Preken julaften 25 Begnadalen og Hedalen – Brobyggeren

Bønn: Kjære Jesus. Takk for at du lot deg føde inn i vår verden. Takk for at du lever, og at du er her hos oss nå. Hjelp oss å lytte med hjertet til hva du vil si til akkurat oss her i dag. Amen.

Julaften. Endelig er dagen her. Snart også kvelden. For noen er julaften forventning og glede, god mat og gaver. For andre kan det være sånn at livet er vondt eller krevende av forskjellige grunner. Det kan være bekymringer for jobb, økonomi, brudd i relasjoner, at noen ikke snakker sammen. Sorgen over at en plass står tom i jula? Og i høytidene blir alt sterkere, både gleder og sorger, sinne og fortvilelse, forventning, glede og slitenhet. Her i kirka får vi være sånn vi er og ha det som vi har det. Her er det rom.

Denne førjulstida har jeg blitt minnet på farfar. Farfar var tømrer og båtbygger og en stor bro – entusiast. «Se på det mesterverket» – kunne han si. Og på båttur til Bergen insisterte han på å bli satt i land på øya Askøy og gå over brua til fastlandet. Han kunne sykle flere mil på sykkelen – uten lykt eller hjelm – for å se på bygginga av ei bro over en fjord der han bodde. Å se brua bevege seg mot midten. For brobygging er ganske fascinerende – det går jo ikke å starte på midten – og jeg har alltid lurt på – siden jeg ikke er ingeniør – hvordan går det an å starte på hver side og møtes perfekt på midten?

I dag har vi hørt juleevangeliet lest. Juleevangeliet er en fortelling med mye bevegelse. Slik livene våre er i bevegelse og ikke står stille, slik handler Gud med verden. Juleevangeliet er en fortsettelse av den forunderlige fortellingen om Maria, som får beskjed av en engel at hun er utvalgt til å bære fram Guds barn og føde ham – til et liv på jorda.  Og i et av de andre evangeliene, evangeliet etter Matteus, der står det om Josef, som skulle gifte seg med Maria, men ville ombestemme seg da han fikk høre at hun var gravid. Og engelen som kom til dem begge sa det engler oftest sier – det budskapet de bringer fra Gud: FRYKT IKKE. Frykt ikke.

Bevegelsen i juleevangeliet fortsetter med en stillferdig kamp for å få husrom. Og Guds sønn fødes inn i verden, nøkternt fortalt: «Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn…». Og i bildet vårt får vi krybba på plass. Der er himmelens konge, dette nyfødte barnet. Og dyrene. Hører vi dyra tygge drøv? Bevege seg rolig, puste, lukte. Den roen og varmen som husdyr bringer med seg, er helt spesielt beroligende.

Fortellingen skifter plutselig scene og vi får et nytt møte med engler på et mørkt jorde. Først en. Som fortsetter å bringe dette budet fra Gud: FRYKT IKKE. Så blir det mange engler. En hærskare. De viser seg for gjetere. De som var våkne om natta når andre sov, som gjorde en jobb få ville gjøre. Blant de fattigste og nederst på rangstigen. For dem viste englene seg og sang.

Og midt i fortellingen, litt stille i bakgrunnen, er altså Josef. Denne tømmermannen, som er selve koblingen til den gamle fortellingen vi hørte lest fra Jesaja. Han som var av slekta til kong David – fra den slekta det nye skal komme fra, der Guds Messias skal komme fra. Dette barnet. Barnet hans – som ikke er hans barn, men Guds barn, men som likevel får Josef som sin jordiske far – og som er kommet for å forandre alt.

Det nye med Jesu fødsel, er at Gud kom til oss. Ikke fordi menneskene var – eller er – flinke og greie og skulle få en frelser i belønning. Nei, nettopp fordi vi ikke får til ting. Fordi vi ikke strekker til, rekker alt, er snille og gode og deler alt vi har fått. Hele juleevangeliet – og hele Jesu liv – da – og nå, fra evighet og til evighet, det handler om en viktig ting. At Gud bygger bro. Gud bygger bro til menneskene. Og Gud bygger bro mellom mennesker.

Og Gud trenger ikke å være ingeniør for å bygge bro. Gud kan bygge fra midten og utover. Og Gud kan bygge på så mange måter at de største byggherrene må bøye seg. I juleevangeliet er stjerna ei bru, som vi synger i Alf Prøysens sang Julekveldsvisa. Den stjerna som bygget bru «imilla seg og himmern og ei krybbe og ei ku».

I juleevangeliet bygger Gud bro med englene som sang. For hyrdene på Betlehemsmarkene- engler som bringer bud om fred, som sier: «frykt ikke».

Her i vår verden kan ei bru kan ikke starte midtfjords. Eller midt ute i ei elv. Det trengs fundament på begge sider.

Men skal vi bygge bro mellom mennesker, er kanskje det viktigste et midtpunkt å møtes trygt i. Noe som bærer og holder – også når dagene er slitsomme og tøffe. Dette midtpunktet er det vi feirer i dag. Jesus er det midtpunktet. Og det er Gud som er byggherren. Og Gud bygger på andre måter. Det som vi mennesker tenker er svakt og lite, det bruker Gud til å bygge bro. Kanskje akkurat det vi ikke får til, det som er vanskelig, det vi gruer oss til eller ikke tror vi kan klare. Der har Gud sitt byggemateriale. Og Gud gjør det svake sterkt. Med sitt budskap – frykt ikke, se jeg skaper noe nytt. Med sin kjærlighet.

Å være her i dag, er å åpne opp for noe som er større og mer ubegripelig enn vi kan forstå. Det er å la seg bevege – uavhengig av om du har en tro som er sterk, svak eller ikke finnes.  Jeg ber om at vi kan la oss fylle av lyset fra stjernen i dag, lyset og lyden fra englesangen – og gjenklangen av englesangen i vår sang her i dag. Ta med oss varmen fra fellesskapet og la Gud få være byggherre så det kan bli broer som bærer i oss og mellom oss. Og som holder veien åpen – ikke slik som i Snøfall, der veien til Vu er åpen bare en gang i året, men at vi, som i salmen vi skal synge etterpå, lar Jesus alltid være der som en portåpner til himmelen for oss.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.