17. mai og korpsYTRING
17. mai og korps har nærmest samme betydning for meg, ingen god 17. mai uten å ha spilt på kornetten. Da jeg var elev ved Hedalen skole, spilte jeg i skolekorpset, og vi var mange som var med.
17. mai startet med spilling ved flaggheisingen, og etter det satte vi oss bak på lastebilen til brødrene Nordby. Bilen var var pyntet med lauv og flagg.
Vi kjørte rundt og spilte ved flere av institusjonene som var i bygda. Neppe helt forskriftsmessig sikring av passasjerer ut fra dagens krav, men det bekymret oss ikke den gang. Etter å ha spilt noen marsjer og nasjonalsanger, vanket det ofte servering før vi reiste til neste plass.
Når runden var unnagjort, spilte vi i 17. mai-toget. Toget gikk fra kirka til Bautahaugen, så det ble mye marsjering og spilling på oss denne dagen, men ser tilbake på dette som bare moro.
Siden dette var skolekorps, sluttet jeg det året jeg var avgangselev i Hedalen. Jeg bodde både på Fagernes og i Oslo en del år, i denne tiden ble skolekorpset lagt ned.
Hedalen var uten korps noen år, men heldigvis ble det etablert et generasjonskorps. Nå har jeg spilt i dette korpset i 25 år.
Når jeg tenker tilbake på disse 25 år, har det vært mange travle morgener i hjemmet for å kunne være med å spille. Unger som også skulle på 17. mai feiring, og en mor som bare «stakk» av tidlig på morgenen. I tillegg var det ofte noen lam som meldte sin ankomst akkurat på 17. mai-morgenen, så logistikken var en utfordring.
Nå er det ingen unger som trenger meg på morgenen 17. mai, men fortsatt hender det at noen lamunger melder sin ankomst denne dagen.
Korpset reiser ikke rundt på lastebil lenger, men etter flaggheising på Hedalsheimen setter vi oss i bilen og kjører til Nes. Her geleider vi 17. mai toget fra Nes skole, rundt bensinpumpene, om sykeheimen og til Nes kirke. Her vanker det god servering før vi vender nesa hjemover til Hedalen og 17. mai toget her.
I fjor ble det selvsagt ikke 17. mai feiring, slik vi bruker, og vi lurte på om vi i hele tatt fikk spilt marsjer og nasjonalsanger dette året. Heldigvis fikk vi kommet sammen og øvd noen ganger på skoleplassen. Det var en kald fornøyelse, det snødde to av gangene vi øvde.
Vi spilte ved bautabekransning både ved kirka og på Bautahaugen og holdt en minikonsert på busslomma ved skolen når bilkortesjen kom dit.
Jeg tenkte at dette ble jo en 17. mai for historieboka, og kun denne ene gangen. Slik gikk det jo ikke, i år blir det nærmest reprise av fjorårets 17. mai feiring.
Jeg ser frem til at vi igjen kan feire 17. mai med tog, flagg, bunadskledde barn og voksne, og selvsagt med korps, det er jo slik en 17. mai skal være.
Ønsker alle en riktig god 17. mai!
Toril Grønhaug