi har vokst opp med.

Noe vi ikke alltid tenker over, men som vi ofte møter i de store ytterpunktene av livet. Kanskje kan vi kalle det røtter? Røtter som holder oss oppe, og gir åndelig næring når vi trenger det. Et sted vi finner håp, et sted vi finner lys som kan vise oss veien når mørket skjuler dagen for oss.

Jeg har en gammel Bibel fra min oldemor. Jeg rakk aldri å møte henne, men har likevel forstått at troen var en del av hennes hverdag. Hun var ikke ofte i kirken, for det var langt å gå dit. Men det hellige fantes i det alminnelige. Hun fikk åtte barn. Og bakerst i den gamle Bibelen sin har hun sirlig skrevet ned navn og fødselsdato på alle de åtte.

Som en trygghet, kanskje som en beskyttelse; det beste hun kunne verne dem med. For troen holder røttene fast gjennom alle hverdagene våre. Og røttene gir oss muligheten til å bygge livet på fjell.

Jesus representerer det som står fast for både tid og evighet – hans ord vil aldri bli for gamle. Jesu ord er ord som bærer – og som vi som lever i vår tid har et ansvar for å bære videre til nye generasjoner som kommer etter oss.

Jeg mener det er viktig at disse ordene blir gitt videre til menneskene rundt oss, gjennom både fortellinger, salmer, gode gjerninger eller normer og verdier vi lever etter og gjør synlige også for andre.

For i tider med vanskeligheter og motgang har ordene fra Jesus gitt trøst og styrke gjennom generasjoner. I skiftende tider har ordene gitt veiledning og kurs for livet, de har vært et fjellstøtt fundament for hvordan vi bygger livet vårt og fremtiden vår. Og de har satt avtrykk gjennom generasjoner.

Jeg vet ikke om dere har tenkt over at vi setter mange spor etter oss., men jeg tenker i hvert fall ofte på dette. For vi setter spor, på godt og på vondt. Og Jesus har et viktig poeng i dagens prekentekst.

For riktignok er det viktig å tenke eller uttrykke med ord det du ønsker gjøre, der du opplever urett eller der du vil trøste. Men tanken hjelper ikke alene dersom vi ikke også handler, at vi faktisk gjør det vi sier eller tenker; og på denne måten setter avtrykk etter oss.

Ved å gjøre gode handlinger er vi lys i verden. Jesus sa: «Den som hører disse mine ord og gjør dem, han blir lik en klok mann som bygde huset sitt på fjell».

Og som mennesker er vi forskjellige. Det er ulike meninger om hva som er det gode å gjøre i enhver situasjon, hva som er det rette. Det som er riktig for meg, er ikke nødvendigvis det samme som du vil legge vekt på.

Evangelieteksten vi hørte om å bygge på fjellgrunn er hentet fra siste del av Bergprekenen, disse to viktige kapitlene hos evangelisten Matteus som kanskje oppsummerer mye av Jesu gjerning.

Bergprekenen er blant annet en tale til disiplene til Jesus, der Jesus sier «Dere er jordens salt og verdens lys. Vær ikke kraftløst salt eller lys som skjules. Men la salt og lyskraften dere har fått, komme andre mennesker til gode i form av gode gjerninger».

Og velger du å bygge livet ditt på fjellgrunn der du står støtt uten at de mindre gode dagene kan bryte deg ned, da får du også styrken til å kunne være et lys for andre.

På Jesu tid var det disiplene som hadde fått dette viktige oppdraget og det store ansvaret med å bringe Jesu ord videre, ut til folks liv, ut til alle mennesker. I dag er det vi som har fått denne oppgaven. Det er vi som bringer Jesu ord videre, blant annet gjennom handlingene våre.

Og Jesus svikter ikke. Jesus er med oss når vi bygger vårt hus, vårt livsfundament. Og har vi tatt valg som ble feil for oss, har vi latt være å gjøre noe vi ønsket vi skulle ha gjort, eller gjort noe mot andre som vi ikke er stolte over – slik som mannen som tok et feil valg og bygde huset sitt på sandgrunn- så er Jesus likevel den som tilgir.

Dette løftet har han gitt oss gjennom ordene fra Matteus, kapittel 28; «Og se, jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende». Det er gode ord å bygge sitt livsfundament over, det er en fjellgrunn for livet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og være skal; en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.